Overgangsobjekter

Tankefulle visninger av drømmebilder og sære syn.

Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over 15 år gammel

Akkurat når vi trodde Visningsrommet på Verftet var stedet der intet nytt kunne skje, så åpnet to utstillinger på rad hvor videorelaterte kunstverk fungerer optimalt. Ikke sånn å forstå at alt har vært like mesterlig og unikt, men den tradisjonelt sett vanskelige relasjonen mellom videokunst og betrakter er blitt mindre synlig. Både den audiovisuelle mønstringen av kunstnerkollegaene Welsh, Mogstad og Lossius (som nå er tatt ned), og disse dagers presentasjon av videoarbeidene til Brite Hindal får oss, i gylne øyeblikk, til å glemme grensene mellom kamera og kropp, bilde og virkelighet. Fenomenet er kan hende mer melodramatisk enn radikalt og eksperimentelt, men til gjengjeld får vi følelsen av å bli trukket inn i visuelle landskaper som virker hurtigere og som lodder dypere og tettere enn det vi vanligvis forbinder med levende bilder i gallerirommet.

Blomsten er et av de mest sammensatte motiver i kunsthistorien. På den ene siden har vi forestillingen om amatørmalerens påskudd til å male. På den andre siden finner vi blomsten som symbol på sensualitet, skjønnhet, den menneskelige eksistens, forgjengelighet, død, kjærlighet, seksualitet, kvinner, kunstighet, renhet og paradis. I alle slags materialer, fra oljemaling til lateks, fra Monet til Jeff Koons. Brite Hindals etter hver velkjente «Blomstersamling» tar her nærmest form som et fotografisk herbarium hvor et mylder av blomster er organisert etter kunstnerens private komposisjonsprinsipper. Om det er disse skjulte prinsippene som er det viktigste i dette verket, selve de «glossy» blomstermotivene (som skinner som glansbilder) eller om det tvert imot er blomstenes markerte skygger på bakveggen som er det essensielle — slike tolkinger skapes i optikken til øyet som ser.

Jeg vil gå for det siste. Skyggen som den instinktive siden av virkeligheten, som noe vi plutselig får øye på i et halvbevisst, uoppmerksomt øyeblikk. Denne drømmeaktige logikken passer godt til flere av de andre arbeidene også. I en installasjon med virtuelle dansende pingpongballer og, i det store doble stillebenet (som paradoksalt nok er en animasjonsfilm hvor bordets elementer beveger seg nesten umerkelig) hvor egg og sitroner kommer og går, blir vi konfrontert med et nærvær som hele tiden er i ferd med å trekke seg unna, eller for den saks skyld, som aldri har eksistert.

Brite Hindals arbeider blir, hvis du er heldig og får oppleve dem i utstillingsrommet og ikke bare som gjengivelser i en avis eller katalog, en vesentlig del av det vi med psykoanalysens språk kan kalle overgangsobjekter. Estetiske bearbeidinger av et eksistensielt tomrom.

Temaet deler hun med toneangivende samtidskunstnere som A K Dolven og Bill Viola, men utrykket er definitivt hennes eget.

ANMELDT AV ØYSTEIN HAUGE

Kulturredaktørens utvalgte

Nyhetsbrev Jens Kihl er kulturredaktør i Bergens Tidende og gir deg hver torsdag de beste sakene fra kulturverdenen.
Publisert
BT anbefaler

Nytt hus for rus­avhengige: – Dette skal ikke bli nye Vågsbunnen

Rusavhengige i Bergen har fått et nytt hus i sentrum som de skal styre helt selv. «Huset» skal bli sitt første av sitt slag i Norge.

LES SAKEN

Mest lest akkurat nå

  1. Pingan (10) redda av brann­vesenet. – Dei gav aldri opp.

  2. Han tjener mer enn sine nordiske kolleger til sammen

  3. Krasja i fjellveggen i Naustdal

  4. Dette synet skal ha møtt MC-føreren før dødsulykken

  5. Tor (80) må betale mer for å bo. – Jeg synes ikke det er riktig.

  6. Då eksen ville ha ho tilbake, gjekk eit lys opp for Gunhild