«Mikke Mus-styre i Bergen», skrev Frank Aarebrot i 2006 om den bergenske variant av byparlamentarismen.

Den gang: Monica Mæland (H) som byrådsleder i et Mikke Mus-styrt Bergen. arkivillustrasjon: Marvin Halleraker

Diskusjon om styringsmodell i Bergen er ikke av ny dato — men kan snarere beskrives som en kontinuerlig debatt som med ulike grader av intensitet har pågått de siste 25 årene. Temperaturen i debatten har variert, og standpunktene til hvilken styringsmodell som er best egnet for Bergen har også variert uavhengig av partitilknytning. Temaet har ikke vært sentralt i årets valgkamp. Men kanskje er det grunn til igjen å rette søkelyset mot rammene som omgir vårt lokalpolitiske styresett. Da byparlamentarismen ble innført i Bergen i 1998, var argumentene at dette ville føre til klarere politiske skillelinjer og alternativer for velgerne; det ville synliggjøre hvem som til enhver tid hadde ansvar for byens styre og stell - og det ville ikke minst realisere folkestyrets idealer ved at rådmannsveldet ble avskaffet.

Partiene med flertall i bystyret skulle danne en «byregjering». Parlamentarismen ville utspille seg ved at byrådets politikere sto til ansvar i bystyret - og måtte gå fra sin posisjon dersom de ikke hadde bystyrets tillit. Byen skulle få et mer åpent politisk styresett lydhørt for innspill fra innbyggerne. Byparlamentarisme skulle kombineres med bydelsutvalg og sikre desentralisering av makt og myndighet.

Alt dette sto angivelig i kontrast til et styresett basert på formannskapsmodellen, der partiene utpeker sine medlemmer til formannskapet ut fra sin tyngde i bystyret, og i formannskapet er avhengig av å finne frem til vedtak som i større grad er basert på kompromisser.

Rådmannen er ansvarlig for kommunens administrasjon og legger på et selvstendig faglig grunnlag frem sine forslag til vedtak for formannskapet - som igjen fremmer sin innstilling for bystyret i saker der formannskapet ikke er delegert vedtaksmyndighet. Ordføreren er formannskapets leder - og har gjennom dette ikke bare en representativ funksjon men også en reell politisk tyngde.

Bergens Tidendes daværende redaktør Kjartan Rødland var en engasjert bidragsyter med klare synspunkter i debatten om byens styresett. Omlegging til en kommunal parlamentarisme ville gi en kommune mer lydhør for innspill fra byens innbyggere, og «nesten med et slag . skape en kommune med klar profil, og med politikere som reelt vil styre og ta ansvar. ... Betingelsen er at man desentraliserer i bunnen.»

Ifølge et utvalg i Høyre skulle reformen medføre et begrenset antall heldagspolitikere. Med ordfører, seks byråder og et tilsvarende antall byrådssekretærer samt en sekretær for ordføreren ville i alt 14 heldagspolitikere få sitt arbeid i rådhuset.

Idealer og gode forsetter er en ting - iverksetting og møtet med den politiske hverdagen i Bergen noe ganske annet. Hva er erfaringene så langt?

Hadde et alternativ med formannskapsmodellen gitt et annet og bedre resultat for byens innbyggere?

Ifølge Frank Aarebrot har Bergen under byparlamentarismen fått sin egen form for parlamentarisme. Rådmannsfunksjonen er fjernet, og bydelsutvalgene for lengst avskaffet. Det politiske systemet rundt byrådet har lagt kraftig på seg ved at byrådene er supplert med et kobbel av ambisiøse politiske rådgivere, som igjen bygger opp om et system med uklare grenser mellom politikere og administrasjon.

Mens en i 1997 hadde 13 heltidsansatte politikere i Bergen er det nå rundt 35 heltidsansatte politikere på lønnslisten.

Det er mange som kan slutte seg til far og sønn Høyerstens utsagn i BT 08.02 i år om at «Byen er usammenhengende og fragmentert fordi makten er fragmentert. Fordi ingen evner å samle og tenke helhet».

Planer for byutvikling blir lansert og vedtatt - deretter dispensert fra ved første og beste anledning. Innbyggerne opplever en kommune som noe vilkårlig styrer i smått - men der de store grepene for utvikling av et godt bysamfunn uteblir.

Våre skoler har forfalt. Utvikling av havneområdene synes fastlåst i en uendelig diskusjon mellom kommunen og havnemyndighetene. Fisketorget har verken fisk eller fiskehandlere. Byrådets lydhørhet for innspill fra velgerne blir av BTs Frøy Gudbrandsen kommentert som følger: «Tross alle feil og mangler har det vært et tap for lokaldemokratiet. Kombinert med en dysfunksjonell parlamentarisme, har byen blitt sittende igjen med et topp- og sentralstyrt regime».

Byparlamentarismen var ment å føre til avklaring av ansvarsforhold. Ansvarsfraskrivelse synes å være en mer betegnende beskrivelse der alle parter og partier er mest opptatt av å legge ansvaret for en aktuell misære på et tidligere regime. Det meste som er gått galt er et resultat av forgjengernes unnlatelsessynder.

Hadde så situasjonen vært annerledes med et styresett basert på formannskapsprinsippet? Dette er selvsagt et umulig spørsmål å besvare. Det er imidlertid noen viktige prinsipp som åpenbart er gått tapt med dagens byparlamentarisme.

Formannskapsprinsippet bygger på en konsensustenkning der de ulike partiene tjener på å finne frem til en form for enighet i viktige saker.

Hvor mange av bypolitikkens spørsmål er egnet for de store prinsipielle motsetningene? Det er uenighet om bybanens trasé mot Åsane, men det er vanskelig å se at motsetningene følger partipolitiske skillelinjer som klargjør alternativene for velgerne.

Problemstillinger knyttet til byutvikling, transport og miljø er preget av mer tradisjonelle partipolitiske synspunkter, men reiser spørsmål der kravene på langsiktige løsninger fordrer en vilje til å finne felles løsninger som mangler i dag. Eiendomsskatt er innført av et byråd med motstand mot slik beskatning som en av sine fremste politiske fanesaker ved siste valg.

Ut fra mine egne erfaringer som kommunal byråkrat på 1980-tallet er det grunn til å stille spørsmål om dagens system er egnet til å bygge opp en ansvarlig og kompetent administrasjon, - som både kan bidra til å få frem langsiktige planer og i neste omgang iverksette disse.

Problemene med å finne løsninger på tvers av sektorer er ikke blitt mindre gjennom den koordineringen som byrådet skal stå for. De administrative lederrollene er blitt uklare - med direktører som står ansvarlig for ledelse av store administrasjoner, men som samtidig ikke utad kan fremstå som tydelige ledere. Med involvering også i enkeltsaker fra hyppig skiftende byråder og deres politiske rådgivere blir de fleste forutsetninger for effektiv ledelse av en stor administrasjon problematisk. Samrøret mellom politikere og administrasjon bidrar til uklare roller. Under giardia-epidemien var det den administrative lederen som tok ansvar og gikk - ikke den politisk ansvarlige byråd.

Det er ingen som med tyngde kan hevde at et styresett basert på formannskapsprinsippet ville ha løst den type problemer som bysamfunnet har stått og fortsatt står overfor. Det må imidlertid være grunnlag for å spørre om det ikke er viktige verdier som gikk tapt da byparlamentarismen ble innført - og også ved om Bergenspolitikken er for begrenset til å få frem de ideologiske skillelinjene som et parlamentarisk system forutsetter.

Er Bergen for liten til å kunne praktisere en reell form for parlamentarisme? Mange av oppgavene kommunen står overfor er knyttet til spørsmål om tjenesteyting innen stadig flere områder, - med de krav dette først og fremst stiller til en effektiv administrasjon.

Fremstår kommunen i dag som en attraktiv og utfordrende arbeidsgiver som rekrutterer og holder på de gode arbeidstakerne? Er en stilling i kommunen i dag et attraktivt alternativ for lovende kandidater fra byens utdanningsinstitusjoner? Har kommunen i dag den nødvendige faglige kompetansen som er viktig for utviklingen av et godt bysamfunn?

Gir dagens system anledning til at de faglige synspunktene kommer frem til bystyret uten allerede å være tilpasset byregjeringens politiske plattform? Og hvilket grunnlag gir dette for meningsfylt debatt i bystyret?

Vi ønsker alle et levende demokrati i vår lokalpolitiske hverdag. Vi ønsker også tydelige politikere som evner å samarbeide om å få frem felles løsninger på bysamfunnets utfordringer. Og vi ønsker en effektiv, kompetent og lydhør administrasjon som evner å levere gode tjenester til byens innbyggere.

Valg av styresett i Bergen er ikke nødvendigvis et spørsmål om enten eller. Likevel kan det stilles spørsmål ved om Bergen med innføring av byparlamentarismen ga avkall på verdier og prinsipper som er viktige for å løse de åpenbare utfordringene byen står overfor.