Om guder og mennesker i verdensrommet

Eksistensiell alien-bonanza.

Publisert Publisert

BRILJANT: Ridley Scott har levert en strålende science fiction, Noomi Rapace leverer en strålende rolletolkning av arkeologen Elizabeth Shaw. Foto: FILMWEB

«Prometheus» er en sann fryd av en film. Teknisk briljant, full av wow-øyeblikk og filosofisk såpass godt skodd at den oppleves som noe mer enn bare pent innpakket eskapisme.

Hvor langt er mennesket villig til å gå for å tilfredsstille sin nysgjerrighet? Hvor sterkt er menneskets behov for å møte sin skaper, for å få svar på det grunnleggende spørsmålet «hvorfor eksisterer vi?»

Her ligger filmens idémessige grunnlag, og forklaringen på hvorfor akkurat dette romskipet har fått navnet Prometheus. Den greske guden var bindeleddet mellom gudene og menneskene, og spilte en avgjørende betydning i menneskets utvikling.

Sent i det 21. århundre oppdager arkeologene Elizabeth Shaw (Noomi Rapace) og Charley Holloway (Logan Marshall-Green) et skotsk hulemaleri med likhetstrekk til en rekke hulemalerier verden over. De utvikler en teori rundt menneskets opprinnelse. Finansiert av den søkkrike Peter Weyland (Guy Pearce) i Weyland Corporation, reiser de ut i verdensrommet for å finne det som kan være vårt opphav. Men Weyland er verken investor eller filantrop, har sin egen agenda for ekspedisjonen.

Som forløper til«Alien»-filmene er historien skrudd sammen av velkjente elementer, være seg fra foregående filmer som fra science fiction-filmer generelt. Slik sett er ikke «Prometheus» spesielt original, bare uhyre vellaget, preget av en spissfindig, humørfylt sjangerbevissthet. Ridley Scott vet nøyaktig når han skal bli pompøs, når han skal leke seg og når han skal kombinere pompøsitet og lek.

Han vet også hvordan han skal fiffe til de nesten klisjemessige elementene for å heve dem noen hakk – som å la Elizabeth Shaw spy som en gris da hun våkner fra hypersøvnen – og når han skal få magene våre til å vrenge seg. Også det i en scene med Shaw. Jeg ville absolutt ikke sett den hvis jeg var gravid.

Som skikkelse er Shaw dypt troende, intellektuelt nysgjerrig, faglig besluttsom og fysisk ekstremt utholdende og sterk. Igjen viser Noomi Rapace sin formidable evne til å få frem den indre kraften og drivkraften i et ytre sett spinkelt og stillfarent vesen.

Androiden David (Michael Fassbender) farger håret blondt og ser sin klassiske favorittfilm på fritiden (noen som husker hva WALL-E gjorde?).

David er filmens kanskje mest fascinerende skikkelse. Fysisk gestalter Fassbender ham med minimalistisk kroppsspråk, psykisk fyller han ham med intellektuell overkapasitet kombinert med en nesten naiv undring stilt overfor menneskelig atferd.

Slik gir han den sjelløse, udødelige roboten en menneskelighet som peker tilbake på Ridley Scott-klassikeren «Blade Runner». Samtidig har han – med sin ariske raskhet, stramme uniform og lydighet overfor Weyland – et fascistoid anslag som skaper en foruroligende, uforutsigbar rollefigur.

Samme uforutsigbarhet hviler over Meredith Vickers (Charlize Theron), plassert om bord av Wayland for å overvåke ekspedisjonen. Hvem er hun egentlig? Og hva er hun? Menneske eller maskin?

Av alle science fiction-filmer jeg har sett, kan jeg ikke huske noen gang å ha sett en som til de grader kombinerer teknisk briljans, visuell storslåtthet og fysisk stofflighet; særlig iøynefallende i den fantastiske scenen der Prometheus lander på den fremmede planeten. Støvet som virvles opp kjennes nesten på huden, tungen og i øynene. Det bokstavelig talt utenomjordiske lyset speiler ikke bare en annen atmosfære, det reflekterer forskernes forventninger – og kontrasterer samtidig filmens prolog, lagt til et gråblekt kambrium, der en forlatt alien lar seg oppløse mens hans DNA virvles ut i vannet.

«Prometheus» er full av slike scener å miste pusten av, og full av scener som setter kroppen i helspenn.

Å ha sett er foregående «Alien»-filmene er ingen ulempe, men heller ikke noe must. Denne filmen står solid på egne ben.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her:

Publisert