Draumen dei ber på

Drømmen om "Idol" er ikke lenger drømmen om en platekontrakt. Hele platebransjen som sådan er mer eller mindre retusjert vekk fra programkonseptet.

Amund Bjørklund , Hans Olav Grøttheim, Lena Midtveit, Douglas Carr. Hvem i alle dager er det? Du har sett dem i beste sendetid. Kveld etter kveld. De er tidligere dommere i «Idol». Innleid arbeidskraft hvis stillingsbeskrivelse under vikariatet i TV 2 kan deles i to: Innledningsvis skal de sende en ikke-angitt andel av deltakerne «videre til Oslo», gitt et sett utvelgelseskriterier som aldri defineres, men som gitt dommernes språkbruk kan kobles til autentisitet («du er deg selv«), sjarm («blir glad av å se deg«), karisma («du kommer inn og tar rommet«) og stemmekvalitet («sinnssykt fin«).

Når de kommer til Oslo, kan jobben best beskrives som en øvelse i å stå inne for de valgene som ble gjort på auditionrundene rundt omkring i landet. I praksis gir dette seg utslag i at enkelte av deltakerne møtes med så mye velvilje at programmets forsett om å være en «tøff konkurranse«der dommerne kommer med «ærlige tilbakemeldinger», knaker i sammenføyningene. Men slik skal det være, for slik er konseptet skrudd sammen.

Når finalerundene preluderes, frarøves dommerne all bestemmelsesrett over hvem som skal gå videre, og får i stedet sitt mandat endret til heiagjeng og språkinnovatører. Overgangen markeres med at ord som «magisk», «fantastisk» og «vanvittig bra» mister all rot i virkeligheten, og i stedet har «Idol»-universet som sitt forankringspunkt.

Når Tone Damli er «provosert og lei seg», Gunnar Greve er «forbannet», og David Eriksen synes det er «en skandale» at Astrid Smeplass ikke er stemt videre, snakker de innenfor dette universet. Det de sier, har ingen relevans utenfor «Idol»-huset. David Eriksen mener selvfølgelig at det er en «Idol-skandale» at Smeplass er sendt hjem, ikke en skandale som sådan. Og når Greve bedyrer at han blir rørt og får frysninger på ryggen, handler det nok helst om «Idol-rørt» og «Idol-frysninger», eventuelt «Greve-rørt» og «Greve-frysninger».

Selv om deltagerne i «Idol» blir stadig yngre, har TV 2 funnet ut at det også er markedsandeler å hente enda lenger ned i aldersgruppene. Årets nyvinning er derfor «Idol Junior», der det ikke opereres med noen nedre aldersgrense overhodet. Husker du det året 15 år gamle Jeanette Vik ble disket fordi hun var for ung? Den tiden er for lengst forbi. Nå er TV 2 først og fremst engstelige for at deltakerne er for gamle . «Idol» er et bemerkelsesverdig slitesterkt konsept, men er det noe som kan ta knekken på gullkalven, så er det enda flere vinnere i Glenn Lyse-kategorien.

Til sammen okkuperer tidligere «Idol»-deltakere seks av åtte dommerstoler denne høsten. Når historien om «Idol» skal skrives, er dette blant de mest sentrale tropene: Dommernes reise fra «hvem sa du?» til programmets egentlige hovedattraksjon — fra gråmelerte Hans Olav Grøttheim og Amund Bjørklund, til relativt glamorøse Tone Damli og Kurt Nilsen.

Dette gjelder ikke bare dommerne. Også programlederen har fått en stadig mer sentral plass i programmets dramaturgi. Hvem som vant «Idol» i fjor? For alle praktiske formål var det Stian Blipp. Siri Vølstad Jensen er allerede et navn de fleste vil ha store problemer med å gjenkjenne.

Med mindre TV 2 har planer for henne, da. For «Idol» er i dag først og fremst en rekrutteringsmekanisme for norsk fjernsyn - ikke for norske plateselskap. Dette gjenspeiles i showets utforming. I de første sesongene av «Idol» ble det gjort et stort nummer av at vinneren ville få en platekontrakt med Sony BMG, symbolisert ved at representanter for «bransjen» opptok flere av dommersetene. I dag er dette elementet i beste fall underkommunisert. Ingen av platebransjens grå emissærer slippes i nærheten av noe dommerpanel, og ingen deltakere girer seg opp ved utsikten til å få jobbe med Ole Evenrud. Alle spor av at «Idol»-konseptet en gang i tiden var en joint venture med platebransjen, er mer eller mindre retusjert vekk.

Idol er blitt et selvforsynt økosystem hvis fremste formål er å holde liv i seg selv, og dernest moderkanalen.

Denne re-brandingen av «Idol» handler delvis om økt selvtillit på programmets egne vegne. Men mest handler det om makt og markedsmekanismer. Stadig mer muskuløse TV 2 vil ha kontroll over sine egne produksjonsmidler og har sakte, men sikkert løsnet på alliansen med platebransjen. I stedet rendyrkes «Idol» som en egen utklekkingsanstalt; et slags traineeprogram der de finner og rekrutterer nye medarbeidere, som igjen kan brukes i nye sesonger av «Idol».

Det er det samme internprogrammet som har sendt underholdningspoteten Erik Søfteland fra «Idol» til «Skal vi danse?» til vikarierende programleder på «Allsang på grensen».

«Idol» er derfor ikke lenger så mye platebransjens forlengede arm inn i fjernsynet, som det motsatte. Det skyldes (1) at platebransjen slik vi kjenner den, er en utdøende businessmodell, og (2) medias altomgripende og annekterende natur. Før eller siden eltes alle tilstøtende underholdningssektorer inn i fjernsynets språkspill og virkelighetsbilde. Allerede i dag er en betydelig andel av norske TV-kanalers sendeflater viet til å la mennesker på TV snakke med andre mennesker på TV om hvordan det er å være et menneske på TV.

Den samme kursen er staket ut i «Idol». Drømmen om et artistliv er i dag ensbetydende med drømmen om å jobbe med «noe innen media», all den tid det knapt finnes en artisttilværelse hinsides mediehusenes tentakler. Norske artister lever på fjernsynets nåde og lønnsslipper, eksemplifisert ved «Hver gang vi møtes» og årets dommerpanel i «Idol»: åtte artister, hvis hovedgeskjeft - med unntak av Kurt Nilsen - ikke er musikken, men diverse medie- og «ambassadør»-oppdrag innen event, kick-off, branding, launch party, stands, teambuilding, leasing, smart fashion og reality.

Noen kaller det et artistliv. Andre kaller det fleksibel og omstillingsparat arbeidskraft.