Brødrene Dal og kjiphetens forbannelse

Teater overført til film på slappest og billigst mulig måte.

Publisert: Publisert:
icon
Denne artikkelen er over 12 år gammel

Sceneversjonen av «Brødrene Dal og vikingsverdets forbannelse» fungerte sikkert fint som familieforestilling på Tusenfryd. Da den ble spilt, var nå avdøde Trond Kirkvaag for syk til å være med. Men han rakk å spille inn opptak som ble innarbeidet i forestillingen via storskjerm.

Å lage film av stoffet er i utgangspunktet ingen dum idé. Men i stedet for å ta seg bryet med å lage ordentlig film, med locations og skuespillere som spiller mot kamera, valgte man å filme to forestillinger, en med og en uten publikum. Det var en usedvanlig dum idé.

Filmskaperne har diktet sammen et rammeverk som gir det hele et skinn av å være den filmen det ikke er. Som tilskuer sitter jeg lenge og håper at teaterfremføringen skal være et knep, eller et metagrep, og at Gaus og Roms skal hente frem en remedie fra TV-shop og på magisk vis forflytte både Benedicte Adrians Kristin Lavansdatter og gode og onde vikinger til en ordentlig bosetting i en skikkelig skog. Det skjer altså ikke.

For ordens skyld: Det er blitt annonsert at dette er en filmet forestilling. Lystad og Mjøen kaster med andre ord ikke blår i øynene på folk. Men selvkritikken synes fraværende.

Vi kjenner igjen Brødrene Dals univers, språklek og vitser. Forestillingen har flust av gode figurer og elementer som kunne fungert godt i en mer forseggjort produksjon. Men det subtile i humoren og det bevisste overspillet går ikke bare tapt i oversettelsen fra teater til «film» — det druknes i språk og geberder som skal nå helt frem til bakerste benk på Tusenfryd, og i partier som føles stillestående og statiske. Det siste skyldes både teaterets egenart og en nesten oppsiktsvekkende klønete kameraføring. Mest merkbart er det i sang- og dansenumrene, der kamera ikke greier å fange helheten verken i koreografi eller fremføring. Sammen med detaljer som at mikrofonene er synlige og usynlige fra et klipp til neste, forsterker dette det billige, sjuskete inntrykket.

Dessverre virker det som om Lystad og Mjøen tror at de flyter så godt på merkenavnet sitt at de ikke trenger anstrenge seg. Tanken er like pinlig som filmen. Og for oss som elsket Brødrene Dal er det kjipt og trist. Fryktelig trist.

ANMELDT AV BRITT SØRENSEN

Uenig med anmelderen? Skriv gjerne din egen anmeldelse i feltet under!

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert: