Hanne Kolstø blir for alvor en del av den norske, eksperimentelle popeliten med sin tredje plate på tre år, «Stillness and Panic». I denne, la oss kalle den grupper­ingen, er hun i godt selskap med artister som Susanne Sundfør, Jenny Hval og Susanne Wallumrød. Hun plukker opp igjen tråden fra sin forrige utgivelse med et hovedsaklig fokus på atmosfærisk, storartet elektropop — alt med et innslag av støy, elgitar og loops.

Platen har en eim av isolasjon, kanskje fordi Kolstø visstnok avlyste flere stopp på den forrige turnéen sin og dro opp i Sunnmørsalpene for å få ro. Er det derfor lydbildet er langt mer storartet, nesten voldsomt? De snødekte fjellene (en kan skimte dem på platecoveret) som et bilde på det foruroligende vakre er helt klart et bakgrunnsteppe for hennes nyeste prosjekt. Hør nå bare på «The Clinch» og dens hektiske oppbygning, som forløses i et vidunderlig kaos. Det er mildt sagt nervepirrende.

Det er på mange måter de nye aspektene ved musikken hennes som viser at hun har vokst - til det bedre. «One Plus One Makes One Out Of Two», en av albumets klart sterkeste låter, demonstrer en langt mer utforskende artist. Med en nesten stormannsgal bruk av gitar og soloer skaper hun en slags eufori som vedvarer utover store deler av platen. Ikke å trekke paralleller til Susanne Sundfør og M83s «Oblivion» er nærmest umulig. Kolstøs lappe­teppe av vokal og loops flettes harmonisk inn i de mange lag lyd med imponerende effekt.

«Our Time Is Up» sender tankene rett til åttitallets kjølige new wave, med den dype, tunge gitaren som kunne ha tilhørt alt fra Bauhaus til Siouxsie And The Banshees. Vokalleken hun bedriver hjemsøker en, og det er kontrastene mellom det kalde og forførende og det ekstremt følelsesladde som lokker en inn.

På «Stillness and Panic» finner en likevel flere sider av artisten den mer klassiske singer-songwriteren Kolstø - som i stor grad beror på gitar og vokal. Vi har hørt det før på hennes tidligere utgivelser, og det er her hun også mister lytteren. De mildere låtene føles mer som fyll mellom de majestetiske og utbroderte elektroniske stykkene.

Avslutningen, den sakrale tittellåten «Stillness and Panic» kunne like så godt ha vært tatt fra amerikanske Julianna Barwicks sisteplate «Nepenthe». Den er et prakteksempel på meningsfylt tilbakeholdenhet og Kolstøs unektelig vakre vokal. At hun i det hele tatt tør å bevege seg ut på en slags blanding ambient og korsang viser en artist som våger mer.

Når jeg sammenlikner Hanne Kolstø med en drøss andre norske og internasjonale artister, er det ikke fordi hun er påfallende lik andre. Det er den unike evnen til å smi sammen sjangre som ikke vanligvis ville kommet overens og samtidig være kompromissløst særegen, som gjør henne til det unikumet hun er. Med «Stillness and Panic» slår hun seg selv, nok en gang, opp som en av de mest uredde, uberegnelige og spennende artistene i Norge i dag. Hvor hun tar oss neste gang er umulig å vite. Alisa Larsen