Hjemme i grenseland

Nordnorske ikoner tolket på tvers

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 15 år gammel

«I Nord-Norge vet man ikke hvor menneskene slutter og naturen begynner. De er for mig vevet sammen til en hellig enhet», uttalte Kaare Espolin Johnson i et intervju i 1948. Da var han midt i livet, og brukte briller med styrke minus 15. Den akselererende svaksyntheten tvang ham til å se like mye med kroppen som med øynene. Han utviklet sin egen teknikk ved å skrape lyset frem fra svarte tusjlag på hardt, hvitt papir.

STEDET ER RELATIVT . I boken «Å låne øyne å se med», en artikkelsamling om Espolin Johnsons kunstnerskap, er dette et nøkkeltema. Stedet kan omformuleres og rekonstrueres. Det er vår egen oppmerksomhet som skaper det. Når denne oppmerksomheten mangler, vil heller ikke stedet bli forstått, verken som «hjem» eller «land».

Espolin Johnson var oppmerksomhetens kunstner fremfor noen, en romantiker som lot drømmen og det magiske spille en sentral rolle i motivkretsen.

ET AV ARBEIDENE som går igjen i flere av artiklene, er utsmykningsoppdraget «Grenselandet» som kunstneren gjorde for politikammeret i Kirkenes i 1964. Vi ser en kirke med karakteristiske løkkupler, tre gamle menn, to motiver som forestiller kvinner med barn og et bilde av en gutt og en pike. Det er ingen åpenbar gjenkjennelig fortelling i bildet. Det sammenbindende hovedmotivet er naturen omkring enkeltelementene, havet, viddene, taigaen og det blå lyset. Kunsthistorikeren Kirsti Gulowsen begrepsfester det hele ved å se tilbake på den franske symbolismen og Paul Gauguins «Hvem er vi, hvor kommer vi fra, hvor går vi?» fra 1897. Et drømmebilde der flere av kunstnerens motiver er satt sammen til en helhet, som hos Espolin Johnson. De gamle mennene kjenner vi igjen fra en illustrasjon til en novelle av Tolstoj, kirken er Boris Gleb, gutten og piken er angivelig kunstneren og hans søster. Dette er «barndom, landskap og mennesker transformert til symboler», skriver Gulowsen.

FOR DIKTEREN Aslaug Vaa blir «Grenselandet» et bilde som i seg selv er grenseløst, hvor motivet strekker seg mot det uendelige og hvor alle ansiktstrekk er påfallende tvetydige.

Kanskje er dette det nærmeste vi kommer en biografisk tolking av Espolin Johnsons kunst i denne tekstsamlingen. Og det er nær nok. Kunstneren vokste opp i en verden som på mange måter skiller seg fra den brystnorske historiefortellingen om de tidlige moderniseringsårene. Et tverrkulturelt jordsmonn i nordområdene hvor «glidende overganger» fikk lov til å inspirere selvbilder så vel som verdensbilder og religion.

Denne glidningen mellom posisjoner blir bokens redaksjonelle grep. I noen av tekstene, hvor nordnorske samtidskunstnere forteller om sine personlige erfaringer med Espolin Johnsons kunst, uanfektet av teorier og historisk informasjon, er den subjektive opplevelsen altoverskyggende. Andre kapitler tjener mer som arenaer for kunstfilosofisk risikosport, som når det bygges broer mellom Espolin Johnson og vår egen samtids «relasjonelle estetikk» (Per Gunnar Tverbakk) og AK Dolvens filmiske installasjonskunst leses mot et bakteppe av heimstadkunstnerens «fenomenologiske realisme» (Ingebjørg Seip).

DEN MEST UTFORDRENDE teksten er likevel skrevet av professor Gunnar Danbolt. I «Min lange vei til Espolin Johnsons kunst» legger han åpent ut om den moderne kunstvitenskapens blindpunkter. Skiftende teoretiske trender hadde formørket hans eget syn på Espolin Johnsons bilder helt til han ble overtalt til å legge en av sine kunstreiser til hurtigruteskipet Trollfjord i 2005. All kvalitetssikret samtidsteori prellet av på disse verkene. Først med betrakterorientert «einfühlung» (medskapende innlevelse), en glemt posisjon fra tysk kunstfilosofi rundt 1900, begynte brikkene å falle på plass. Da ble til gjengjeld Espolin Johnsons klumpete figurer sammenlignbare med menneskeskildringene hos Vincent van Gogh.

SKAL JEG VÆRE ÆRLIG , så har denne boken gjort noe tilsvarende for meg. Justert optikken og fjernet noen skylapper. Det er 100 år siden Espolin Johnson ble født inn i sitt grenseløse grenseland. Tegn i samtiden tyder på at verkene hans tåler 100 år til, både som målestokk og utfordring.

ØYSTEIN HAUGE

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert
  1. Litteratur
BT anbefaler

– Ville ikke vært her uten dere.

Imagine Dragons henvender seg direkte til Martin Holmes i Bergen Live i et Facebook-innlegg.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. «Bergensernes jubel vippet ham nesten av pinnen»

  2. «Sverige skal få bli med i Nato, men det koster»

  3. Foreslår «blå bybane» mellom Laksevåg og Nøstet

  4. Fikk melding om smell - politiet rykket ut med store styrker

  5. Ber om innspill fra syklende bergensere

  6. Elida (15) har søkt over 100 jobber. Nå har hun en beskjed til alle arbeidsgivere.