Amerika som alle tings målestokk

Sprenglærd Amerika-odyssé som truer med å falle for eget grep.

Publisert:

Uansett ståsted er det forholdsvis enkelt å enes om at USA alias Amerika lenge har vært en toneangivende rollemodell for ikke bare et bredt spekter av livsstilsfenomener, men også mer dyptgående økonomiske og politiske strømninger. Det er mot dette bakteppet Stephen J. Walton, professor i nynorsk skriftkultur og leder for Ivar Aasen-instituttet, foretar en analytisk nærlesing av begrepet «amerikanisering», ganske særlig hvordan det er blitt turnert i en fransk, intellektuell kontekst. Det gjør han med imponerende sakkunnskap og med stor og til dels smittende formidlingsglede, som trekker opp de lange linjer i trikolor-blikket på kolossen på den andre siden av Atlanterhavet, et blikk som fra første stund av var skeptisk. USA ble ansett for å være et vulgært og slyngelaktig land i grell motsetning til den gamle verdens tradisjonsbundne og ornamentale sivilisasjon, men det var ikke før et stykke inn på 1900-tallet at den amerikanske fare kjentes så påtrengende at den franske intelligentsiaen væpnet seg til tennene. I deres ordbok betydde amerikanisering forflatning, ubendig kommersialisering og kapitalistisk utarming av menneskelige relasjoner, ja, en nedbrytning av selve samfunnskroppen, men ett av Waltons viktigste poenger er at desavueringen av USA like mye var ment for innvortes bruk — et uttrykk for den avmakt den opplyste klasse følte da innflytelsen deres avtok i takt med mediesamfunnets inntog.

Walton kommer imidlertid etter hvert i hardt vær, for han er svært nær ved å la kulturimperialisme og amerikanisering være to sider av samme sak, og da ikke som en tese i fri flyt innenfor fortrinnsvis parisisk akademia med tilhørende herligheter, men som den all-europeiske oppleste og vedtatte kjensgjerning at det fra statlig amerikansk hold har vært ført en bevisst og skruppelløs kampanje for å påvirke omverdenen til fordel for amerikanske interesser.

Verre enn at Walton kommer i skade for å slå seg selv på munnen og er på nippet til å gjøre alle og enhver til umælende målskiver for utidig amerikansk påvirkning selv om han bedyrer at offerrollen er noe man må sky i samlivet med alt amerikansk-ættet, er at han i alle fall innenfor tekstens rammer utviser en manglende forståelse for den emosjonelle fascinasjonen for Amerika. Ved sin vektlegging av maktpolitiske forhold, mister han av syne den tiltrekningskraften den amerikanske mentaliteten har. Dynamikk, handlekraft, direkthet - en kraftpakke av utilslørt og sterktvirkende livsglede paret med en hardkokt sentimentalitet, er en av grunnene til at mange pleier et nært forhold til USA på tross av seriene av stupide beslutninger i Det hvite hus. Men dette psykologiserende aspektet er noe Walton hopper bukk over i sin iver etter å bearbeide amerikaniseringskonseptet fra en strukturell synsvinkel. Og det å refleksjonsløst la globalisering avløse amerikanisering som den postmoderne tidsalders fremste kjennetegn, er mildt sagt diskutabelt.

Det er et vell av verdifullt materiale å finne i hans bok, men dens balanserte, tilretteleggende stilleie forfaller innimellom til stump synsing som frakjenner meningsmotstandere all ære. Slik sett trenger psykologien likevel igjennom den professorale tollmuren: Amerika forblir det landet det er lettest å utvikle sterke følelser for, kanskje fordi disse følelsene er en uløselig del av arvestoffet vårt - Amerika ikke som det eller de andre, men oss selv i en annen drakt.

ANMELDT AV PÅL GERHARD OLSEN

Publisert: