Å leve og å dø

Klok og balansert grinefilm.

Publisert Publisert
svp://32884
4 av 6 hjerter

Inspirert av Shakespeare, er originaltittelen langt mer poetisk enn tittelen John Greens roman ble utstyrt med da den kom på norsk. «The Fault in Our Stars» ble til «Faen ta skjebnen». Det beste man kan si om den tittelen, er at den er smertelig presis. Ungdommer skal ikke dø. Men det hender de gjør det, og det er nettopp hva romanen handler om.

Det vanskelige materialet er overført til film med stort sett nennsom hånd. Regissør Josh Boones sterkeste kort er Shailene Woodley, sist sett i «Divergent». Woodley spiller Hazel, en 16-åring som langsomt holder på å dø av kreft. I en støttegruppe for kreftsyk ungdom treffer hun Gus (Ansel Elgort), en sjarmerende småarrogant 18-åring.

Hun sleper rundt på oksygenbeholderen sin. Han har amputert et ben. De forelsker seg. Men de — og vi - vet at det ikke kommer noen «lykkelig alle sine dager».

«The Fault in Our Stars» handler om å leve med - eller i - smerten. Ikke så mye den fysiske, sykdomsbetingede, som den psykiske, den som følger av vissheten om hvor kort livet kommer til å bli. Og - i forlengelsen av det: Hva vi etterlater oss. Hvilke spor vi setter.

Dette budskapet er Woodley en formidabel formidler av. Med sitt nedtonede, men følsomme spill får hun frem Hazels reflekterte realisme og smått krasse humor, men også den sårbare tilbakeholdenheten som preger henne.

Romantisk og samtidig passe tøff i trynet tangerer filmen tårepersen med hårfin margin, helt til mot slutten. Her pøser Boone vel mye på; filmen ville ikke tapt seg om han hadde holdt litt mer tilbake. Men til å være grinefilm, er denne usedvanlig klok. Innimellom er den også morsom.

UNG KJÆRLIGHET: «The Fault in Our Stars» er et krasjkurs i vonde realiteter, formidlet med humor og varme. Foto: FILMWEB

svp://32884
Publisert