Ikke helt til å rope hurra for

Det var ikke slik at H.P: Gundersens konsert med The Last Hurrah på Rockefeller fredag kveld var direkte dårlig. Til det er 61-åringen alt for garvet i gamet etter 40 år som musiker.

The Last Hurrah hadde konsert på Rockefeller fredag kveld. Bandet ledes av H.P. Gundersen. Vår anmelder skriver at konserten aldri tok av. HÅVARD BJELLAND

4 av 6 hjerter
Einar Engelstad

Men det ble likevel litt for anonymt og tannløst i en americana-sjanger der konkurransen på forhånd er riktig hard.

«The Last Hurrah» sto det på plakaten. Men dette var ikke det samme bandet som debuterte i Bergen for snart 6-7 år siden med Heidi Torsvik som vokalist. Bortsett fra H.P. selv var alle musikerne ferske av året. Snart kommer bandet ut med ny plate, men halvparten av musikerne på fredagens konsert var ikke involvert i innspillingen i Los Angeles. Den komplette amerikanske besetningen blir forhåpentligvis med når «The Last Hurrah» kommer til Bergen under Festspillene senere i vår.

Knapt 50 tilhørere befant seg i lokalene da bandet gikk på scenen klokken halv ti. Ikke mye i et lokale som tross alt tar 1350. Riktignok kom det til noen ekstra bylarmere underveis, men kontrasten til Auroras konsert like før på i et like stort Sentrum Scene lenger nede i gaten var mildt sagt enorm. Der var det fullpakket og en lang kø utenfor som ikke kom inn.

Musikalsk har også det meste endret seg – beskjedent uttrykt. Den såkalte dronegitaren, en gitar stemt på en spesiell måte, som var H.P.s varemerke under tidligere utgaver av The Last Hurrah er tydeligvis lagt på hyllen. I stedet er pedal steel-gitaren, det klassiske countryinstrumentet, kommet i front. Et instrument som H.P. gjennom årene har vist at han behersker til fingerspissene.

Borte er også det småpsykedeliske uttrykket som blant annet ga seg uttrykk i å spille inn en Pink Floyd-låt på et av albumene. Forsvunnet er også de halvtimelange lett sfæriske og hypnotiske sangene. I stedet fikk publikum servert relativt tradisjonell amerikansk countrymusikk. Ikke så seigt at det kan kalles køntri og western, men ei heller så rocka at det kan betegnes som countryrock.

Det låt sånn passe ål reit. De fleste av de nye sangene holdt seg trofast til sjangeren, men ble en tanke for anonyme til å klare å vekke den store begeistringen. Det kom seg noe på slutten med blant annet den ferske singelen «The Weight Of The Moon», men ble likevel aldri noe mer enn relativt solid håndverk.

Vokalist og frontfigur Maesa Pullman, (ja, hun er datteren til den berømte skuespilleren) gjorde et helt greit inntrykk. Sang med den rette countryfraseringen i stemmen, og var trivelig nok på scenen. H. P. selv gjorde ikke så mye av seg annet enn som instrumentalist på pedal steel og el-gitar. Resten av bandet besto av en blanding av godt voksne og solide bergenske ringrever. Trommis Willy Korneliussen med fartstid fra Bergen Blues Band og De Musikalske Dvergene, keyboardist Kåre Sandvik som har spilt i med et utall bergensband de siste 35 årene og fiolinist Mari Persen – også med et utall prosjekter bak seg. I tillegg to svært anonyme amerikanske? musikere på bass og gitar.

Kanskje hadde dette fungert brukbart på en mindre klubbscene. Lyden på Rockefeller var også langt fra optimal og hovedinstrumentet, H. P.s pedal steelgitar, hadde en tendens til å forsvinne i lydmiksen. Dessverre ble totalinntrykket en liten nedtur – i hvert fall tatt i betraktning av forventningene på forhånd.

EINAR ENGELSTAD