Bakmannen

Tre mantraer har fulgt Jørg Ellertsen gjennom karrieren, vær dyktig, jobb med stjernene og ikke gjør noe for pengenes skyld. Så ble han også impresario for de aller største.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Det var en nyttårsaften at impresario, sceneprodusent, manager og teatersjef Jørg Ellertsen fikk øynene opp for Øystein Sunde.— Han målbandt Rolv Wesenlund, var kjapp som et uvær. Jeg tenkte «hva faen er dette her, en som kan målbinde Rolv Wesenlund, han må vi få fatt i». Første dagen jeg var tilbake på kontoret, ringte jeg, og siden da har vi hatt kontakt, sier Ellertsen.

Nå er Ellertsen 83 år gammel, og har levd et helt liv som stjernenes bakmann og tilrettelegger i showbiz. Denne uken kommer han til Bergen og Humorfest, der han skal fortelle om nettopp det livet han har hatt i underholdningsbransjen.

— Det har vært et veldig variert liv, forteller Ellertsen.

Begynte med jazzavis

Først bestemte han seg for å bli jurist. Så ombestemte han seg, og ville heller lage en sladderavis, lignende Se og Hør. Men under en bytur med en russekompis som mente at jazzaviser var tingen å satse på, ombestemte Ellertsen seg på ny.— Det var to jazzaviser i Sverige, men ingen i Norge. Det første jazzbladet mitt het «Swing». Det kom bare ut tre ganger, men ble inngangsporten min til bransjen.

Da han så hvordan konserthus kunne fylles med kommersialiserte jazzkonserter, tok Ellertsen skrittet fra papiret til scenen.

— Vi kalte det for en jazzkonkurranse, og i tillegg til noen skuespillere fra DNS, var det seks band som konkurrerte. På det meste trakk vi 1200 mennesker.

Men amatørkonserter ble fort til noe annet, og Ellertsens arbeid ble mer avansert. Egil Monn-Iversen, som hadde startet plateselskap i Oslo, ville at Ellertsen skulle jobbe for dem i Bergen. Men allerede etter et halvt år ble han hentet til Oslo som salgssjef, 26 år gammel.

— Vi var unge og nybegynnere alle sammen. Jeg tror Egil var eldst med sine 30 år. Platene ble spilt inn i hallen i en villa, mens teknikerne satt i kjelleren. Blant andre «Calypso om våren» ble spilt inn der. Det var litt gründervirksomhet, jeg tror den type mentalitet skaper mye rart rundt i verden.

Troll og Dizzie Tunes

Etter hvert vokste plateselskapet til Egil Monn-Iversen seg stort, og i 1964 ble det solgt til Arne Bendiksen.— Da var det ikke plass til meg lenger. Arne var den lille mannen som ville være stor og gjøre alt aleine. Da fant jeg ut at jeg fikk starte for meg selv, med to tomme hender, som det heter, forteller Ellertsen.

Med seg på laget fikk han Iver Thorstensen, innspillingssjefen som også hadde fått sparken. Ikke mye senere ble Dizzie Tunes de første artistene de fikk i stallen.

— Egentlig skulle Dizzie Tunes på turné for Arne Bendiksen, men han oppførte seg så dumt at de heller ville være hos meg.

Siden den gang har han og Dizzie Tunes fulgt hverandre gjennom karrieren, og med dem kom både Grethe Kausland og Benny Borg. Så ballet det på seg, og på det meste hadde impresarioen fra Bergen 19 artister i stallen.

Nedturer

Selv om mye gikk som det skulle, var det også ting som skar seg. Deriblant Ellertsens første revy, «Lykke til».— Den gikk så dårlig at det var helt utrolig, vi ble slaktet og solgte lite.

Til slutt bestemte Ellertsen seg for å kaste hele forestillingen, skrive en ny og få Wenche Myhre med i programmet.

— Alfred Næss, som var tekstforfatter, sa «du er ikke riktig», da han hørte jeg ville skrive en ny forestilling. Men vi gjorde det, og tittelen ble «Syv glade lerker på en blå gren». Har du hørt om noe så dumt? Det blå skulle assosieres til kulturen, og syv glade lerker det var Dizzie Tunes, Ivar Medaas og Wenche Myhre.

De dro til Bergen og fremførte den der, til det som i begynnelsen var fulle saler.

— Men så måtte Wenche slutte etter påske og jeg tok inn en svensk jente. Da gikk denne forestillingen like dårlig som den første. Det lærte meg én ting, jobb kun med stjernene. Det er mitt mantra. Bare stjerner, ikke noe annet. Du venter til du finner en stjerne, eller så lager du en stjerne. You have to make it, og det er ikke lett.

Gitarkameratenes tilblivelse

I 1990 startet Ellertsen Dizzie Showteater i Oslo. Teaterets største publikumssuksess var «Bare gode venner» med Hege Schøyen og Øivind Blunck, som solgte 170.000 billetter på to år.

— Det er sånne tall man bare kan drømme om i dag.

I tillegg har Dizzie Tunes spilt på teateret to ganger, Øystein Sunde fem ganger og Gitarkameratene to ganger.

— Alt kom til på en rar måte, også gitarkameratene. Øystein (Sunde, journ.anm) kom ofte innom kontoret for en kaffe. På ett av besøkene sa han til meg: «I helgen var jeg i Fredrikstad, og spilte sammen med Lars Klevstrand, Halvdan Sivertsen og Lillebjørn Nilsen på en kafé».

I Fredrikstad hadde de fire gjort stor suksess, og Sunde spurte Ellertsen om de ikke skulle tenke på å gjøre noe mer ut av kafékonserten. Siden Klevstrand skulle spille i «Les Misérables», foreslo Sunde Jan Eggum som fjerdemann. Ringerunden ble tatt, én etter én sa de ja. I begynnelsen manglet gruppen et navn, og reiste på turné under navnet «Konsert».

— Vi solgte ikke mange billetter, men dæven for noen kritikker vi fikk. Etter hvert ble folk helt elleville. Til slutt var det Lillebjørn så kom på det gode navnet «Gitarkameratene», og vi la ut på en ny turné. Hvis vi skal snakke økonomi, så tenk at vi solgte 6000 billetter til fire konserter i Grieghallen på en fredag og en lørdag. Alle kostnadene var de fire gitaristene og en lydmann. Det var en pengemaskin, men også en enorm kunstnerisk suksess. En fantastisk opplevelse, sier Ellertsen.