Ikke farlig nok

Forførende vakkert, men litt tomt

Publisert: Publisert:
4 av 6 hjerter

Norske fagkomiteer, anmeldere og platekjøpere har kastet seg foran føttene til den unge stavangergutten Dybdahl. De har overøst ham med priser, terningkast og salgstall så en nesten skulle tro vi hadde sett en musikalsk Messias. Det er heller ingen grunn til å stille spørsmål om Thomas Dybdahl er «talentfull» eller «god». Likte du fjorårets «That great October sound», kommer du til å elske «Stray dogs». Mer er det ikke å si om den saken. Spørsmålet er hva han er «god» til og hvor lenge han kan nøye seg med å være et talent.

Dybdahl bygger sin musikk på pakkeløsningen av maskulin melankoli, lys, naken stemme, sterke piano— og orgelklanger og melodier med like mengder gospel og blues i seg. Det sier mye om evnene at han opptrer så trygg og naturlig i dette formatet at det ikke er overdrevent å sammenlikne med Jeff Buckley og den eldre utgaven av Nick Cave. Dybdahl gir glimt av både gudsfrykt og kjærlighetsfatalisme, og på sanger som «Rise in shame» og «Either way I'm gone» formidler stemme og musikk en personlig uro som tangerer et nivå av virkelig artistisk storhet.

Problemet er at han vel så ofte stamper i klisjeer. I tittelsporet, for eksempel, fungerer de mørke stemningene mest som flotte kulisser for et forutsigbart spill. «Honey» er fin som allsang, men dermed fornekter den også den intimiteten Dybdahl trenger å etablere med lytteren. Det blir et spørsmål om troverdighet, om du tror på Thomas Dybdahls smerte og anger og føler han deler den med deg.

Det som kan sies, er at Dybdahl ødelegger for seg selv når han instruerer lytterne om at albumet «handler om Cecilia, (...) en rastløs, men uimotståelig sjel som ingen kan eie!». Det er nesten for en fallitterklæring å regne, i en sjanger som forutsetter en direkte, personlig dialog mellom sanger og lytter. At tekstene i seg selv ikke er mer enn middels gode, hjelper heller ikke på graden av troverdighet.

Thomas Dybdahl underholder oss med vakre sanger, fanger oss i fine stemninger. Men bare i glimt er han farlig nær og utfordrer oss. Det er vanskelig å hevde at all skryten er ufortjent. Like fullt må spørsmålet stilles: Hva sier og skriver vi den dagen Dybdahl virkelig får kontakt med uroen i seg og greier å sette musikk på den?

ANMELDT AV HELGE OLSEN

Publisert: