— Hva har dere gjort i dag?

— Jeg har booket hotell på en gresk øy.

— Jeg har komponert.

— Jeg har stuet spinat og brokkoli.

— Jeg har fått elektrosjokk.

Det er regissør og prosjektleder Vibeke Havre Flesland som spør. Spørsmålet var en del av oppvarmingen foran en prøve i vinter. Svarene kommer fra bergensere som har delt sine personlige historier med henne. Hun begynte å samle folks historier under Festspillene i fjor og valgte ut 26 historier hun tenkte passet i en forestilling. Av disse er det elleve som blir fortalt i «Det var en gang et menneske» når Folkets festspillscene inntar Lille Scene på DNS fredag.

— Vi valgte fortellere som er gode til å være seg selv. Som har tilstedeværelse, forklarer Vibeke Havre Flesland.

Levd liv

Hver onsdag siden januar har deltakerne møttes for å fortelle og etter hvert sette sammen historiene til en forestilling.

Det siste har vært regissørens arbeid. Flesland har filmet øvingene og klippet og limt de elleve fortellingene sammen til en forestilling om levd liv. Hun har ikke sjekket sannhetsgehalten i deltakernes historier, men har inntrykk av at opplevelsene er ekte. Dessuten er det underordnet om alt er sant.

— Gjennom de personlige fortellingene vil vi skape en større historie om det å være menneske, sier Flesland.

Personlig, ikke privat

Trebarnsmor, pensjonist, sykepleier, uføretrygdet, komponist: alle forteller de fra sine egne liv. Historier om kjærlighet og svik, om ensomhet og glede. Noen av de sterkeste historiene er klippet slik at de fortelles av flere. Da blir det personlig, men ikke privat. En dramatisk historie forsvant da manus ble klart få dager før premieren. Da hun som hadde fortalt den så den på trykk, fant hun ut at det kanskje var best å holde den unna den store offentligheten.

— Nå har jeg fortalt den, nå er jeg ferdig med den gamle historien og kan gå videre i livet mitt. Det er travelt å kombinere teaterprosjektet med jobb og barn, men å være med på dette, er det beste som har hendt meg, sier Marina Hansson.

Det samme føler Gro Siren Andal.

— Jeg har vært uføretrygdet siden jeg var 21. Når man mister funksjon og nettverk, forsvinner også litt av livet. Man blir lukket ute av samfunnet uten julebord og feriepenger. For meg har dette vært litt terapi. Jeg har fått tilhørighet til fantastiske mennesker og er svært takknemlig for det, sier 40-åringen som presenterer seg som kunstner på scenen.

Her forteller hun også om sin ensomhet, sine diagnoser - og om fordelene ved dem.

Og hun får endelig oppfylt sin drøm om å ha på brudekjole og tiara.

Selvvalgt kostyme

Det nærmer seg premiere og det er nerver i luften under første kostymeprøve på Lille Scene denne uken. Aktørene har fått velge kostymer ut fra hvordan de ville kle seg om mote ikke eksisterte, og de ulike karakterene representerer på sett og vis arketyper i menneskeheten. Pensjonisten Else Karin Corneliussen representerer for eksempel levd liv.

Hun falt for en fjærhatt i teatrets kostymelager. Etterpå dukket det også opp et skjørt av fjær.

— Jeg har aldri stått på en scene før, men fyller snart 70 og tenkte jeg måtte gjøre noe nytt mens jeg ennå kan, sier hun.

Corneliussen skal fortelle om en mann som fikk henne til å føle seg mindreverdig og fremføre et dikt hun har skrevet.

— Jeg er redd for å glemme replikkene mine, men Vibeke sier jeg bare må improvisere.

Å instruere mennesker som aldri har spilt teater er en utfordring, innrømmer regissøren.

— Skuespillere er vant med å ta instruksjon uten forklaring. Her brukes flere ord. Når man jobber med amatører, er det viktig å ha et godt, profesjonelt team rundt dem. Det blir spennende å se om det blir som vi tenkte, sier Flesland, som har laget forestillingen sammen med DNS-dramaturg Anders Hasmo Dahl.

- Terapeutisk effekt

«Vi lengter etter å fortelle, vi lengter etter å bli sett, vi lengter etter å bli forstått. Vi lenger etter noen som lytter.», står det øverst i manuset til «Det var en gang et menneske».

Ifølge Flesland handler forestillingen om hvem vi er, var og vil være.

— Dette er ikke terapi, men å fortelle kan ha en terapeutisk effekt. Jeg håper at forestillingen kan bidra til at folk får mer respekt og interesse for sine medmennesker. Alle har en fascinerende historie å fortelle bare man lytter.