Spenning under trykk

Det er en merkelig, tett stemming i denne levende skildringen av en bygd langt nordpå

Publisert: Publisert:

Det er noe kontrollert slentrende over stilen til Gro Jørstad Nilsen, og tilsynelatende skjer det lite på det ytre plan i denne romanen. Selv om det er oppsiktsvekkende nok at det kommer en ny ingeniør og søring til bygden Korsvik i Finnmark, så er det lite ytre dramatikk.

Men stemningen er ladet fra det øyeblikket John Alstad, vår hovedperson, begynner å fortelle om opplevelsene sine i Korsvik. Eller, det begynner allerede på Hurtigruten, før han går i land. Vi aner at vår mann er i et grenseland både mentalt og geografisk allerede der.

Det er vinter og mørketid da ingeniøren sørfra kommer for å samle yrkeserfaring på teknisk etat i den lille kommunen i Finnmark. En lang rekke søringer er kommet, og forsvunnet igjen, fra bygden. Ikke noe rart med det? Slik er det nordpå. Og de merkelige søringene samles i en klynge med hus. Prest og doktor, rådmann og ingeniør, tett i tett ý de fremmede.

På ett plan handler det om den fremmede, som kommer utenfra, til et lite samfunn. Den fremmede som skiller seg ut, som ikke kan de sosiale kodene, som tråkker folk på tærne.

Som teknisk sjef sier det: «Det e frøktelig mye rart som kommer sørfra, sier han sakte. ý Men vi e blidd vant med det meste, legger han tilý» Jørstad Nilsen dveler ved tema, slik at det legger seg en uhyggestemning over fortellingen, enten John Alstad er på middagsbesøk hjemme hos teknisk sjef og konen, eller er sammen gutta på Teknisk på hyttetur, med snøscooter og kagger med hjemmebrent. Stemningen er som i et kaldt og mørkt Twin Peaks ý der noen har svin på skogen, alle vet det, men ingen sier noe, eller gjør noe med det.

John Alstad fører ordet i romanen. Men hvor troverdig er han som forteller egentlig? Er det sant det han forteller? Er han paranoid? Det er lite vi får vite om fortiden hans. Et avsluttet forhold med en jente i Trondheim, ikke stort mer. Hovedpersonen synes overspent, og oppfører seg merkelig. Det synes i alle fall resten av befolkningen i bygden. Her er et tett og lukket sosialt miljø ý som man ikke skal spøke med. Her har skjedd overgrep. Og det skjer igjen. Eller gjør det ikke det?

Gro Jørstad Nilsen klarer, på en overbevisende måte, å rokke ved hendelsene, ikke mye, men litt, slik at jeg som leser blir usikker. Denne usikkerhetsfølelsen fører hun konsekvent gjennom romanen. Jeg vet ikke riktig hva som har skjedd, eller om noe i det hele tatt har skjedd. Der holder hun leseren i et grenseland.

Og boken slutter med det samme bildet den startet med, John Alstad på Hurtigruten, på dekk c. Forfatteren, som selv er født i Berlevåg, skriver vekselvis bokmål og dialekt i dialogene. Spesielt i dialekten, som alle andre enn Alstad snakker, er setningene, korthugde og konkrete. Hun er familiær med tyngden i den dagligdagse snakken, og med pausene mellom setningene, som gir enkle utsagn en undertekst. Det er et miljø skildret innsiktsfullt og detaljert, uten å bli masete. Men enkelte detaljer «plantes» i fortellingen uten at jeg ser hensikten: en Helly-Hansen-jakke, et sukkertøy. De er på sin plass i den forstand at de styrker usikkerhetsfølelsen som et hovedanliggende i romanen. Jørstad Nilsen balanserer det romantekniske grepet det er å holde leseren usikker romanen gjennom. Jeg synes hun gjør det med eleganse.

ANMELDT AV ANNE SCHÄFFER

Publisert: