Sjørøvermagi

Lager de virkelig gode, gammeldagse eventyrfilmer fremdeles?

Publisert:
5 av 6 hjerter

For tre år siden kom den første Pirates of the Caribbean-filmen, til mye begeistret og overrasket jubel. Tenk: en god, gammeldags piratfilm med sverd, papegøyer, kanoner, skuter og rom så langt øyet kunne se. Til alt overmål var det krydret med zombier og en Johnny Depp som marsjerte, eller i alle fall surret rundt, fullt og helt til lyden av sin egen tromme.

Nå er oppfølgeren her, og spørsmålet er om regissør Gore Verbinsky og resten av teamet har klart å ivareta magien som gjorde originalen så god.

De aller fleste skuespillerne er tilbake på galeien i «Dead Man's Chest». Orlando Bloom spiller hedersmannen Will Turner, som er forlovet med Keira Knightleys Elizabeth Swann. Jack Davenport er tilbake som Norrington. Og selvfølgelig er Johnny Depp her, som den sjarmerende, feige, stormannsgale og uimotståelige Kaptein Jack Sparrow.

Det finnes få skuespillere på lerretet som kan ta rampelyset fra Depp når han er i full Jack Sparrow-modus. Han er den typen person som klarer kunsten å vrimle helt på egen hånd: øynene ruller, hendene bølger av gårde som om han ble styrt av tråder ingen andre kan se. Det er som om Depp har tatt rollen som Raoul Duke i «Frykt og Avsky i Las Vegas» og flyttet ham et par hundre år tilbake i tid. Med stort hell.

Regissør Verbinski har vært klar over dette, og sørger for at de andre skuespillerne får skinne på egen hånd. Særlig Knightley har noen vidunderlige scener med Depp. Bloom, på den andre siden, finner sin funksjon i sverdkamper og å bli sprengt i luften. Noen må gjøre dét også.

Historien i filmen snirkler seg som en ål, og gjør at filmen knapt er kjedelig i et eneste av de 151 minuttene den varer:

Tiden er i ferd med å renne ut for Jack Sparrow, etter en avtale han gjorde med Davey Jones, kapteinen på den Flygende Hollender (og det nærmeste du kommer djevelen) for tretten år siden. Will og Elizabeth er på sin side under arrest for å ha hjulpet Sparrow å rømme, og de blir brukt som brikker i spillet til den maktgale Norrington, og hans planer om å sikre seg kontroll over sjøhandelen.

Men historien er faktisk underordnet. Det er en sann fryd å bare kunne glede seg som en unge over en film som ikke vil annet enn å underholde. Politisk ukorrekt så det synger er den også, med en flokk ville kannibaler som ikke bare opphøyer Sparrow til gud, men også forsøker å opphøye ham til middag.

Det er vel et tegn på filmens kvaliteter at man faktisk ønsker seg mer, selv etter to og en halv time. Men med en cliffhanger hengende i luften når rulleteksten kommer, vet vi bare én ting:

Det kommer en oppfølger, og den kommer til å bli bra.

ANMELDT AV WALTER N. WEHUS

Publisert: