Tøffingen Anja er ikke bare klassens store fotballtalent, hun er full av humør og pågangsmot også.

Mens Lars sender henne forelskede blikk og morsomme tegninger, syns Jonas hun er flatbrystet og teit og uegnet for fotballbanen fordi hun er jente.

Så kommer sjokkbeskjeden. Anja har «bøller i blodet», som doktor Bart sier det. Hun lider av alvorlig leukemi. Skolepulten og fotballbanen må byttes ut med en seng på Rikshospitalet.

«Kule kidz gråter ikke« er noe så sjeldent som en norsk nyinnspilling. Forelegget er nederlandsk, basert på en sann historie og utgitt både som bok og film.

At norske filmskapere har tatt tak i stoffet er forståelig. Sykdom og mulig død inngår også i barns liv, og de fortjener gode fortellinger om det vanskelige og ubegripelige.

Katarina Launings norske versjon er blitt nettopp det. Uten å vike unna det smertefulle, og uten fjas, greier hun og de unge skuespillerne å lage en gjennomgripende glad, oppløftende og samtidig dypt rørende film om å være i begynnelsen av livet, og kanskje skulle miste det.

Historien spilles ut med varme, stor energi og vart blikk for små detaljer og uuttalte stemninger og følelser.

Uten å virke klamt pedagogisk, greier den å forklare Anjas sykdom, og vise konsekvensene. Den berører de store spørsmålene rundt døden, men lar dem stå åpne og ubesvarte.

Selv om stilen er hverdagsrealistisk, greier Launing og manusforfatter Linda May Kallestein å gjøre dette til en film der ting vises, uten å overfortelles.

Fra et voksent synspunkt handler filmen om alle foreldres mareritt, men det er ikke deres reaksjoner og strev som står i sentrum. Foreldre, lærere og sykehuspersonale er tydelige og nærværende, men holdes i bakgrunnen. Dette er først og fremst en film om barn og barns univers. Perspektivet er hele tiden deres. Til og med kamera holder seg i 12-åringenes høyde.

Vennskap, lek og forelskelse står sentralt, enten det dreier seg om bestevenninnen Lisas oppheng på kyssing og kjærlighet, eller historien som skjuler seg bak Jonas' tilbakeholdne stil og aggressive utfall.

Mye, for ikke å si alt , står og faller på de unge skuespillerne, anført av Mia Helene Solberg Brekke. Hun gjør en formidabel jobb. For Anja er tøff, men det er sannelig cellegiftbehandlingen også. Brekke får frem hele spennet og spekteret. Likevel skinner den voldsomme energien som bor i denne jenten gjennom, hele tiden.

Rundt seg har hun en gjeng nydelige medspillere. Sigrid Welde som Lisa, Ulrik William Græsli som Lars, Victor Papadopoulos Jacobsen som Jonas, for å nevne de mest sentrale.

Både store og små kommer garantert til å gråte.

Med på kjøpet følger det fineste filmkysset på denne siden av julen.