Forfatter Agnes Ravatn nyter for tiden stor suksess som både sakprosaist og skjønnlitterær forfatter. I fjor kom den prisbelønte romanen «Fugletribunalet», mens høstens bok fra Ravatns hånd er viet den populære sjangeren selvhjelpslitteratur. Boken er ifølge Ravatn myntet på folk som føler et visst slektskap med forfatteren selv:

«Eg har vore ein kronisk e-postsjekkande, mobilklåande utsetjar i mange herrens år, utan impulskontroll eller sjølvrespekt, og dagleg gått til sengs med ein stor, svart klump i magen, ulykkeleg over min egen vanlagnad». Ravatns egen suksess som skribent og forfatter er selvsagt den beste reklamen for en selvhjelpsbok som gir tips og råd om å få unna ting. Forfatteren har også god kjennskap til annen selvhjelpslitteratur, og har tidligere skrevet kritisk om sjangeren. Selvhjelpslitteratur mangler ofte konkrete, praktiske, og gjennomførbare råd skriver Ravatn, noe man får i fullt monn i denne boken. Ravatn vier et kapittel til å forklare den noe overraskende overgangen fra kritisk til henfallen fan av selvhjelpslitteratur. Ellers er «Operasjon selvdisiplin» trofast mot sjangeren.

For en bok av denne typen kan dens vellykkethet måles i for eksempel hvor relevant en anmelder finner rådene. Her kan det bemerkes at råd fra «Operasjon selvdisiplin» faktisk ble gitt til fem voksne underveis i lesningen, samtlige deltids-sosemikler. Rådene oppleves som gode, fordi de er lett gjennomførbare.

«Operasjon selvdisiplin» er altså gull verdt for de med langsiktige planer, og som til stadighet faller for avsporende fristelser. Det kan være alt fra å ville trene mer, skrive en bok, slanke seg, slutte å røyke og så videre. De som arbeider foran datamaskiner hver dag vil finne mye å kjenne seg igjen. For skribenter som Ravatn (og undertegnede) er djevelen på fristelsesfronten selvsagt internett. Og trenger man egentlig smarttelefoner, spør Ravatn retorisk.

Kort sagt, så er moderne teknologi og lav impulskontroll ofte en dårlig kombinasjon. En mer asketisk livsførsel blir en konsekvens av rådene Ravatn gir, uten at forfatteren dermed fremstår som en kristenpietist fra Ølen. Boken er også full av populærvitenskapelig formidling av moderne hjerneforskning. Blant annet trekker forfatteren frem forskning som klassifiserer enkelte partier i hjernen som levning fra steinaldermennesket som får skylden for å lede oss inn i fristelser. Yngre partier, som for eksempel frontal cortex, gir mennesket evne til langtidsplanlegging. Ravatns tips og råd går ut på å ikke la hjernens «steinalderpartier» få for mye kontroll. Det krever viljestyrke som må trenes opp.

Boken gjengir flere vitenskapelige eksperimenter som illustrer kampen i vår hjerne mellom kortsiktig nytelse og planer som krever tålmodighet og selvdisiplin. På 50-tallet ga forskere en gruppe barn valg mellom å spise en marshmallow her og nå, eller å vente og dermed få to marshmallows i belønning. Marshmallow-eksperimentet er et godt bilde på hva boken har å tilby lesere som føler de soser vekk livet. Vet man med seg selv at man sannsynligvis ville endt opp med én marshmallow, hjelper «Operasjon selvdisiplin» med tips og råd til å holde ut, slik at gevinsten blir det dobbelte. Baksiden er at man må betale for det med å trene opp viljestyrken og å føre et mer asketisk liv.

ravatn cover.jpg