Harde tider

Det er en knallhard verden. Og den trenger knallhard musikk for å bli et bedre sted, tror Slipknot. I går rystet de Kristiansand.

<b>MASKERT METAL:</b> Ekstremmetalbandet Slipknot var gårsdagens mest hardtslående på Quartfestivalen. Foto: KJELL INGE SØREIDE

  • Lars Holger Ursin
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 16 år gammel

I går startet Quartfestivalen for alvor, med strålende sol og bikinivær. Men det skulle man ikke tro i Bendiksbukta halv ti. Der var svart dagens farge.

Tungt påkledd ungdom med tung sminke ventet på heltene sine: Amerikanske Slipknot. Bandet med tre trommiser. Ni illsinte mann på scenen. Alle ikledd masker, og alle kun identifisert med nummer på scenen, fra nr. 0 til nr. 8.

Klare meldinger fra Iowa

— Det er en skam, sier nr. 4. Når han ikke går i kjeledress og skummel maske, er han en nokså alminnelig utseende, hengslete fyr med jeans og T-skjorte som heter James Root. Og han snakker ikke om det svartkledde publikumet. Han snakker om sine musikalske kolleger i USA. For selv om Slipknot ikke kan påberope seg å være verdens mest politiske band, har de i alle fall sagt fra, hevder han.

— Det er ikke vanskelig å hente sinnet og aggresjonen vi bruker i musikken vår. Bare se deg rundt, det er nok ting å hisse seg opp over. Og spesielt hvis du er amerikaner. For ikke å si, spesielt amerikanere, humrer han.

— Samtidig må du huske at de fleste som kommer fra samme sted som oss, har ikke pass en gang. De har knapt vært utenfor staten, Iowa. Hvordan kan du gjøre deg opp en mening om verden, hvis du ikke aner at den eksisterer, sukker han.

— Men det er jo noe av det beste med å være i den situasjonen vi er i. Vi får reise og oppleve en stor, fantastisk, vakker verden. Det er en skam om du da ikke tør si fra om hvordan tingene faktisk er. For media i USA forteller ikke halve sannheten en gang, sier James.

Ingen enkel gjeng

Om Slipknot blir noen store politiske aktører, er heller tvilsomt. Selv om de har en solid fanbase, bygd opp gjennom tre kritikerroste album, har de en nærmest programfestet, antiautoritær holdning. At de ikke liker tingenes tilstand, er på en måte gitt.

— Jo da, og det var for så vidt det maskene og nummerne og alt det dreide seg om til å begynne med. Vi gjør det vi vil, og ingen skal fortelle oss hva det er, sier James. Den holdningen var en stund på vei til å drive bandet fra hverandre. Etter andreplaten, «Iowa», var bandet i praksis oppløst. Flere hoppet over på andre prosjekter, trommis Joey Jordison i Murderdolls, James selv i Stone Sour.

— Det tror jeg bare var sunt. Vi hadde vel egentlig voksesmerter, å drive et band med fire-fem medlemmer er tungt nok. Vi er ni. Og vi er en rimelig lett antennelig gjeng, innrømmer James.

— Før vi satte oss ned og gjorde tredjeplaten, «Vol. 3: The Subliminal Verses», var det flere av oss som hadde tatt på fallskjermen, for å si det sånn, humrer han. Takket være hjelp fra stjerneprodusent Rick Rubin ble den imidlertid til.

Og fikk strålende karakterer, blant annet en sekser fra Bergens Tidendes anmelder.

Stoff og store egoer

— Det er rart når folk snakker om Rick som produsent, for han fremsto mer som en slags åndelig veileder for oss. Han hjalp oss å kommunisere bedre, og det trengte vi. «Iowa» var for oss - i alle fall for meg - en veldig mørk, dyster plate. Det var der vi var da. Nå ville vi gå videre, legge det bak oss - og bare lage en god plate, uten å bry oss om hva andre gjorde, sier James.

Det var mye Slipknot trengte å legge bak seg etter «Iowa». Bandet har typisk nok slitt med narkotikaproblemer, intern krangling, egoer som har vokst seg for store, og et management som de ikke klarte å forholde seg til. Til slutt sparket de store deler av apparatet rundt seg, og tok over jobben selv. Nesten som Ephemera, med kjeledresser og masker, altså.

— Vi var et ungt band, som var kåte på suksess, og vi gjorde noen veldig dårlige valg som vi fortsatt sliter med konsekvensene av. Mye av det vi driver med nå, dreier seg om at vi graver oss ut av hull andre har sparket oss ned i. Og som vi dels har skyld i selv, sier han.

Blir neppe som Metallica

Men om de ni holder sammen nå, er James i tvil om hvor lenge det varer.

— Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi skal bli som Metallica, holde det gående gjennom tre tiår... men jeg tviler på det. Men vi kommer alltid til å ha aggresjonen. Den er der alltid, selv om det finnes forskjellige måter å vise det på. Det er ikke sånn at Slipknots måte er den eneste. Jeg synes for eksempel du kan se på John Lennons «Imagine» som en mørk og dyster låt, sier James.

— Men det alt til syvende og sist koker ned til, er dette: bidrar vi med noe, med musikken vår? Gjør vi den bedre? Så lenge vi kan svare ja på det, vil vi forsøke å holde det gående. Når den motivasjonen forsvinner, er det nok slutt på Slipknot. Da får vi finne noe annet å gjøre. Det kommer tross alt alltid til å finnes ting å hisse seg opp over, humrer nr. 4, James Root.

Publisert
  1. Musikk
Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les videre

  1. Quart-åpning med bergensk solskinn

  2. Morrissey skuffet

  3. Svimle av suksess

  4. Klangen av Kentucky

BT anbefaler

Så konen, svogeren og to slektninger bli overkjørt

Mannen i 70-årene ventet i bilen og ble vitne til alt.

LES SAKEN