Eventyrlig og overflatisk

Haisommer møter Indiana Jones i Stillehavet.

YTRE DRAMATIKK: Spillefilmen om Kon-Tiki-ferden legger større vekt på dramatikken som skjer under flåten, enn oppå den. FILMWEB

Thor Heyerdahls eventyrlige ferd over Stillehavet, fra Peru til Polynesia, er en historie om like mengder utforskertrang, sta forskningsvilje og pågangsmot. Pluss en god dose galskap — ikke i medisinsk betydning - næret av den etablerte vitenskapens arrogante motvilje mot Heyerdahls teorier.

Selvsagt måtte denne fortellingen bli spillefilm før eller siden.

Nå var tiden inne, takket være moderne datateknologi. Den har filmskaperne utnyttet for alt den er verdt og alt den har kostet. Produksjonsmessig ser «Kon-Tiki» ut som den 100 millioners babyen den er. Teknisk prikkfri, full av svimlende øyeblikk, byr den på mye godt rent visuelt.

Det filmen ikke gjør, er å bringe oss nærmere personen Thor Heyerdahl. Gjennom Pål Sverre Valheim Hagen portretteres han som en på overflaten sett nærmest klovnaktig keitet, sjarmerende fyr med en bortimot religiøs tro på gudeskikkelsen Tikis visdom.

Innimellom siver det ut glimt av stålviljen han må ha hatt for å sette i gang en sånn ekspedisjon. Men portrettet mangler psykologisk dybde. Innimellom fremstår Heyerdahl mer som en norsk Indiana Jones enn en seriøs vitenskapsmann.

Den samme mangelen på psykologisk dybde gjelder Kon-Tikis øvrige besetning, og situasjonen om bord.

Filmskaperne har tatt seg kunstneriske friheter, både hva angår ytre dramatikk og persontegninger. Det må skrives på den dramaturgiske kontoen, og er som sådan helt greit. Svakheten er at de ikke bruker friheten til å gå tettere på personene, deres indre dynamikk og gruppedynamikk. Når seks ulike, til dels tilfeldig sammenraskede menn, lever sammenstuet og i uvisse på en flåte langt til havs i flere måneder, må det uvegerlig oppstå psykologiske utfordringer. Her ligger mye sprengkraft.

Tilløpene finnes, men straks de nærmer seg noe menneskelig interessant, inntreffer en ny, spektakulært dramatisk hendelse, være seg hai, hval, storm eller folk som ramler på sjøen.

Noen betaler prisen når en mann på gjøre det han må. Kvinner og barn, som regel. Så fra å være Heyerdahls vitale sidekick på forskningsfronten, reduseres konen Liv (Agnes Kittelsen) raskt til en tradisjonell Solveig-skikkelse, ventende på Lillehammer, med ansvar for to guttunger som ikke får pappa hjem til jul.

Filmen setter fingeren på denne smerten, men ikke hardt nok. Mye rundt Liv blir hengende i løse luften. Særlig et tilbakeblikk, der Heyerdahl pleier sin alvorlig syke kone i hytten på Stillehavs-øyen Fatu Hiva, og løper med henne gjennom jungelen for å rekke en båt. Sekvensen renner ut i ingenting. Vi kjenner ikke båtens betydning, vet ikke om de blir plukket opp av den, eller hva som feiler Liv. Vi vet ikke om sekvensen er med for å utvide bildet av Liv, eller bare er en mental huskelapp for Thor, for at han ikke skal la seg forføre av flørtende, søramerikanske skjønnheter.

Det siste er helst tilfellet, men scenen tjener ingen ting annet enn å være nok et eksempel på hvordan filmskaperne har vektlagt ytre dramatikk og effekter mer enn indre drivkrefter og psykologisk dybde.

Innenfor den konteksten gis en krabbe og en papegøye like stor emosjonell tyngde som koner og barn - en Disney-effekt som både er påtakelig og symptomatisk.

«Kon-Tiki» er meislet over en storstilet Hollywood-lest, og sikter seg inn på et internasjonalt, kommersielt marked. Innenfor disse rammene fungerer filmen som en utvendig og glatt, men underholdende eventyrfortelling fra virkeligheten.

Er du enig med vår anmelder? Si din mening her: