Variabelt og overflatisk

Enkelte gode partier i en hastverkspreget bok.

TAUS: Etter lanseringen av den første «Min kamp»-boken har Karl Ove Knausgård skydd offentligheten, og takket nei til intervjuer.

GRO JØRSTAD NILSEN

I «MIN KAMP»-SERIEN, et bokprosjekt som må være et av norgeshistoriens mest omtalte, er vi kommet til bind fire av i alt seks. Siden sist gang kritikerne var på banen, det vil si da tredje bind ble utgitt like før jul, har støyen rundt prosjektets estetiske og etiske sider eskalert. Når det gjelder spørsmål om kvalitet, tok Jan Kjærstad på seg jobben med å pryle hele den norske kritikerstand for å opptre som servile spyttslikkere i anmeldelsene av bind en. Dermed kom også Kjærstad forfatteren Knausgård i forkjøpet. For ifølge løse rykter har Knausgård selv planer om å bruke siste bind av «Min kamp» til å svinge svøpen over kritikerstandens behandling av bøkene.

Hvordan dette ender er ikke godt å si, men forhåpentlig blir det en mer spennende affære enn «Min kamp 4». For tross enkelte gode partier er bind fire stort sett preget av overflate. På handlingsplanet dreier det seg enkelt og greit om hvorvidt Knausgård får bukt med sin tidlige sædavgang og får seg et realt knull.

ROMANENS NÅTID utspiller seg i Håfjord, en bygd nordpå hvor Knausgård arbeider som lærer. Et stykke uti romanen hopper teksten tilbake til Kristiansand og beretter om Knausgårds siste år på gymnaset. Boken avsluttes i Håfjord igjen, da Knausgård er ferdig med sin lærergjerning.

Kvalitetsforskjellen på de to delene er stor, noe jeg tror skyldes farens tilstedeværelse i Kristiansand-delen og hans fravær i Håfjord-delen. Gjennom alle bindene har farskikkelsen skapt en slags mørk og voldsom energi, og tittelen «Min kamp» virker bokstavelig talt å være forfatterens kamp mot å bli sin egen far. Ungdomstid forbinder man gjerne med løsrivelse og forming av egen identitet. Men den versjonen av Knausgård vi møter i bind fire fremstår med trekk som gjør ham likere faren. Begge drikker og opptrer selvsentrert og infantilt. De stedene hvor boken er flertydig rundt hvem Knausgård egentlig skriver om – seg selv eller faren – er bokens beste. Da får man inntrykk av at noe faktisk står på spill hos forfatteren. I skildringene fra Håfjord virker det derimot som om det er likegyldigheten som rår. Her glir likelydende episoder forbi i en jevn strøm som knapt leder noe steds hen.

NÆRER MAN EN GENUIN nysgjerrighet overfor Knausgård, versjon ung lærer, finner man det muligens interessant å lese utallige beskrivelser av damer blottet for personlighetstrekk. Det som varierer mellom dem er stort sett øyenfargen, frisyren og alderen – samt hvorvidt de er forelsket i Knausgård eller ei. Da finner man kanskje også spenning i å lese om alle gangene Knausgård drikker seg dritings og spyr. Nå har dette prosjektet fått sjangerbetegnelsen «roman». Og vurdert ut fra litterære kriterier er «Min kamp 4» så å si uten indre utvikling og skikkelig persontegning, kriterier for hva som gjelder for godt romanhåndverk.

Knausgård som skolelærer fremstår som en umoden type, uten noe spesielt å formidle – noe som kanskje er hensikten. Men i dette bindet er fortellerstemmen så selvsentrert at det skaper avstand til hele Knausgård-figuren.

Enig med vår anmelder?