En vanlig diva fra Valen

Åshild Ulstrup (69) har i sin tid i NRK gjort sine lyttere avhengig. Hun har åpnet latterdører og tårekanaler. Det begynte med Middagsstunden på 60-tallet, og alt har som kjent en ende. Selv om hun aldri vil tie.

Publisert Publisert
  • Eva Granheim
iconDenne artikkelen er over 16 år gammel

— Jeg må kanskje ut og synge på gaten. Jeg må i hvert fall synge ut om noe, sier hun høyt og bestemt.

HENNES ENGASJEMENT og nyssgjerrighet har ført henne alle steds der ingen kunne tru at nokon kunne bu. Hun har gravet og spurt, og fått svar som noen vil synes var best før.

For det var ikke låtskriverne, reality-babene og ringenes herrer som har vært hennes spesiale. Hun har funnet fram til de menneskene som kalles vanlige. Hvis det finnes noen slike. Hun lokket fram følelser, flørt, latter og gråt som har berørt NRKs lyttere gjennom flere decennier.

Hennes siste radioprogram går på luften 2. mai. Da er Åshild Ulstrups lange karriere i NRK over. I det offentlige systemet er hun utgått på dato. Skjønt, hvem vet? Hun har takket nei til frilansjobbing. Hun nekter å tigge.

— Hvis jeg ikke får noe tilbud, vil jeg lage et program om hvordan det kan ha seg at samfunnet ikke har bruk for friske, spreke eldre folk som kan gjøre en god jobb, truer Åshild Ulstrup, som aldri har følt seg i bedre form enn nå. Langt bedre enn da hun var ung.

VIRVELVINDEN fra Valen blir 70 år til våren, men har absolutt ikke tenkt å bli pensjonist. Hun er fast bestemt på å søke ny jobb. Kanskje kan hun bli konsulent. Og det må være et tankekors i en tid da alvorlige menn folder sine ansikter ut på Tv-skjermen og snakker høyt og langt om hvor viktig det er at folk jobber til de stuper, at en kvinne i sin beste alder blir sendt hjem fordi hun tilfeldigvis er fylt 70.

— Kanskje jeg kan begynne på sykehjem, eller i butikk. - Jeg kan gjøre hva som helst, erklærer damen som når hun nå nærmer seg slutten på arbeidslivet, er i full jobb for første gang. For å bli ferdig med alt hun har på bånd og på hjertet før hun takker av.

— Jeg har alltid jobbet 75 prosent helt til de siste fem årene. Da har jeg hatt 90 prosent. Nå er jeg i 100. Før var det nødvendig med redusert stilling for å få tid til å gjøre andre ting. For å få tid til å skrive, for å ha tid til barna, sier Åshild Ulstrup, som synes det er helt naturlig at man har mer tid til jobb etter at man blir eldre.

HUN HAR FÅTT BARN i to omganger. To fra hvert ekteskap. Eldstemann er 47, yngste 34. Eldste barnebarnet er 19. Tre av barnebarna har afrikansk far, og en har pappa fra Argentina. Det er en internasjonal klan som samles hos familien Ulstrup ved Ullevål Stadion. Her har Åshild og mannen Jan, som er pensjonert lege, forholdsvis ny leilighet som de skaffet seg i stedet for rekkehuset.

At hun var hjemme med barna mens de var små har hun aldri angret på. Hun har laget dagbok til hver av barna - som har med seg store og små hendelser i livet, illustrert med barnas egne tegninger og kruseduller. Til dags dato hender det at det kommer nye bidrag til i de verdifulle minnebøkene.

Det er lett å bli revet med av Åshild Ulstrups intense engasjement og glød. Hun flagrer omkring, prater, ler og serverer hjemmelagede peppernøtter, og er en hel eldrebølge aldeles alene. Og pen. Selv om hun selv ser rynker ingen andre ser. Og til tross for at vi er skjønt enige om at det ikke er noen forbrytelse å bli eldre, er det selvfølgelig ingen direkte ulempe at man ser tyve år yngre ut enn det som står i pass og førerkort.

— Jeg har vært heldig, sier Åshild Ulstrup. Hun gir den lykkelige barndommen æren for at livet har fart varlig med henne. Hun har alltid følt kjærlighet, omsorg, frihet og trygghet. Solide søyler for et harmonisk liv.

- LIVET ER HARDT for de fleste av oss. Det er viktig å finne et feste. Det som har hjulpet meg er den basale tryggheten. Fortsatt er det slik at når jeg kommer heim til Sunnhordland er jeg liten jente. Far legger varmeteppe rundt meg, og mor koker kjøttsuppe. De dyrker meg som en unge. Far blir 92 og har nettopp kjøpt seg ny hest. Mor er snart 92 også, og selv om foreldrene mine også kunne være strenge, har jeg alltid følt at jeg var elsket og likt. Og vi var jo en storfamilie. Besteforeldre og tanter kritiserer aldri. De bare roser, ler Åshild Ulstrup, som nylig har fått følgende kommentar fra sin far: - Det er pussig at du og bror din aldri kommer over protestalderen.

— Men tenk at du er midt i den og er over 90, repliserte hun.

— Far har forresten ikke lyst til å være over 90, forteller Åshild som har arv fra en sterk slekt. De fleste har blitt nesten hundre. Mormor og morfar ble 99 og 94.

FARENS AMBISJONER for sin viljesterke datter var at hun skulle bli idrettsstjerne.

— Vi kjøpte diskos og hoppski, og jeg ba til Gud om at snøen måtte komme ned fra fjellet, men det ble aldri noen idrettsprestasjoner fra noen av oss. Ingen av mine tre brødre har heller aldri vært på et fotballag.

Det var egentlig morens fortjeneste at Åshild ble journalist.. Da hun var ferdig med gymnaset i Bergen, fikk mor se en annonse etter journalist i bladet Fylket i Molde, og mente dette måtte være noe for Åshild som var flink til å skrive stil.

Og slik ble det. Selv om hun også hadde tenkt litt på å bli lærer. I familien var det lærere og bønder. Faren var også glad i å skrive, og hjalp henne med stilene. Ivar Eskeland er en onkel som er velkjent ordkunstner. Oldefaren kunne for øvrig Norges lover utenat.

— Men drømmen var å bli gift og få masse barn, forteller Åshild, som likevel lyttet til sin mor og ble journalist. Da var hun 19 år. Senere gikk hun på Journalistakademiet, som det het den gang. Carl Just var lærer, og det var tre jenter som ble plukket ut - for øvrig etter utseendet. Fotografi skulle legges ved søknaden den gang. De trodde de hadde kommet inn på grunn av sin dyktighet, og det var ikke så liten overraskelse da Just i en festtale avslørt det han trodde var en kompliment til sine tre kvinnelige studenter.

DA JEG GIFTET MEG med min første mann sa mor at jeg måtte være snill og bake prinsessekaker. Enda så stolt jeg tror hun måtte være av meg, mente hun likevel det var best for meg å være hjemme og lage prinsessekake. Slik er morskjærligheten. Den eneste kjærligheten som ikke krever noe tilbake.

— Jeg har alltid hatt gode hjelpere, og jeg er heldig som har hatt stor frihet i arbeidet mitt. Jeg er aldri blitt kommandert på møter. NRK har vært en god arbeidsgiver. Jeg hater at noen har makt over meg, og sterke maktmennesker har aldri fått lov å herse med meg. Det skal heller ingen få gjøre i framtida, sier Åshild og har ikke tenkt å skusle bort trassalderen selv om hun skulle bli hundre.

— Men hva er meningen med livet? Det er dette spørsmålet Åshild Ulstrup har tumlet med det meste av sitt eget liv også. Hun stiller spørsmålet både til seg selv og andre. Og svar får hun.

— Hva var det som gjorde livet verdt å leve? Hvorfor kaster ikke folk seg på sjøen? Men det er slett ikke slik vi tror. Jeg tror livet er glorifisert. Livet er ganske meningsløst uten fellesskap, nærhet og kjærlighet. Det er mye ensomhet og likegyldighet i dag, og jeg føler at de gamle verdiene forsvinner. Det er veldig få hender å holde i. Hvor er det forresten blitt av den gode latteren, spør hun og synes ondskapen har fått for stor plass. -Det er alvorlig å bli født til verden. Vi har et ansvar for hverandre.

Åshild Ulstrup har figur som en fotomodell, og beveger seg lett som en røyskatt. All verdens bløtkake har ikke satt spor hos den lettbente damen. Men fornøyd?

— Jeg var tynn som en spiker da jeg var småjente, og jeg satt og presset lårene mine ned så de så tykkere ut, og håpet at de skulle beholde fasongen da jeg reiste meg opp. Jeg ba til Gud om at jeg måtte få lubne lår, ler Åshild som var lykkelig da hun ble bønnhørt med 10 kilo på kort tid. - Da ble det for mye av det gode. Men etter hvert som barna kom ble jeg tynnere og tynnere. Så ble jeg for tynn. Da var omkvedet «du er sjuk du, Åshild».

— Hva har arbeidet betydd for deg?

— Menneskene jeg har møtt har gitt meg trua på livet. De har vist meg at alderdommen gjør noe med menneskene. Livet kan nå nye høyder etter åtti.

- JEG HAR EN INTENS innlevelsesevne. Det har vært slitsomt til tider. Men jeg har aldri vært ambisiøs. Jeg har fått gjøre det jeg har lyst til, og mennesker jeg har møtt har gitt meg inspirasjon til å fortsette. Jeg har heller aldri brydd meg om kjendiser og politikere. De kan man ikke stole på. Det er de vanlige menneskene som strever med livet sitt som er interessant å møte. Og jeg har et håp hele veien om at livet ikke er slutt før du ligger med nesen i været. Men jeg har også hele livet levd som om hver dag var den siste. Jeg lærte det som småjente. Jeg gikk på kirkegården og så gravstedene til barna. Mange døde av tuberkulose. Det kunne også skje meg.

— Noen som gjorde spesielt inntrykk på deg?

— Det er alltid en tone i meg fra menneskene jeg har møtt, og jeg har ofte tenkt på akkurat dette den siste tida, sier Åshild, som får tårer i øynene når hun snakker om de gamle hedersmenn og kvinner som har gitt henne og lytterne opplevelser for livet.

FOTO: HÅVARD BJELLAND

Publisert
BT anbefaler

– Eg er skuffa over det eg såg i parken

Helsebyråd Beate Husa seier ho er uroa etter å ha sett studentane i Nygårdsparken.

LES SAKEN

Sakene flest leser nå

  1. Regjeringen strammer inn: Dette er de nye reglene

  2. E39-dødsulykken: Mann bosatt i Bergen omkom

  3. Høgskulen på Vestlandet forbyr alkohol på fadderarrangementer

  4. – Det var ikke ungdommen som sendte oss til syden

  5. «Takk Libero, for dei forbaska tigerbleiene»

  6. Brann-spiller i isolasjon etter å ha vist koronasymptomer