Den sterkestes rett

Et langt, fett flir av en film.

Denne artikkelen er over ni år gammel

David O. Russel har et usedvanlig godt blikk for typer. Vi så det i «The Fighter», og enda mer markant i den romantiske dramakomedien «Silver Linings Playbook».

Denne gangen har han hentet med seg Bradley Cooper, Jennifer Lawrence og Robert De Niro fra sistnevnte, og en knapt gjenkjennelig Christian Bale fra førstnevnte. Mens Bale der spilte en høyreist, radmager bokser, er han nå forvandlet til en undersetsig svindler med løshår, hentesveis og vom. Navnet er Rosenfeld. Irving Rosenfeld.

Slik 1978 gir Russel og produksjonsdesignerne mulighet til å meske seg i tiårets ekstravagante estetikk, gis Bale mulighet til riktig å meske seg i Irving som type. Og meske seg gjør de. Med briljans.

«American Hustle» bygger på en FBI-skandale, og om Russel og medforfatter Eric Warren Singer kanskje drar manus litt langt, er den reelle skandalen spektakulær nok.

Under — i alle fall i filmen - ligger biter av det puslespillet som utgjør Den amerikanske drømmen. Komme seg opp og frem, ut av arbeiderklassen, hverdagen, middelmådigheten. Penger og makt. Det er i dette lyset de fleste av figurene må ses, også Irving og hans makker, den oppfinnsomme Sydney Prosser (Amy Adams).

De to fryktløse oppkomlingene finner hverandre i business og kjærlighet. Suksessen er et faktum. Helt til FBI-agent Richie DiMaso (Cooper) tvinger dem inn i en operasjon de knapt aner omfanget av. Ingrediensene består blant annet av en tvilsom sjeik, en ambisiøs ordfører i New Jersey (Jeremy Renner) og en mafiaboss fra Miami. Og, ikke minst: Irvings kone Rosalyn (Lawrence) - en løs kanon på dekk - og en kvinneskikkelse jeg kunne brukt hele anmeldelsen på alene.

På sett og vis er det en slags sosial og økonomisk darwinisme vi bivåner, for å vri litt på det gamle begrepet «høk over høk». Men mer enn determinisme er det uforutsigbarhet som preger filmen. Vi vet aldri hva som lurer bak neste sving, eller hva som er falskt eller ekte, for å holde oss til motsetningsparet filmen leker seg med.

Russel og stjernegalleriet hans gir alt. Resultatet er en særdeles opplagt og usedvanlig stilig komedie som kanskje ikke resulterer i den store gapskratten, men som klistrer et vedvarende fett glis rundt munnen din, mens lydsporet propper ørene med klassiske 70-tallssvisker og kul jazz.