Mektig epos om tro og liv

Faren, sønnen og meningen med livet

Ambisiøs: "The Tree of Life" kan ses som et filmatisk dikt, inderlig og vakkert fremført. Forsøket på å belyse livets eksistens gjennom historien om en familie er modig, men tyngende for en fortelling som hadde stått seg uten fullt så store linjer. FILMWEB

"Hvor var du?"

Det fortvilte menneskets spørsmål. Rettet til en gud, til en mor, en far.

Et barn dør. Gud griper ikke inn.

En far hundser en sønn. Verken mor eller Gud griper inn.

"Hvorfor skal jeg være god når du ikke er det?"

Terrence Malicks Gullpalmevinner åpner som en bevissthetsstrøm, en kaskade av flytende minner og ulike tidsnivåer, bønner og anklager, spørsmål og formaninger, nærmest hviskende fremført, lagt i munnen på filmens tre sentrale skikkelser: Sønnen, faren og moren.

Så, gradvis, skrur filmen seg ned til en mer konsentrert og konkret fortelling om en familie i Texas på 50-tallet.

Spilt av Brad Pitt, med en for anledningen markant fremskutt underleppe, er O'Brien en streng og ikke alltid rettferdig far; en autoritær, straffende og dømmende maktfigur. Lik Vår Herre tar han sine barn i nakkeskinnet og tukter dem inn i det ydmyke, eller det opprørske. Og det uavklarte, helt inn i voksenlivet: Kan jeg elske deg, far? Kan jeg tro på deg, Gud?

Mellom ham og hans milde, lekne motsats – fru O'Brien (Jessica Chastain) – står tre sønner, med Jack, den førstefødte, i forgrunnen, i ferd med å slites sønder av sitt forhold til denne faren han både elsker og hater.

Historien er sterk. Malicks impresjonistiske stil gir den en rislende vakker innpakning, med bilder så stofflige at du nærmest kjenner duften av gress og følelsen av florlett gardin mot huden. Her er scener, små øyeblikksbilder så nydelige at jeg får lyst til å klippe dem ut av filmen og kjøre dem igjen og igjen. Bruken av lys og skyggespill idet Jack kommer ut på trappen, går ned trinnene og danser baklengs opp igjen. De tre brødrene, lekende i høyt gress, filmet slik bare Malick kan filme gress. De tre brødrene, i det hele tatt, i samspill og som kontraster.

Like til fingerspissene perfekt er kontrasten mellom Brad Pitts firskårne fremtoning og Jessica Chastain eteriske følsomhet.

Begge spiller formidabelt.

Mest inntrykk gjør likevel Hunter McCracken som guttungen Jack; jaget, sårbar og opprørsk, trukket mellom motstridende viljer. I langt større grad enn Sean Penn som den voksne Jack, får han frem skikkelsens kompleksitet.

Nå skal det sies at Penns rolle er vanskelig, nærmest utakknemlig. Nesten uten replikker dukker han opp i glimt, i moderne, sterile omgivelser eller ørkesløst vandrende i en steinørken, balende med sine minnebilder og store spørsmål.

Og her kommer det store men: Før Malick zoomer inn på en fortelling som, lik Jack, har nok å bale med i seg selv, finner han det nødvendig å overdosere Jacks store spørsmål. Helt ut i universet, går han. Til jordens tilblivelse. Dinosaurenes tid og deres utslettelse. Mens lacrimosaene strømmer på.

Vakkert å se på, vakkert å høre. Lydsporet er fantastisk. Forsøket på knytte sammen en families og et univers' tilblivelse er modig og ambisiøst, men også påtrengende og overtydelig.

Det samme skjer når Malick runder av med å la levende og døde møtes hist ved floden, på en paradisisk strand, der de driver utstrakt føling i fjæra. Jeg tolker det som en drøm, en vakker visjon i den lidende Jacks indre, en bro over til forsoningen. Men også her blir det i meste laget.

For min del kunne Malick gjerne ha skrellet bort mesteparten av det pompøst insisterende og symboltunge. Filmen ville ikke blitt mindre ambisiøs. Verken skjønnhet eller åndelige aspekter ville gått tapt. Mye ville vært vunnet i stringens og konsistens, og filmen trolig nådd langt flere.

Er du enig emd vår anmelder?