Tretten triste forsvar for freden

Arild Linneberg tror verdens politikere ville handlet klokere hvis de leste bøker. For eksempel hans høyaktuelle essays om krig og litteratur.

  • Turid Kjetland
Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 21 år gammel

— I innledningen til boken din, «Tretten triste essays om krig og litteratur», skriver du: «Hadde politikerne lest mer litteratur, og litteraturteori, ville de neppe gjort de alvorlige feilene de gjorde under Balkan-krigene.» Hvordan kan litteratur løse krig og konflikter?

— Litteraturen rommer flertydighet, en måte å forstå og løse konflikter på som innebærer å gå i dialog med og høre «de Andres» stemmer. Forfattere som skriver om krig, helt fra kineseren Tu Fu til Hemingway, skriver ikke på vegne av seierherrene, men taperne, de tause ofrene. I Kurt Vonneguts roman «Slakterhus - 5» skildrer han bombingen av Dresden, der unge jenter blir levende kokt i et basseng. Jeg tror ikke noen som leser denne romanen, vil kunne gå inn for klasebombing, sier Arild Linneberg. Han er professor i litteratur ved Universitetet i Bergen.

— Men hvor sannsynlig er det at toppolitikere skal begynne å lese skjønnlitteratur?

— Helt usannsynlig. Men Bondevik kan jo begynne med å lese Bibelen.

Mennesker, ikke nasjoner

— Du trekker frem noe forfatteren Tove Ditlevsen skrev like etter annen verdenskrig, da tyskere flest hadde det svært vanskelig - at det gjelder å se «de Andre» som mennesker, ikke som nasjoner. Men du skriver samtidig at du er klar over at noen vil oppfatte hennes oppskrift for fred som for enkel, naiv. Hva synes du selv?

— Jeg synes ikke hun er naiv. Ditlevsen klarte å se den vanlige tysker som offer for et totalitært system, et syn hun ble sterkt trakassert for i Danmark. Å demonisere fienden er noe den vestlige verden har gjort helt siden korstogenes tid. Men hvordan ble korsfarerne opplevd av dem som ble utsatt for dem? I boken siterer jeg Amin Maaloufs bok, «Korstogene sett fra arabernes side», som er historien slik den er skrevet ned av arabiske kronikører. De forteller om barbarer og vandaler som voldtar, plyndrer og massakrerer, og ikke går av veien for kannibalisme. Alt i den kristne gudens navn. Det handler om å være villig til å se historien fra de andres perspektiv.

Dialog, ikke bomber

— Nå er det Afghanistan det gjelder. Hva ser du som alternativ til bombing her?

— Det er mange kloke folk som foreslår alternativer, men de kommer i liten grad til orde i debatten. Jeg tror en dialog mellom partene hadde vært mulig. I stedet krever USA straks å få Osama bin Laden utlevert, uten å legge frem beviser for at han stod bak terroraksjonen.

— Men fredsmekling blir tross alt prøvd i konflikter, ofte uten at det gir resultater?

— Ikke i Golf-krigen eller på Balkan, og i essayene mine viser jeg til bøker som dokumenterer dette. USA overtalte FNs medlemsstater til å gå med på et angrep på Irak under Golf-krigen, selv om de økonomiske sanksjonene som var satt i verk, var effektive. Og forhandlingene før NATOs bombing av Serbia var ikke reelle, fordi partene ikke fikk komme til orde.

— Men dette dokumenteres i bøker som er kommet ut i ettertid. Er ikke problemet at sannheten om en krig kommer for sent, når krigen er glemt?

— Kommer sannheten frem i hele tatt, da? Ljubisa Rajics «Dagbok fra Beograd» kom ut på Pax i fjor, men ble nesten ikke debattert i mediene. Det ble heller ikke Gunnar Garbos bok, «Kampen om FN», der han beskriver hvordan amerikanske tanks med påmonterte ploger under Golfkrigen raste rett gjennom fiendenes linjer og på barbarisk vis begravde levende dem som ikke fikk hodene kuttet av. Mellom 125.000 og 150.000 irakske soldater mistet livet på denne måten.

Vår kollektive hukommelse

— Du tror altså ikke vi lærer av historien. Men kan vi lære av litteraturen?

— Absolutt, på sikt. I romanen «Historien» skriver Elsa Morante om italienske fascisters angrep på Etiopia, men boken kom ikke ut før på 1970-tallet. Og Harald Sverdrup klarte ikke å skildre sine opplevelser under annen verdenskrig før førti år etter. Men til sammen blir slike menneskelige erfaringer en del av vår kollektive hukommelse.

— Flere underskriftskampanjer og aksjoner er i gang mot angrepene i Afghanistan. Er motstanden større nå enn da det gjaldt bombingen av Serbia?

— Helt klart. Jeg har til nå ikke møtt en eneste person som har støttet bombingen i Afghanistan, og alle har gitt uttrykk for at retorikken til president Bush er helt forferdelig. Opinionen er en svært viktig motvekt mot medienes ensidige fremstilling av krigen. NRK og Oslo-avisene støtter makten mest. Jo lenger ut i periferien man kommer, jo mer nyanserte klarer mediene å være, mener Arild Linneberg.

TAPERNES KRIG: Litteraturprofessor Arild Linneberg mener vi kan lære mye av litteratur om krig, fordi den tar perspektivet til taperne, til de tause ofrene.
Publisert: