Kan «Skam»-generasjonen vinne klimakampen?

– Til tider kan det se ut som om de gamle fører verdenskrig mot de unge, sier forfatteren Carsten Jensen. Dansken setter sin lit til ungdommer som Noora, Isak og Sana.

Publisert Publisert

FRYKTER KLIMAENDRINGENE: – Våre barn kommer til å ha en annen levestandard, i hvert fall våre oldebarn, sier den danske forfatteren og samfunnsdebattanten Carsten Jensen. Foto: Eirik Brekke

  • Erik Fossen
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

At Carsten Jensen er en litterær stjerne gikk tydelig frem av oppmøtet da han besøkte LittfestBergen nylig. Der fikk tilhørerne også med seg en smak av danskens fremtidspessimisme. I sin nye bok, «Mot stjernene», tenker nemlig Jensen høyt om alt fra «Skam» til klimakampen, med utgangspunkt i følgende dystre påstand: «Ingen tror i dag at barna deres vil få et bedre liv enn de selv fikk.»

– Jeg tror dessverre det er sant, sier Jensen.

Les også

LittFestBergen gjør ytringsrommet litt større

– Siden andre verdenskrig har folks forventninger til fremtiden fulgte en stigende kurve. Hver generasjon har fått mer velstand, mer trygghet og kunnet delta i en større verden. Nå tror jeg den kurven er knekket. Om 20–30 år vil ikke verden se ut som nå – hovedsakelig på grunn av klimaforandringer, men også stigende ulikhet og usikkerhet. De fleste av oss har nok mistet troen på at velstanden vokser og verden går fremover.

– Hva gjør det med oss?

– Jeg tror det gir mennesker en engstelse på fremtidens vegne, samtidig som de blir værende i en tilstand av virkelighetsfornektelse. Det gjelder ikke å tenke for langt frem. Og hvis det er noen som er virkelighetsfornektere, er det politikere. De snakker aldri om fremtiden, horisonten deres er bare neste valg.

Angsten og tapernes tidsalder

Vår tid kjennetegnes av angst, meldte en annen gjest på samme festival, sosiologen Heinz Bude. Jensen er enig.

– Vi mister stadig mer av fellesskapsfølelsen. I stedet kjenner vi oss ensomme og utsatte i et konkurransesamfunn. Etterkrigstidens europeiske velferdsstater har vært under avvikling i flere tiår, gjennom stadig mer privatisering.

– Hva betyr det for individet?

– En gang kunne man si det slik, lett parodisk: «Hvis det går meg godt er det min egen fortjeneste, hvis det går meg dårlig, er det samfunnets skyld.» Men i dag er det sånn at hvis det går meg dårlig, er det min egen skyld, fordi jeg er en taper, sier Jensen.

– Det ordet ble ikke brukt før. Man snakket om de svake – de som ikke kunne klare seg selv, men var samfunnets ansvar. I dag sier vi at de har ansvar for seg selv – og bruker det stygge ordet «taper». Noe har skjedd.

PESSIMIST: – fremtiden kan bli riktig barsk, sier den danske journalisten og forfatteren Carsten Jensen, som nylig deltok på LittfestBergen. Foto: Eirik Brekke

«Skam»-gjengen gir håp

Skillet mellom «tapere» og «vinnere» har sosiale konsekvenser, tror Jensen. Vennskap og fortrolighet fortrenges av nettverks- og nyttetenkning.

– Spørsmålet «Hva kan jeg bruke deg til?» er i stigende grad bestemmende for våre relasjoner til andre. Hvis vi ikke har nytte av hverandre, dropper vi hverandre.

Heldigvis er ikke alt håpløst. Bokens analyse av NRK-serien «Skam», er oppløftende. Da Jensen så serien med sin unge datter, ble han fascinert av dynamikken i ungdomsgjengen fra Oslo.

– Hver for seg er de unge i serien det jeg kaller «jeg-svake», men sammen er de «vi-sterke». De digitale mediene, SMS-ene og så videre, er nesten som en kollektiv bevissthet, som sitter i smarttelefonene. Når karakterene stadig kommer ut for vanskelige situasjoner og valg, er det gruppen som håndterer problemene for dem, sier Jensen.

FASCINERER: Gjengen fra NRKs «Skam» gjør inntrykk på Carsten Jensen. Fra venstre: Noora (Josefine Frida Pettersen), Vilde (Ulrikke Falch), Sana (Iman Meskini), Chris (Ina Svenningsdal) og Eva (Lisa Teige). Foto: NRK

Les også

«Noora lever videre. Men det er ikke jeg som tar valgene hennes lenger.»

– De unges største frykt er at gruppen ikke skal akseptere dem, men det gjør den. Normalt er grupper ekskluderende, men i «Skam» er den inkluderende – den kan romme at du er homofil, manisk depressiv eller muslim. Samtidig har jeg truffet unge som opplever at digitale medier kun skaper ensomhet, sier han.

Fraværende voksne, ensomme unge

Hvis en av hensiktene med «Skam» er å gi unge gode rollemodeller, er det verre med skildringen av de voksne.

– Det som skremte meg ved serien var foreldrenes fullstendige fravær. Hvis du var redd, usikker eller hadde et problem som var for stort til å håndteres alene, var foreldrene ubrukelige – du oppsøkte aldri dem for å få råd eller støtte. Unntaket var moren til muslimske Sana, som brukte fortrolighet i et forsøk på å kontrollere datteren, sier Jensen.

ENSOM GENERASJON: Sana (Iman Meskini) er ifølge Jensen den eneste i «Skam» som har tilstedeværende foreldre, men det er fordi moren prøver å kontrollere henne. Foto: NRK

I hans øyne tegner «Skam» et bilde av ungdommer som er ensomme som generasjon.

– De er nesten som de første mennesker på jorden: Ingen kan fortelle dem hvordan de skal leve, sier Jensen.

– Det hadde vi kanskje ikke klart uansett?

– Nei, i et samfunn så dynamisk som vårt – hvor tradisjoner aldri rekker å bli tradisjoner før de er revet ned igjen – er det vanskelig for foreldre å gi noe videre til barna. Hvis jeg hadde fulgt min fars oppskrifter på livet, ville jeg blitt en taper på fem minutter. På samme måte lever min datter i en helt annen, digital verden enn meg. Der kan ikke jeg være veileder.

BEKYMRET: – Vi trenger et opprør fra de unge, sier Carsten Jensen. Foto: Eirik Brekke

Opprørets time nærmer seg

Fra «Skam» går Jensens resonnement videre til kampen for et levelig klima. Jensen er ikke i tvil om at klimaendringer vil påvirke våre etterkommeres liv på dramatiske måter. Gir de solidariske ungdommene fra «Skam» likevel grunnlag for håp?

– Barack Obama sa noe klokt: «Vi er de første som merker effekten av klimaforandringene – og de siste som kan gjøre noe med det.» I munnen på den danske statsministeren, Lars Løkke Rasmussen, blir det imidlertid til at han peker på de unge og sier «Det er deres ansvar, dere skal løse det.» Det forvris til en ansvarsfraskrivelse, hvor den generasjonen som har makt legger ansvaret fra seg og krever at de maktesløse skal løse problemet. Det er et hykleri – og den danske klimapolitikken er deretter. Derfor trenger vi et opprør fra de unge.

PÅ DYPT VANN: Kan ungdommer som er fostret opp med Isak (Tarjei Sandvik Moe), Even (Henrik Holm) og resten av «Skam»-gjengen forhindre klimakatastrofe? Foto: NRK

– Hvor blir det av opprøret?

– Mye har allerede skjedd siden boken kom på dansk i oktober. I Tyskland demonstrerer skoleelever hver fredag. Det samme skjer i Belgia og Danmark. Kanskje i Norge, også? Lille, svenske Greta Tunberg har stått helt alene foran sin skole og klimastreiket. I Davos fortalte hun kompromissløst verdens makthavere at hun ikke har tillit til dem – og det skal man heller ikke ha, sier han.

– Det er utvilsomt en våknende bevissthet i befolkningen, men mest blant de unge. Og hovedparten av klimaskeptikerne er nok eldre menn, akkurat som hovedparten av dem som stemmer på populister er eldre menn. Til tider kan det se ut som om de gamle fører verdenskrig mot de unge.

FREMTIDEN: Carsten Jensen finner håp i Greta Thunberg og andre ungdommer som den siste tiden har streiket for klimaets skyld. Foto: Jessica Gow/TT NYHETSBYRÅN / NTB scanpix

– Hvor er politikerne?

For å vinne kampen mot klimaforandringer (og eventuelt også krigen mot de gamle), skal det mer til enn at den enkelte sorterer avfall, spiser mindre kjøtt og får dårlig samvittighet for å fly. Jensen etterlyser djerve politiske beslutninger.

– Hele vår måte å produsere og konsumere på, må legges om. Det handler ikke kun om bæredyktig industri, men et helt annet livsmønster. Hvor er så politikerne hen? spør Jensen.

Han er oppgitt over mektige politikere som fornekter klimaendringene eller satser på at teknologiske fremskritt skal utløse de nødvendige karbonkuttene.

– Å basere seg på troen om at teknologien enda en gang vil fikse vår verden, er nærmest en flukt.

FLOM: Våtere og villere vær på Vestlandet regnes som en konsekvens av klimaendringer. Her fra oversvømmelsen i Nye Sædalsveien i oktober 2018. Foto: Eirik Brekke

Må vi leve som våre besteforeldre?

I stedet mener Jensen vi må belage oss på en enklere, mindre ressurskrevende livsstil.

– Tenk på hvordan våre besteforeldre levde, de syntes jo ikke at de hadde noe dårlig liv. I dag tenker vi at det ville være forferdelig å leve som dem – uten så mye penger, forbruk og reiser – men det er muligens sånn vi kommer til å leve igjen.

Les også

Jo, lille Norge kan redde mange

– Da er tanken om at våre barn får en lavere materiell levestandard kanskje ikke så pessimistisk likevel?

– Vel, vi er jo vant til å kunne velge hvordan vi vil ha det. Nå tas det valget fra oss. Noe kommer til å bli diktert av nødvendighet, sier Jensen.

– Og hvis vi ikke selv tar noen valg om hvordan vi vil leve, gjør naturen det for oss. Da blir det ikke valg som kommer oss til gode – naturen tar vare på seg selv, men er likegyldig til oss. Så fremtiden kan bli riktig barsk, samtidig har vi ennå noen valg om hva slags verden vi vil leve i.

Publisert

Les videre

  1. Barmhjertighetsdrap på slagmarken
    Etterforskes for barmhjertighetsdrap i Irak i 2003, som han har omtalt i en bok som ennå ikke er publisert.

    Les hele artikkelen

  2. Bokettersyn av en håpløs krig

  3. Verden under vann

  1. Kultur
  2. Klima
  3. TV
  4. Klimaendringer
  5. TV-serier