Visuelt og forseggjort

Velspilt og vakker dramatisering av Lars Saabye Christensens suksessroman.

Før det fatale: I kveld viser NRK1 de to første episodene i dramaserien "Halvbroren". Her er Barnum (Oskar Sandven Lundevold), Arnold Nilsen (Jon Øigarden) og Fred (Frank Kjosås) på vei til den fatale diskoskastingen på Bislett. FOTO: NRK/Monster NRK/Monster

5 av 6 hjerter

«Halvbroren» vant så vel folkets hjerter som Brageprisen og Nordisk råds litteraturpris da den kom i 2001. Mellom to permer er romanen både en slektskrønike og en psykologisk gransking av temaer som tilhørighet og identitet, arv og miljø. Det er en historie om menn, men sannelig også om kvinner. Kall den gjerne en hyllest til mødrene.

Manusforfatter Mette M. Bølstad har nødvendigvis måttet utelate og bearbeide. Det har ikke gått på bekostning av helheten i fortellingen om den kortvokste Barnum Nilsen og halvbroren hans Fred, en rasende ulykkesfugl, og den siste mannen som forsvinner i en familie der menn har for vane å bli borte.

De som venter seg nyskapende fjernsynsdrama, risikerer å bli skuffet. Til det trengs andre litterære forelegg.

Regissør Per-Olav Sørensen er tro mot Saabye Christensens episke, til tider lett melodramatiske univers, og bruker denne rammen til å dyrke frem et filmatiskuttrykk, vekslende i stil i takt med ulike tidsepoker og situasjoner.

Les også

Nå slår hardingen gjennom

På frapperende vis utnytter han det både vindskeive, ømme, brutalt realistiske og storslåtte i romanen. Kamera er høyt og lavt, det glir og står stille, går tett på og trekker seg unna. Resultatet er en dramatisering som vibrerer av visuell fortellerglede. Noen bilder er så vakre, og noen scener så særmerkede, at de hadde fortjent et stort lerret.

Størst inntrykk gjør likevel de små, intime sekvensene. Som når Den Gamle leser høyt fra familiens mytologiske nervetråd – oldefarens brev fra grønlandsisen han forsvant i.

Fortellingen snor seg mer eller mindre sømløst frem og tilbake mellom flere tiår. Produksjonsdesignere, kostymeansvarlige og sminkører har gjort en formidabel jobb med å gjenskape tids— og stedskoloritt.

Like iøynefallende er den gjennomførte, elegante fargebruken. Blått som grunntone på 80-tallet. Gylne sepiatoner på 40- og 50-tallet, glidende mot pastell utover 60-tallet.

Selv hadde Lars Saabye Christensen bare ett ønske: At Ghita Nørby skulle spille Den Gamle, forhenværende stumfilmstjerne og mater familias i det fattigfornemme matriarkatet i Kirkeveien. Hun gjør det med stort nærvær og et utseendemessig fiffig anstrøk diva à la en aldrende Suzanne Brøgger.

Og så, endelig, ble Marianne Nielsen hentet til en stor fjernsynsrolle. Hun er en nytelse å se som Barnums lett alkoholiserte bestemor Boletta. Like god er Mariann Holes følsomme og likevel bestemte Vera, Fred og Barnums mor.

Her er i det hele tattmye godt skuespill ute og går.

Frank Kjosås må nevnes. Med sitt androgyne utseende er han ikke det opplagte valget i rollen som Fred. Og så viser dobbeltheten seg å være helt perfekt. Intenst, med små virkemidler får han frem det store spennet i den sinte gutten, de brå skiftene i psyken hans.

Nevnes må også Jon Øigarden som Arnold Nilsen, Barnums far. En hamsunsk skikkelse, en sjarmerende sjarlatan som forfører Vera med nylonstrømper, Buick og evnen til å få frem latteren hos henne.

Nettopp hjemkommet fra Amerika, med gul dress og oppstylet talemåte, bærer han i seg en rem av både Nagel og August. Nagels ærend i "Mysterier" var å vise at alt avhenger av øynene som ser; hos Saabye Christensen vridd inn i Arnolds motto: «Det er ikke hva du ser, men hva du tror du ser.»

Øigarden lyder som Bjørn Sundquist. Det kunne fort blitt parodisk. Men slik "Mysterier" var et ledd i Hamsuns brudd med realismen, står Arnold for Saabye Christensens realismebrudd. Et brudd Øigarden balanserer med like mye fynd og klem som regissør Sørensen gjør når han forflytter seg til Røst, til guttungen Arnolds periode som skinndød og hans opplevelser i sirkuset i havgapet.

Her brytes Fagerborg-realismen eklatant, dratt over i en fruktbar flørt med magisk realisme.

Vi ser det samme ien eventyrlig sekvens der Barnum døpes i friluft på Røst, med storhavet og Buicken i bakgrunnen.

For Fred er scenen skjellsettende. Det er her han blir bevisst sin situasjon som farløs, som halvbror . Samtidig viser scenen Per-Olav Sørensens evne til å bevege seg mellom det magiske og det tragiske i et effektivt og filmatisk formfullendt sveip.

Per-Olav Sørensens talent som instruktør er også tydelig i arbeidet med de unge skuespillerne. Alle gjør en formidabel jobb, to må nevnes spesielt: Den da 15 år gamle Arthur Eilertsen – helt rå som unge Arnold, og Oskar Sandven Lundevold som unge Barnum. Med sitt følsomme, sanselige spill gjør han et uutslettelig inntrykk.

Her og derdukker det opp lett statiske, mer konvensjonelle sekvenser. Men som helhet er «Halvbroren» en solid og gjennomført produksjon, medrivende fortalt og full av varme, humor og ømhet.