Bare fem prosent av Finn Bjørn Tønders debutroman er fiksjon

Det hevder i alle fall romandebutanten selv.

Publisert:

DEBUTERER: Finn BjørnTønder romandebuterer med boken "Sistesoldater" Foto: TOR HØVIK

Silje M. S. Norevik

– Dette er først og fremst en roman om kameratskap, sier Finn Bjørn Tønder.
Den erfarne journalisten og eks-kommunikasjonssjefen på DNS har inntatt Wesselstuen, et viktig sted for romanen ”Sistesoldater”.

Det piper i telefonen og Tønder må ta den. Ferdige bøker har akkurat kommet til forlaget, en tidligere kollega går forbi og gratulerer debutanten med ferdigstilt verk.
Boken som allerede har fått blest tar for seg Tønders mangeårige karriere som journalist, men fremst står vennskapet med to reelle personer, redersønnen Audun Reksten og barndomskameraten Ronald. Ifølge forfatteren har han tenkt på boken i mange år. Resultatet er blitt 39 kapitler hvor leseren følger Tønder dit arbeidet og vennskapet fører ham.

Les også

Nedgangen i bokutlånet på bibliotekene har stoppet

– Jeg er opptatt av å vise frem samholdet som finnes i buekorpsmiljøet, og få frem hvordan bevegelsen samler folk fra alle sosiale lag. Det var der jeg traff kameraten min Ronald som kom fra fattige kår, men som fikk et løft av å høre til i et større miljø. Jeg ble veldig glad da en leser sa at endelig forsto han buekorpsbevegelsen. Mange tror at det er nærmest en mafialignende virksomhet. Med denne boken vil jeg vise at den er noe langt mer.

Venn med kilden

Tønder har vært et kjent navn i mediene i mange år. Først som krim- og kulturjournalist i Bergens Tidende. Siden 2013 på Den Nationale Scene hvor han etter bare to år i stillingen smelte dørene etter seg i protest mot direktørens lederstil. Det var som journalist på 80-tallet han ble kjent med Audun Reksten, sønn av den kjente rederen Hilmar Reksten. I boken beskrives han som familiens sorte får. Han var sønnen som sto frem på Dagsrevyen og fortalte om farens skjulte millioner i utenlandske skatteparadiser.

– Hva ønsker du å oppnå med å portrettere en avdød offentlig skikkelse?

– Jeg ønsker først og fremst å vise hvor ensom han var, og dernest få frem at han var et fint menneske. Jeg belyser også barndommen hans og skriver om hvordan han savnet sin far hele livet.

– Hva slags dilemmaer har du møtt ved å skrive tett på livet til en som nå er død?

– Jeg har ingen motforestillinger mot det. Jeg tror han ville elsket det. Jeg savner ham og tenker på ham hver eneste dag. Han var en god venn. Men vi var flere som utnyttet at han var for snill.

Romanen forteller at vennskapet oppsto da Tønder ringte ham fra daværende Morgenavisen for å slå fast at ”faren var en skurk”.

– I boken beskriver du hvordan du passer på en full advokat for Reksten, samtidig som du dager senere dekker rettsaken han er involvert i. Var du ikke da inhabil?

– Jo, det var et kjempedilemma. Men hvis man leser i arkivene, kan man ikke ta meg for å ta parti i saken.

Les også

Drevland gir ut bok i oktober

Ikke DNS-historier

Tønder har brukt notatene fra mange av sine almanakker fra årene som journalist.

Han ønsket å komme bak historiene han dekket, som når han skriver om en reportasjereise til Halmstad i Sverige hvor han møtte en tenåringsjente som angivelig skulle ha bodd hos Varg Vikernes. Ifølge foreldrene var hun blitt besatt av demoner.

– Jeg skriver historiene som ikke kunne bli gjengitt i pressen fordi de var for usannsynlige og ingen ville ha trodd på dem. I andre passasjer vil jeg vise frem hvor ensom man kan være i journalistrollen. Håpet er at leserne får et innblikk i at også journalister er mennesker når de leser mine backstage-historier.

Han skriver blant annet om to alvorlige saker. I den ene ble han varslet om et fremtidig drap. I den andre truet en forretningsmann med å ta livet sitt hvis Tønder skrev om saken. Ifølge boken gjør forretningsmannen nettopp det etter et førstesideoppslag. Tønder beskriver hvordan opplevelsene som krimreporter gikk sterkt inn på han.

– Boken kan jo også leses som din journalistiske biografi, hvorfor kaller du det en roman? Er ikke det å unndra seg ansvar for de reelle sakene og dermed for de etiske dilemmaene du har stått oppi?

– Det er ikke for å unndra meg ansvar, og jeg drøfter også ansvaret i de to spesifikke sakene. De var forferdelig å stå i, men jeg diskuterte dilemmaene med avisredaktøren som mente at kildevernet var viktigst. Derfor gikk vi ikke til politiet med drapstipset. Jeg var i tvil om jeg skulle skrive en dokumentar, men kom til at jeg også kunne verne historiene bedre dersom jeg skrev det som en roman. Det var for meg lettere å fortelle historien på den måten. Dessuten ønsket jeg å diskutere nettopp hva som er sant i en roman.

– Og hvor mye er sant i din bok?

– Kanskje 95 prosent er sant. Resten er fantasi. Jeg kan jo eksempelvis ikke huske alle dialogene.

– Men sant for hvem?

– Et godt spørsmål. Sant for den som velger å tro på meg.

– Hvorfor skriver du ikke om konfliktene på DNS som du selv var en del av?

– Det ligger absolutt litterært stoff der. Men det ville vært for dumt å skrive om DNS nå. Det er altfor nært i tid og ville blitt sett på som et partsinnlegg.

Skriver sin versjon

– Du har også skrevet et kapittel om forfatterne Tomas Espedal og Karl Ove Knausgård. Der hevder du at Espedal er redd og på gråten da du ringer ham fordi han er omtalt som «torpedo» i Knausgårds «Min kamp». Gjør du dette for å få bråk?

– Nei, det er ikke for å gå i klinsj med forfatterne. Men jeg er nevnt 17 ganger i Min kamp. Dette er tvert i mot for å diskutere hva sannhet er i romanens form. Knausgård og Espedal har sin versjon av historien i sin bok. Både Espedal og jeg skal lese på Forfattersleppet i høst. Da skal jeg lese den scenen hvor jeg ringer ham, som er ganske annerledes referert i hans egen bok. Vi skriver tre versjoner av sannheten. Forskjellen er at jeg har lydopptak av samtalene.

– Du viser deg som en god forteller i debutromanen. Tok du deg noen gang skjønnlitterære friheter som journalist?

– Nei, er du gal. Da må man si sannheten. Eller i alle fall skrive så nærme man kommer den.

Publisert: