Guillermo Del Toros «Pinocchio» er vakker, rar og fortryllende

Krig og død balanseres med humor og stor hjertevarme i denne adaptasjonen av eventyret.

I et galskapens øyeblikk, fordrukken og nedbrutt av sorg og raseri, lager Geppetto det som skal være en erstatning av hans sønn.
  • Hanne Marie Nord
Publisert: Publisert:

«Guillermo del Toro’s Pinocchio» (animasjon)

5 av 6 hjerter

Regi: Guillermo del Toro, Mark Gustafson
Land: USA/Mexico/Frankrike
Aldersgrense: 9 år
Premiere: 25. November. På Netflix fra 9. desember.

Etter Matteo Garrones mørke og absurde versjon fra 2019, og Disneys uinspirerte og høyst forglemmelige remake som kom for bare noen måneder siden, er det lett å være skeptisk til nok en adaptasjon av Carlo Collodis historie om tredukken som vil bli en ekte gutt.

Heldigvis klarer Guillermo del Toro og Mark Gustafson å tilføre noe nytt til eventyret, som fortelles gjennom lekker og fantasirik stop-motion animasjon.

Christoph Waltz («Inglorious Basterds», «Django Unchained») gjør dukkemester Count Volpe herlig sprø.

Gresshoppen Sebastian J. Cricket gis stemme av Ewan McGregor, som er filmens lune og morsomme fortellerstemme. Han innleder med hvordan Geppetto (David Bradley) mistet sin sønn Carlo i første verdenskrig, og i årene siden ikke har klart å komme seg på beina igjen. I et galskapens øyeblikk, fordrukken og nedbrutt av sorg og raseri, lager Geppetto det som skal være en erstatning av hans sønn. Pinocchio (Gregory Mann) blir bare halvferdig, han mangler et øre, men kommer til liv med en stor utforskertrang som skremmer både Geppetto og den kristne befolkningen i den italienske landsbyen.

Skillet mellom å være en magisk gutt av tre, og det å være en vanlig, dødelig gutt av kjøtt og blod, blir ekstra tydelig i denne versjonen av eventyret.

Del Toro har omtalt sin versjon av «Pinocchio» som del av en tematisk trilogi med hans filmer «The Devil’s Backbone» (2001) og «Pan’s Labyrinth» (2006). Der disse hadde den spanske borgerkrigen som bakteppe, er «Pinocchio» satt til et fascistisk Italia under andre verdenskrig. Mussolinis skygge truer, og forholdet mellom en lokal fascist og hans sønn blir en mørk parallell til Geppetto og Pinocchios relasjon.

Stop-motion animasjonen er vekselvis vakker, rar og sjarmerende, med stor detaljrikdom og nesten følbare teksturer.

Dette gjør også skillet mellom hvordan det er å være en magisk gutt av tre, og det å være en vanlig, dødelig gutt av kjøtt og blod, ekstra tydelig. For kun Pinocchio kan bli hovedattraksjonen på dukketeater, mens de andre guttene sendes på ungdomsleir for å trenes opp til å dra i krigen. Liv og død, og hvor permanent døden virkelig er, blir et sentralt tema. Det er likevel plass til både humor og varme, og dette balanseres fint med de tyngre scenene.

I en av filmens mest forunderlige scener gir Tilda Swinton stemme til en mystisk skikkelse som representerer nettopp døden. Dukkemester Count Volpe får herlig, sprø skurkekarisma av Christoph Waltz, og hans hjelper, apen Spazzatura, stemmegis overraskende nok av Cate Blanchett.

Gresshoppen Sebastian J. Cricket gis stemme av Ewan McGregor, som er filmens lune og morsomme fortellerstemme.

Verdenen som manes frem rundt disse karakterene er rik på underfundigheter, ondskap og kjærlighet. Stop-motion animasjonen er vekselvis vakker, rar og sjarmerende, med stor detaljrikdom og nesten følbare teksturer. Det visuelle løftes av komponist Alexandre Desplats fortryllende toner. Det er også noen musikalnumre i filmen, de er alle fine, men ikke så fengende og minneverdige at de blir nynnet på vei ut av kinosalen.

Skal du se bare én «Pinocchio»-adaptasjon fra de siste årene, er det helt klart denne.

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert: