Markedstilpasningens kunst

Etter 35 år som kremmere deler U2 ut musikken gratis. Det er lov å takke nei.

I TOSPANN: U2 og Apple-sjef Tim Cook på scenen under lanseringen av nye Iphone-modeller og nye Apple Watch. SCANPIX

3 av 6 hjerter

Når U2 og Apple går til sengs sammen for hele verdens åsyn, er det ikke overraskende. De to er ganske så like: sterke, glamorøse merkevarer som får ufortjent stor oppmerksomhet, selv når de gjør helt opplagte ting. Samtidig er det et en viktig forskjell: Den ene parten er overpriset, den andre gir nå vekk produktene sine. Spørsmålet er hvem som er hvem.

Joda, det er U2s nye, halvgode plate som er presset gratis inn på iTunes-kontoen til en halv milliard uforvarende mennesker. Aldri før har påkostet musikk vært så lite verdt. Råflott av bandet, kan man tro, men de tar det nok inn igjen når fysiske spesialutgaver og konsertbilletter kommer for salg. I mellomtiden får de en reklameeffekt som er gull verdt.

Så viser det seg attpåtil at Apple betaler for musikken. Kombinasjonen av iTunes-tilgang og koblingen til iWatch/iPhone-lansering må være tidenes markedsføringspakke, men her er det altså kunden, U2, som får betalt. Bono er glad i gode formål, men dette er ikke veldedighet. Overfor vanlige musikere som prøver å skaffe seg et levebrød er denne knallharde bruken av markedsmakt grunnleggende usolidarisk.

Jaja, plutselige lanseringer og alternative distribusjons— og betalingsløsninger er ikke nytt, se bare på Radiohead, Prince, David Bowie og Beyonce. Ofte tar slik ståhei oppmerksomheten vekk fra musikken, men det er U2 er godt tjent med. «Songs of Innocence» er en oppstyltet middelmådighet.

Tittelen er latterlig, det er ingenting uskyldig ved lanseringsstuntet og ingenting her som tåler sammenligning med William Blakes «Songs of Innocence and of Experience». Joda, tematisk er det en mimreplate, et tilbakeblikk til enklere tider, men nostalgien er beregnende og selvmytologiserende. Bono hyller sin mor og sitt gamle nabolag, takker The Ramones for sin musikalske oppvåkning og beskriver sitt skjellsettende møte med California, alt akkompagnert av resirkulerte toner fra egen storhetstid. Samtidig pøser The Edge på med den gamle, karakteristiske gitarklangen sin, som om han endelig har funnet igjen effektpedalene fra 1988. Kynisk selvkannibalisering, men la gå – det pinlige ville vært om bandet prøvde å hekte seg på lyden av 2014, hva nå det måtte være. Riktignok har de hyret inn Danger Mouse som en slags sjefsprodusent, men det er en slapp omfavnelse hvor ingen av partene får frem gnisten i den andre. For så vidt forståelig, for hvor inspirerende kan det være å plagiere «The Joshua Tree» (1987) og «Achtung Baby» (1991) enda en gang?

De første sporene er rett nok ganske livlige. Singelen «The Miracle (Of Joey Ramone)» er bombastisk og pompøs, en slags vrengeversjon av alt The Ramones selv sto for. Refrenget er fengende nok, men allsangpartiet føles tvungent og skurrgitaren blir en påklistret effekt. «Every Breaking Wave» åpner passe stemningsfullt, som en billigversjon av «With Or Without You», men roter seg fort bort i den bombastiske refrengstilen fra «Beautiful Day». Pussig nok er den et av de beste sporene på platen. «California (There Is No End To Love)» innledes med overraskende Beach Boys-vokalisering, men går kjapt over til en straight, litt overtrent rockelåt. Balladen «Song for Someone» er ganske anonym til å være så storslått arrangert, mens «Iris (Hold Me Close)» roter til bandets gamle helikopterblad-aktige lydbilde med klossete oohooh -koring. «Volcano» og «Raised By Wolves» er platens lavmål, flaue øvelser i falsett og posering.

Mot slutten tar platen seg opp, så lenge man ser bort fra den klønete Joe Strummer-hyllesten «This Is Where You Can Reach Me Now». Relativt lavmælte «Cedarwood Road» bølger interessant frem og tilbake mellom spenning og forløsning, mens synthkompet på «Sleep Like A Baby Tonight» utforsker landskapet fra «Zooropa» (1993). På den avsluttende balladen, «The Troubles», modereres endelig Bonos selvhøytidelighet av en vakker, behersket gjestevokal fra svenske Lykke Li.

Det er nok materiale til en god EP her. Som album er imidlertid «Songs of Innocence» lyden av et band som knapt klarer å konkurrere med sine egne arvtagere. U2 anno 2014 høres ut som et Coldplay-substitutt.