Vakker, obskur og brutal

Stadfester Nicolas Winding Refn som en av Europas mest stilsikre, kompromissløse og uforutsigbare regissører

LEKKERT: Kristin Scott Thomas i rollen som mafios mor, og utsøkt scenografi og foto gjør en ellers brutal og krevende film særdeles severdig. FILMWEB

4 av 6 hjerter

Etter en formidabel suksess som «Drive», ville nesten enhver annen regissør latt seg friste til å surfe videre på publikums godvilje.

Men ikke Nicolas Winding Refn. Dansken har nærmest gjort det til et prosjekt å være uforutsigbar og kompromissløs.

Slik sett er «Only God Forgives» et nesepek i flere retninger – til kommersielle krefter, til publikums forventninger, og til de kritikerne som mener at Refns filmer er pretensiøse og tomme.

«Only God Forgives» er pretensiøs, i betydning fordringsfull, krevende. Refn gir ikke ved dørene, verken hva angår historiefortelling eller rollefigurer. Tempoet er seigt, dialogene få.

Når det kommer til bestialske drap derimot, er Refn raus.

Slik sett er han tilbake til der han var i omdiskuterte «Valhalla Rising».

I den gikk Mads Mikkelsen rundt som mytisk, enøyd skikkelse og sa ikke et ord.

Denne gangen er det Ryan Gosling som knapt ytrer en stavelse. Ellers ser han like mildt uutgrunnelig ut som han gjorde i «Drive».

Gosling spiller Julian, en amerikaner i Bangkoks underverden. Han driver en thaibokseklubb sammen med broren Billy, og han selger dop. Billy er gal, moren deres kanskje enda galere. Et drap begått av Billy setter i gang en blodig hevnspiral, hvorpå moren kommer over fra USA og er så fæl i kjeften at det er en fryd.

Filmen har noen sterke kort på hånden. Ett av dem er denne mafiøse moren. Hun er det verste kvinnemennesket jeg har sett på lerretet på lang, lang tid.

At hun spilles av Kristin Scott Thomas er i seg selv en genistrek. Skikkelsen bryter eklatant med alt vi tidligere har sett fra Thomas, og hun ser ut som om hun nyter rollen.

Samtidig er det noen paradokser her. Moren er både velplassert og malplassert. På den ene siden kaster hun et visst forklarelsens lys over den ellers litt for vage og mystiske Julian. Det er en dåm av gresk tragedie over forholdet deres. Scenene med henne er til dels voldsomt underholdende, til dels ekstremt ubehagelige og urovekkende.

På den andre siden er hun av og til så hinsides og høylytt vulgær at skikkelsen noen ganger nærmest står og stanger mot filmens ellers dulgte stemning og stil.

Refn har en uttalt, fetisjistisk fascinasjon for vold, og en åpenbar forkjærlighet for samuraiskikkelsen.

Goslings rollefigur i «Drive» hadde samurai-aktige trekk.

I «Only God Forgives» er samuraien enda tydeligere, denne gang i form av politisjef Chang (Vithaya Pansringarm) – en skikkelse som både er en parallell og en motsats til Julian, muligens også hans frigjører.

Musikken til Cliff Martinez ligger som et teppe over fotograf Larry Smiths bilder, og skaper en intens, sugende stemning.

Så kan man mislike filmen for dens obskuritet, og vemmes av den til tider nesten uutholdelige volden. Man kan le av Goslings nærmest selvparodierende stil. Man kan synes Refns er utstudert, men man kommer ikke unna at «Only God Forgives» er en visuell lekkerbisken. Den velter seg i stiliseringer og utsøkt scenografi, den bader i intense farger og den leker med billedutsnitt, vinkler og lys.

Det er filmens aller sterkeste kort.

Er du enig med anmelderen? Si din mening her: