En frigjørende prinsesse

Mørk og magisk, men litt for overlesset og energisk.

Publisert Publisert

EPISK OG USAMMENHENGENDE: Snøhvit (Kristen Stewart) er flott som ridderheltinne. Men filmen skjemmes av for mange påfunn som ikke skaper noe helhetlig univers. Foto: FILMWEB

4 av 6 hjerter

Dette forsøket på å revitalisere eventyret om Snøhvit har langt mer substans enn vårens tomme «Lille speil på veggen der».

Charlize Therons onde dronning er alt det Julia Roberts' ditto ikke var. Theron gir dronningen en forhistorie, og gjør henne både fryktelig og iskald, sorgfull og sårbar. Etter å ha sett Therons tilbakeholdne, kontrollerte spill i «Prometheus», er det også flott å se henne øse ut mengder av energi, med like stor kontroll.

Jeg liker også måten Kristen Stewart tolker Snøhvit inn i en ramme av usentimental besluttsomhet. I en scene gnistrer hun som den reneste Jeanne d'Arc. Den gnisten kunne hun godt sluppet løs oftere. I litt for lange strekk er hun en uredd, men noe pregløst snill og god prinsesse.

Ved å legge opp til et svært, episk actioneventyr, aspirerer Rupert Sanders høyt. Dette er debutfilmen hans. Han lykkes langt på vei.

Han har åpenbart studert Peter Jackson og Guillermo del Toros filmer, men kanskje ikke finstudert dem nok. Sanders frister med mange anslagsvis storslåtte scener, men utnytter dem ikke fult ut, og finner aldri helt rytmen i det visuelle. Øyet rekker knapt å ta inn, enn si hvile i, skjønnheten. Klippingen er for hektisk.

Om tempoet skyldes iver etter å skape energi, eller hastverk for å rekke over alt, er uvisst. Men det er filmens andre problem: Den putter inn for mye, og dveler tidvis for lenge på feil sted.

Den mørke skogen er ett slikt sted. Som mareritt fungerer den godt, både som konkret situasjon og bilde på en tilstand. Men den males unødig ut, særlig i møtet med et lite kittelsensk troll. Scenen er ikke bare overflødig, den dras inn i latterligheten.

Det samme skjer i alveskogen dvergene tar Snøhvit med til. Nydelig som kontrast til den mørke skogen – i to minutter. Så begynner den å tilhøre en annen film, og dras ut i religiøse konnotasjoner som ikke kler den ellers mørke grunntonen.

Snøhvit som ridderheltinne i rustning er flott nok, og skriver henne inn i den siste tidens etterlengtede serie tøffe jenter. Rammen rundt er ikke like original, den virker mer som et kommersielt sikkerstikk.

Da er sekvensen fra et kvinnesamfunn langt mer interessant. Her skjærer de seg i ansiktet for å slippe unna dronningens behov for å suge næring fra unge skjønnheter. I motsetning til noen av de andre påfunnene, relaterer sekvensen spesifikt til eventyrets tematikk. Snøhvit er en av folkefortellingene brødrene Grimm samlet inn og utga tidlig på 1800-tallet. Siden da er kampen for evig ungdom, skjønnhet og politisk og erotisk makt blitt enda mer aktuell.

En variasjon over Snøhvit-temaet som i større grad utforsker dette aspektet, kunne blitt virkelig nyskapende.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her:

Publisert