Da Jon Fosse ble rosablogger

Jon Fosse er vår tids største norske dramatiker. Han bor i Statens æresbolig for fortjente kunstnere og er oversatt til mer enn 40 språk, deriblant bokmål.

SE, HAN SNAKKER BOKMÅL: I Aftenposten snakker Jon Fosse bokmål. Ellers går det for det meste i nynorsk.FOTO: KRISTINE LINDEBØ

Sven Egil Omdal

Jon Fosse har sluttet å drikke. Det sto i Aftenposten i november i fjor. Sluttet helt å drikke, sto det. På det pureste bokmål sto det at han ikke drikker lenger. Det sto om livet, han måtte bare slutte å drikke. Katolikk var han blitt, også. Og så var han jo litt sjalu på Alice Munro, som fikk Nobelprisen i litteratur. Han sa først nei, han tenker ikke på Nobelprisen, men så sa han jo, nå lyver jeg. Selvsagt gjør jeg det.

Det var i det hele tatt en svært opplysende samtale, som bare hadde den hake at Jon Fosse ikke hadde snakket med Aftenposten. Han hadde ikke brukt ord som «lyver» og «selvsagt». Hele intervjuet, fra første til siste replikk, var klippet og limt fra Syn og Segn. Tyveriet var åpent erkjent. Det sto allerede i første avsnitt at det var Syn og Segn som hadde snakket med den tørrlagte dikteren fra Grotten og Strandebarm. Bekjennelsen ble gjentatt flere ganger. «Kommer det frem i intervjuet med Syn og Segn», sto det. Frem.

Men i Syn og Segn snakket Jon Fosse helt annerledes. Til Jan H. Landro sa han at han drakk til han låg der. Sidan har han ikkje smakt meir. Eigentleg drakk eg ikkje for å bli rusa, sa Fosse, men for å unngå skjelving og abstinenssymptom.

Man gjør så mye for å unngå skjelving og ubehagelige symptom. Aftenposten oversetter nynorsk til bokmål. Man vil jo gjerne begrense antallet tilfeller av delirium blant leserne.

I Aftenposten er nynorsk et høyspråk som bare hentes fram ved de virkelig store anledninger.

For et par uker siden skjedde det igjen. Bergens Tidendes Siri Økland intervjuet Jon Fosse. Den versjonen som ble distribuert til bergenserne, et folkeslag som ikke engang anerkjenner det grammatikalske hunkjønn, var skrevet på nynorsk. Slik var det også i Aftenbladet og Adresseavisen. Fosse lød som seg selv. No vil eg følgja lysta mi, sa han. Følgja lysta og ikkje lenger skriva drama. I Aftenposten sa han: «Nå vil jeg gjøre det jeg selv har lyst til». Fra dikter til rosablogger.

Vi har hatt denne diskusjonen før. Jeg mener fortsatt det samme: Det er vanskelig å begripe at aviser som spres over hele landet, forbyr sine journalister å skrive det språket de behersker best. Redaktøren må bestemme slikt, men hvorfor mener sjefene i VG, DN, Dagbladet og Aftenposten at det skal være så lavt under taket hos dem?

Kollega Jan Zahl i Aftenbladets kulturredaksjon fikk denne uken Målblomen 2014, Stavanger Mållags språkpris. I Aftenbladet får de 100 målblomer bløme. Zahl sier det slik: «Eg skriv altså ikkje nynorsk fordi det er ei kampsak for meg, men fordi eg vil skriva så godt som råd. Eg har også fått tilbakemelding frå folk som ikkje «merkar» at eg skriv nynorsk. Det tek eg som eit kompliment og eit teikn på at språket flyt fint og ikkje skaper kladdeføre i augo.»

Hadde Jan Zahl vært ansatt i en av de store Oslo-avisene kunne han ikke skrevet så godt som råd er. Han måtte fulgt avisens språknorm, moderat bokmål i Aftenposten, anarkistisk bokmål i Dagbladet («lønna si» og «flodbølgen» side om side).

Alt dette hadde vært yesterday’s news (engelsk er lov, bare det ikke tar overhånd), om ikke Aftenposten, to dager etter at de hadde forsvart oversettelsen av Jon Fosse, trykket en stor kommentar på nynorsk. Den var ikke skrevet av en innsender, de får innimellom lov til slikt, men av Harald Stanghelle. Alle som har radio og fjernsyn, vet at Stanghelle snakker dialekten sin fra Vaksdal, men i Aftenpostens spalter taper Vestlandet for Vestkanten.

På trykk har Stanghelle vært moderat bokmålsmann — inntil tirsdag i forrige uke. Da skrev han plutselig at det gjeld hus og heim, vind og vèr, redsle og ro. På vegne av det store vi uttrykte han ikke medfølelse, men medkjensle med de som var rammet av storbrannen: «Difor kjenner vi oss att i lærdølane sine kjensler i møte med tragedien.»

Tidligerehar jeg ment at språkpolitikken i de store avisene bygger på at bokmålsfolk er såpass mye dummere enn nynorskfolk.

Forundringen som dette avviket utløste, ble på ingen måte mindre av den forklaring avisens konstituerte kulturredaktør, Veslemøy Hedvig Østrem, ga på Dagsnytt 18 sist onsdag: «Dette er en begivenhet som er såpass viktig at da gjør vi det på nynorsk», sa hun.

For én gangs skyld må de ha blitt målløse i Mållaget. Det visste de ikke, at i Aftenposten er nynorsk et høyspråk som bare hentes fram ved de virkelig store anledninger.

17 bolighus brant i Lærdal, fire av dem verneverdige. Det er mye i en liten bygd, men er det virkelig nok til at Aftenposten bør hente fram formuleringer som «Open for verda utanfor og med tradisjonsrike ferdavegar som batt den vestlege og austlege delen av landet saman», slik Stanghelle skrev. Burde ikke nynorskgrensen vært satt høyere, ved 30 hus for eksempel? Så stor som lyngbrannfaren er på Vestlandet nå, kan det jo komme nynorsktekster i Aftenposten nesten ukentlig.

Tidligere har jeg ment at språkpolitikken i de store avisene bygger på at bokmålsfolk er såpass mye dummere enn nynorskfolk. Vi får aldri brev på nynorsk fra folk som påstår at de ikke skjønner bokmål. Det motsatte skjer stadig vekk.

Men så viser det seg altså at nyhetene fra Vestlandet og andre bortgjemte strøk ikke har vært viktige nok til at Aften­posten har funnet det riktig å stige ned til folket og si: Høyr, vi talar til dykk på dykkar eige mål, så stor er medkjensla vår. Da er det håp likevel for alle som mener at nynorske journalister skal slippe løs fra bokmålslenkene. Noko kjem til å hende, Jon Fosse kan jo alltids håpe at det brenner i Strandebarm

Følg på twitter.com/svelle

Sven Egil Omdal er kommentator i Stavanger Aftenblad.