Nærbilde av en humanitær krise

«Havet brenner» er sterk nok til å gi deg pustevansker. Kan den bidra til å korrigere den norske flyktningdebatten?

RASENDE POLITISK MOTIVERT: "Havet brenner" er vakker, intens, respektfull og dristig – og tydelig rasende politisk motivert, mener BTs kulturredaktør.

Filmweb

Hadde jeg vært filmanmelder, ville jeg glatt ha gitt denne dokumentarfilmen seks hjerter. Ikke bare fordi den er vakker, intens, respektfull og dristig, men fordi den så tydelig er rasende politisk motivert. «Havet brenner», som fikk Gullbjørnen under årets Berlin-festival, er stillfaren og diskré, men roper likevel høyt.

Der ute på Middelhavet drukner tusenvis av mennesker hvert år, 3700 bare i fjor, i forsøket på å skaffe seg et noenlunde trygt liv. Filmen er fortvilende, fordi tilskueren vet at det ikke finnes en enkel politisk løsning.

Krigen raser i Syria, uroen ryster hele Nord-Afrika, og folk langs nordkysten av Middelhavet må håndtere tragedien noenlunde alene.

Flyktningstrømmen over Middelhavet er en varslet og pågående katastrofe, og derfor også et takknemlig tema for filmskapere.

I «Havet brenner» har regissør Gianfranco Rosi valgt en usedvanlig effektiv tilnærming; utelukkende observasjon. Han forstår at temaet ikke trenger forstyrrende inngrep eller forsterkende effekter.

Les også

REDD BARNA-RAPPORT: Minst 600 barn har druknet i Middelhavet i år.

Filmen er todelt. Den følger 12 år gamle Samuele på hjemstedet Lampedusa, den italienske øyen som fremfor alle har fått flyktningtragedien i fanget. Og den følger redningsmannskapet i den italienske kystvakten, som berger døende, psykisk knekte og livredde flyktninger fra havet.

Filmen gjør ikke noe forsøk på å knytte de to elementene tett sammen. Samuele strever med det samme som mange andre, forholdet til far, forventninger til utdanning og yrke, lek med kamerater. I neste klipp ser vi en afrikansk flyktning ligge og dø på dekket til et redningsfartøy.

Spenningen ligger nettopp i feltet mellom hverdag og drama. Selv på Lampedusa kan tragedien være bakgrunnsstøy, langt borte.

Men for andre er døden håndfast, tyngende og grusom. En lege på et mørkt kontor sitter og blar gjennom foto av døde mennesker, mens han mumler lavmælt om all elendigheten han har vært vitne til.

Døde kvinner og deres nyfødte barn. Dehydrerte, forbrente og ødelagte. Og det verste av alt; han må kutte av dem ører eller fingre, slik at de kan bli identifisert senere. «Selv i døden blir de ydmyket», sier legen. Og oppsummerer tragedien ganske treffende.

Les også

FESTNING EUROPA: Antallet asylsøkere stuper.

På slutten av filmen sitter fortvilelsen langt oppi halsen. Også fordi det er så stort spenn med realitetene på havet, og måten vi snakker om flyktningene her hjemme.

Debatt om krevende tema domineres ofte av dem som vinner eierskap til begrepene. Her i Norge var statsråd Sylvi Listhaug (Frp) tidlig ute og fikk definert flyktningstrømmen som en «krise» og forsøk på sympati som «godhetstyranni».

Som om de fleste mennesker som flykter hit, kommer av lyst og grådighet, og folk som vil hjelpe dem, er velmenende bedrevitere.

Begrepene som vant, var overveiende defensive, som om flyktningene først og fremst er noe nordmenn bør beskyttes mot. Det som i realiteten er en fryktelig humanitær krise, ble redusert til en «flyktningkrise».

Det er en trist diagnose, og et godt stykke fra empatien som ligger innvevd i dette filmprosjektet.

Heldigvis er det umulig å beskytte deg mot «Havet brenner». Men om den endrer holdninger, er jeg usikker på. Det blir kanskje for ubehagelig.