Rått og medrivende
Energisk action fra det virkelige liv
- Britt SørensenFilmanmelder

Fjorten år gamle jenter som suger gutter for å få tilbake en knabbet mobil. Fattige innvandrere, villige til å gi fra seg barna sine for å skaffe dem et bedre liv. Mishandlede unger. Små, rumenske lommetyver. Voldtekt og pedofili.
Det er arbeidshverdagentil etterforskerne i Paris-politiets barnevernavdeling. En hverdag de stuper inn i med alt som trengs av engasjement for å gjøre en god jobb, og med all galgenhumoren som er nødvendig for å holde ut.
Regissør og skuespiller Maïwenn spiller selv Melissa, fotografen og overklassejenten som hyres inn for å dokumentere avdelingens virksomhet.
Med sin litt stive, skjøre fremtoning, står hun i kontrast til de jordnære, tilsynelatende robuste hverdagssliterne i politiet. Der de jobber døgnet rundt og gjerne gafler innpå den maten som byr seg på gatehjørnet, lever hun økologisk. I frykt for ikke å bli tatt seriøst, ikler hun seg intellektuelle briller og setter håret opp i en tekkelig topp.
Rollen giri seg selv et metaaspekt til en film med sterkt dokumentariske trekk. Samtidig kommenterer Maïwenn sin egen rolle som filmskaper – fremmedelementet som ikke bare kommer utenfra, men som kan gjemme og beskytte seg bak kamera.
Akkurat det gjør Maïwenn ikke. Tvert imot. Hun stuper helhjertet inn i tematikk og miljø og fanger det, nærgående og skånselsløst, uten å rygge tilbake for ubehagelighetene.
Folkene i avhørsstolen kommer fra de fleste samfunnsklasser og etniske grupper.
Betjentene ser ikke bare ut som helt vanlige folk, på privaten sliter de med det folk flest sliter med; i skjul eller full åpenhet.
Som kolleger er de tett sammenvevd. De jobber sammen, feirer og fester sammen, krangler og diskuterer i lunsjen. De er venner.
Slik sett er "Polisse" en kollektivfilm. Den handler først og fremst om hvem disse menneskene er og hva de gjør, som gruppe.
Likevel: I dette sammenvevde konglomeratet av jobb, fritid og privatliv, blir ingen klisjeer eller representanter for en gruppe eller en mennesketype. De er individer, hele, ekte mennesker, på godt og vondt. De er sårbare, slitne. All elendigheten de får i fanget, daglig, går ikke upåaktet hen.
Og slik noenav kollegene står litt nærmere hverandre, kommer vi tettere inn på enkelte.
Nyskilte Nadine (Karin Viard), som egentlig elsker mannen sin, men lar seg manipulere av Iris (Marina Foïs). Hun sliter på sin side med ufrivillig barnløshet og bulimi.
Hypersensitive Fred (Joey Starr), som stadig berøres til over randen av skjebnene han møter.
Avdelingsleder Baloo (Frédéric Pierrot), i stadig skvis mellom kollegenes krav og hans egen overordnedes arroganse.
Hjerteskjærende scener utspiller seg. Å skjerme seg bak vissheten om at det bare er fiksjon, er ikke mulig. Dels fordi ensemblet spiller så hårreisende godt at fiksjonen forsvinner. Mest fordi det som spilles ut er basert på en virkelighet vi vet eksisterer, men knapt orker å ta innover oss.
Likevel altså, er filmen ikke bare til å holde ut, den er medrivende, underholdende, gripende.
Maïwenn vet nøyaktig hvor hun skal gå inn og gi oss realitetssjokk som river hjertet ut av kroppen, og hvor hun skal bruke etterforskernes vekselvis nøkterne, aggressive eller humoristiske tilnærminger for å roe ned opprøret som river i oss.
Andre ganger gir hun oss utblåsninger det lukter svidd av.
Resultatet er en film som lyser av humanisme og bobler over av humor. Regi og klipp gir en intens energi.
Dette er virkelighetens action. Og som i virkeligheten, går det ikke nødvendigvis godt til slutt.