Hardangerepler, dikt og kjærlighet

Sterk, frisk og søt saft av nypressede Hardangerepler på bordet. Steinsterke dikterord med rungende røst fra Gunnar Aksnes. Til oss, og til sin malende ektefelle Milly.

SISSEL HAMRE DAGSLAND

Hennes malerier er det som fyller stueveggene med farge i hjemmet i Stabburveien på Storetveit. Det er en av disse utrolige oktober-sommerdagene da solen kaster seg uhemmet over gyllent løv og blomster som ikke helt har gitt opp for i år.

Gunnar og Milly har nettopp revet seg løs fra hytten i Vikøy i Hardanger, et like viktig hjem for dem. Selvsagt er det på de hjemtraktene de nettopp har presentert sin felles bok «Med penn og pensel i Hardanger» — dikt med hans penn, malerier med hennes pensel.

Hans dikt «Malartrong» fanger både samspill i skapertrang og den vakre høstdagen:

_Var eg malar ville eg måla

haustarlauv som heng

gult og vått

skjelvande med solgylt fargeskimmer

mot bleikblå himmel i oktober,

lauv som dalar i ljos som lever

vart vibrerande med sjel som bever._

Forelskelse ved første dikt

Det var stuvende fullt av sambygdinger i grendahuset da boken så dagens lys. Nettopp der var det de to møttes på juletrefest i 1948.

— Jeg falt for Gunnar da jeg hørte ham lese dikt den dagen. Det var så betagende, om en vindusrute med isroser, varmen innenfra, og de som sto utenfor og frøs, sier Milly.

Nær 53 år, tre barn og åtte barnebarn senere er fascinasjonen visst like sterk. Stadig like ømme blikk når dikterektemannen resiterer diktene hun kjenner så godt.

Jo visst er det kjemi-professor Gunnar Aksnes, oftere intervjuet om nervegasser og faren for biologisk krigføring, som her avslører seg som poet i stillere stunder. Ikke at det har vært så aldeles ukjent på forhånd. Studenter som ble søvnige under hans kjemi-forelesninger har opplevd å bråvåkne når professoren smalt til med barske naturbilder og alvorstung livsfilosofi, resitert med tordenrøst på malmfullt hardingmål.

Solnedgang i San Francisco

Men etter det første poetiske møtet fikk dikteren hvile i omkring 30 år - år fylt med naturvitenskapelige publikasjoner, mas på universitetet, travelt familieliv for kjemi-professoren. Men i et fri-år med utstrakt reising i USA, og mimring med Boston-bosatt bror om gamle dager, stakk dikteren igjen hodet frem. Da ble det også dikt på engelsk, bl.a. om solnedgangen i San Francisco!

Nå er Gunnar Aksnes 75 år, og som pensjonist søker han ofte til røttene i Hardanger. Her blir diktene til under vandringer i skog og mark. I naturen finner han uttrykk for alvoret i livet, og filosofering om meningen med det hele, om den korte stunden det varer.

Alltid malende Milly

Hardangernaturen har vært den fremste inspirasjonen også for Milly Aksnes som maler. Landskaper, hus, nære studier av dyr og planter. Hun maler «hele tiden» og har gjort det så lenge hun kan huske, fra hun som liten fikk malingklatter og bordbiter å male på hos sin far som var husmaler hjemme i Samnanger.

Rosemaling og småskulpturer i leire er det også blitt - hjemmet er fullt av eksempler på det. Profesjonelle ambisjoner har hun ikke hatt, men å stå alene med malingen ble ensomt. Det førte Milly inn i aktive år i fritidsmalernes forening Frimal i Bergen, med utstillingsvirksomhet og salg. Mange eldre bilder måtte lånes fra eierne da boken skulle bli til.

Fellesskap i stein

— Les det om steinen. Jeg liker også så godt å male stein, sier Milly. De trodde det skulle bli mer direkte forhold mellom hans dikt og hennes malerier da et solid utvalg av begge skulle samles i felles bok. Slik ble det ikke, og samklangen er mer indirekte. Men dikteren setter ofte titler på malerens bilder, som «Tørstetagnar» for fossende vann mot tørste munner.

Så leser Gunnar om steinen som inspirerer dem begge:

_Eg legg mi skjelvande hand

på din ru rygg. Kjenner

kald ro kjøla spente nerver.

Sakte dreg du meg inn i steinstilla,

du, mitt titonns ankar samlar

mine tankar mot opphavs under.

Du stein

som var millionar år føre meg

og vil vera minst like lenge etter

eg er morkna bein._

Tor Høvik