Patti Smith på sitt mest sårbare

Pønkdronningen skriver godt om ensomhet, tungt medisinerte krimetterforskere og tiden som går.

LEGENDE: Patti Smith er en legende i den amerikanske musikkhistorien. Men i denne boken er hun også en 68 år gammel kvinne som går på kafé og spise økologisk popkorn, alltid flankert av en stor kopp, svart kaffe. Og hun treffer en nerve hos leseren, mener BTs anmelder. Dette bildet er fra da Patti Smith spilte på Bergenfest i 2012. Lisa Turøy Christiansen (arkiv)

Silje M. S. Norevik

«Er tankane våre ingenting anna enn passerande tog, som aldri stoppar, dimensjonslause, som susar forbi veldige plakater, alle med dei samme bilda på?» spør Patti Smith i memoarboken som denne uken kommer på norsk.

9788252189087_framside.ashx.jpg

Togmetaforen står som et godt bilde på strukturen i denne boken. Kapitlene starter ofte med at Smith setter seg for å skrive på sin yndlingskafé i et bortgjemt hjørne av New York, fjernt fra manhattangule drosjer og skyskrapere. Og med tanken som transportmiddel til å sanse, erindre og tenke over tiden som har gått, tar hun oss med på en interessant reise i et mangefasettert liv.

Som et tog slynger «M Train» seg gjennom dagliglivet i New York, til barndomsminner, filosofering og nærmest drømmeaktige sekvenser, til mennesker som har passert henne i livets landskap og satt spor. Disse tankesprangene gir leseren både språklig glede, trøst og gjenkjennelse.

Patti Smith på Bergenfest i fjor:

Les også

40 år er ingen alder å snakke om

For mange, og kanskje særlig de som blomstret på 1970-tallet, er Patti Smith punk-ikonet med en umiskjennelig stemme. Hun er legenden i den amerikanske musikkhistorien, som ga ut en uforglemmelig debut med albumet «Horses» for 40 år siden.

Men i denne boken er hun også en 68 år gammel kvinne som går ensom på kino for å se Stig Larssons «Jenta med tatoveringen» og spise økologisk popkorn, alltid flankert av en stor kopp, svart kaffe.

Hun er en kvinne som må avfinne seg med at hun har mer fortid bak seg, enn fremtid foran seg. Flere av tekstene er nemlig av det melankolske slaget. Smith dveler ved tapet av mannen Fred Sonic Smith, som døde i 1994, og broren som døde bare en måned senere. Melankolien og sorgen over tiden som nå er tapt og ugjenkallelig borte, gir seg av og til utslag i passasjer som dette:

«Vi ønskjer oss ting vi ikkje kan få. Vi forsøker å lokke tilbake ein viss augneblink, lyd, kjensle. Eg ønskjer å høre stemma til mor mi. Eg ønskjer å sjå barna mine som barn. Hendene små, føtene kvikke. Alt endrar seg. Ein gut er vaksen, ein far er død, ei dotter er høgare enn meg, ho gret etter ein vond draum. Ver så snill å bli her for alltid, seier eg til alt det som eg kjenner. Ikkje forsvinn. Ikkje veks til.»

Handlingen er satt i presens. Vi følger Smith til yndlingskafeen i Greenwich Village i New York, hvor hun drikker sin svarte kaffe, spiser toast og lager lister over sine litterære favorittverk, spiller ordspill, eller reflekterer over skriveprosessen som ofte ender i «forfattarsøppel».

Les hvordan journalist Britt Sørensen reagerte på gjenhør med punkelegenden:

Les også

Patti Smith snapshots

Men her er også reiser, til Frida Kahlos hus i Mexico, til Japan hvor hun besøker graven til filmregissør Akira Kurosawa og forfatteren Osamu Dazai. Smith skriver også mye om sin overraskende fascinasjon, eller snarere besettelse for krimserier. Hun blir heller hjemme for å se hele sesonger av «The Killing» (den amerikanske serien som er basert på danske «Forbrydelsen«). Og hun drar sågar til London for å ha en uforstyrret helg full av krimmaraton på et avsidesliggende hotell.

I BYEN: Patti Smith tok seg en tur i sentrum da hun spilte i Bergen i 2008. ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ

Det er blitt pekt på at fremfor å være en kjendisbiografi, er dette et litterært verk. Jeg er enig. Patti Smith skriver svært godt enten hun skildrer trivielle hendelser som å våkne opp til kattespy på puten, om å fortape seg i alkoholiserte krimdetektiver, eller skaper melankolske minnebilder fra en svunnen tid.

Brit Bildøen har gjort en meget god jobb med oversettelsen. Språket er poetisk og presist. Jeg liker hvordan Smith reflekterer over forholdet mellom tid og hukommelse i vakre passasjer som dette:

«Bilde har sin eigen måte å løyse seg opp på, og når dei så abrupt dukkar fram igjen, ber dei med seg gleda og smerta som er festa til dei, lik skramlande hermtikkboksar bak bilen som skal frakte eit gammaldags brudepar».

Selve boken er strukturert nettopp slik med assosiasjoner som fører leseren av gårde. Slik viser forfatteren oss hvordan vi i løpet av en dag står både i fortid og fremtid fordi bevissthetsstrømmen slynger oss av gårde med minnene som berg-og-dalbane. Hukommelsen er ikke strømlinjeformet, heller ikke Smiths gjengivelse av et levd liv.

Pønkens gudmor viser seg på sitt mest sårbare og melankolske og står i sorgerfaringer som ethvert menneske vil oppleve. I denne ensomheten finner hun trøst i litterære verk og det å forsøke å fastholde fortiden i skrivingen. Fra sin ensomme plass ved det innerste bordet i kafeen i Greenwich Village, treffer hun en nerve hos leseren. Fordi hun tar av seg pønker-imaget og er like sårbar, ensom og dødelig som hver og en av oss.