«Jumanji: The Next Level» når ikke et nytt nivå

Samme familievennlige humor, mindre engasjerende historie

Publisert Publisert

«THE ROCK»: Dwayne Johnson i Jumanji. Foto: SF Studios/Sony Pictures

  • Hanne Marie Nord
3 av 6 hjerter

Det holdt altså ikke å gi «Jumanji» fra 1995 bare én oppfølger. «Jumanji: The Next Level» gjør mye av det samme som forrige film om tenåringene som blir fanget i et videospill, bare med litt flere morsomme kroppsbytter og litt mindre engasjerende plott.

Spencer, Martha, Fridge og Bethany fra «Jumanji: Welcome to the Jungle» har ikke sett hverandre på lenge. Spencer og Martha er av utydelige grunner ikke lenger et par. Når gjengen skal møtes igjen, dukker bare tre av fire opp. Spencer har forsvunnet inn i spillet igjen, og de andre kan ikke gjøre annet enn å komme etter.

Ting går ikke som planlagt, for også Spencers bestefar Eddie (Danny DeVito) og hans gamle kamerat Milo (Danny Glover) blir dratt med inn i spillverdenen Jumanji.

TO GENERASJONER SPILLERE: Spencer (Alex Wolff) og bestefar Eddie (Danny DeVito). Foto: SF Studios/Sony Pictures

Dette plottet byr, som sist, på mye kroppsbyttehumor. Bestefar Eddie havner i spillkarakteren gestaltet av Dwayne Johnsons muskuløse skikkelse. «The Rock» får slik prøve seg på en (overraskende bra ) DeVito-parodi. Kevin Hart får mer å spille på enn sist, i rollen som gamle, litt for lugne Milo. Det oppstår åpenbart mange morsomme situasjoner av at to skrale gamlinger plutselig befinner seg i spreke kropper.

Mange vitser springer også ut av at de gamle mennene ikke skjønner seg på videospillets prinsipper like instinktivt som ungdommen gjorde. Enhver som har forsøkt å hjelpe et teknologisk udugelig familiemedlem med å skjønne seg på en ny smart-dings vil kjenne igjen frustrasjonen.

KROPPSBYTTEHUMOR: Flere karakterer bytter kropp i «Jumanji: The Next Level». Sånt blir det humor av. Foto: SF Studios/Sony Pictures

Det går altså i den samme familievennlige humoren som før, kombinert med effektfylte, videospillinspirerte actionsekvenser. Med noen artige tvister underveis, som tilskuddet av herlige Awkwafina («Crazy Rich Asians») som spillkarakteren Ming, holdes det hele greit underholdende.

Historien er likevel mindre engasjerende denne gangen. Linjen om Spencer og Marthas strandede forhold er syltynn, motivasjonen for ulike karakterers valg enda dårligere forklart. Plotthull, ulogiske detaljer og unødvendige avsporinger finnes i hopetall gjennom hele filmen.

Filmen forsøker å maskere det svake spillplottet med litt metahumor, som å peke ut den latterlige linken mellom Johnson-karakteren og filmens skurk, spilt av Rory McCann, kjent som The Hound i «Game of Thrones». Det er ikke nok til å redde det inn.

Men så er jo filmens premiss såpass dumt og tullete at det hører litt med å le av også dette underveis. Så får vi se om det kan fortsette slik i neste «Jumanji»-film, for ja, det legges til rette for enda én.

Publisert

Les videre

  1. – Andrea Bræin Hovig briljerer i «Håp»

  2. «The Irishman» er en drivende god film

  1. Filmanmeldelse
  2. Film
  3. The Rock
  4. Dwayne Johnson