Illustrert historietime

Kraftfull historie sløses bort på sentimentalt melodrama

Denne artikkelen er over ni år gammel

«The Butler» bygger på knallsterkt materiale. Dessverre er det ikke blitt en spesielt god film.

Men først: Eugene Allen, hvis livshistorie inspirerte til filmen.

I 34 år arbeidet han i Det hvite hus. Som butler for åtte ulike presidenter ble han et tilbaketrukket vitne til beslutninger som fikk fundamentale konsekvenser for hans liv som svart amerikaner.

Materialet er et kammerspill verdig, men kammerspill er i liten grad amerikanernes gebet. Rundt Allen, i filmen kalt Cecil Gaines, dikter de derfor et privatliv som filtrerer historiens utvikling enda mer direkte – og enda mer dramatisk – gjennom butlerens liv.

Tanken var kanskje god på ideutviklingsmøtet. På lerretet, derimot, blir resultatet oppkonstruert og forutsigbart. Cecil Gaines to sønner reduseres til instrumentelle representanter for holdninger, handlinger og hendelser. De fyller en funksjon, men fylles ikke med liv.

Enda verre er gestaltningen av de ulike presidentene, som nærmest blir en sjablongenes inntogsmarsj.

Det begynner, tilforlatelig, med Robin Williams som Eisenhower, før en usedvanlig lite karismatisk John F. Kennedy dukker opp i James Marsdens skikkelse. Liev Schreiber gjør Lyndon B. Johnson fascinerende vulgær.

Men John Cusack som Nixon, iført martinimarinert løsnese? Og Alan Rickman som Reagan?

Juvelen i kronen er Jane Fonda som Nancy Reagan. Et historisk paradoks de medvirkende nok har moret seg stort over. Nå gjør ikke Fonda noen dårlig figur de få minuttene hun viser seg, tvert imot. Det er konseptet som er problemet. Ideen om å forsterke presidentenes særtrekk inn i det karikerte. Vittig der og da, men fordummende på en måte filmen ikke tåler.

Her kryssklippes mellom borgerrettighetsdemonstrasjoner og middager i Det hvite hus, uten at filmen greier å tydeliggjøre forholdet mellom formell makt og de undertryktes maktesløshet, mellom beslutninger som tas politisk og de historiske endringene som tvinger seg frem nedenfra. Alt flyter sammen i en flimrende, ufokusert grøt, der Gaines flyter gjennom historien, og historien flyter rundt ham, nærmest episodisk.

Filmen bruker mye tid på scener fra ekteparet Gaines' liv og samvær med venner. Isolert sett er det nettopp her rollefigurene får liv og kjøtt på kroppen. Men noen sekvenser tilfører lite og ingenting. Blant annet en utroskapshistorie, som vies mer tid enn drapet på Martin Luther King jr., og som forsterker filmens mest markante kjennetegn: at den i bunn og grunn er en melodramatisk såpeopera, forenklet og sentimentalisert.

Lee Daniels huskes for den doble Oscar-vinneren «Precious» fra 2009, et kompromissløst og presist dykk ned i maktesløshet og grumme livsvilkår.

Nettopp derfor blir «The Butler»s manglende konsistens så påfallende.

Når så er sagt: Noen sekvenser er så sterke at man nærmest må holde seg for munnen for ikke å begynne å skrike i raseri.

Som kvinnefigur er Cecil Gaines' ensomme, lett forfyllede kone Gloria en klisjé av dimensjoner. Men det skal hun ha, Oprah Winfrey; hun gjør hva hun kan for gjøre henne til et frodig, levende menneske, og lykkes av pur entusiasme.

Forest Whitaker spiller seg nok en gang inn lendet akademimedlemmene elsker å plukke Oscar-nominasjoner fra. Han evner nettopp det filmen ellers ikke greier; å gi rollefigurenes indre tanker et uttrykk, uten å rope det ut med store bokstaver.