Den tyske sjømannen hadde aldri hørt om Ole Bull. Likevel fikk han jobben som «vaktmester» på Lysøen.

Uwe Dørrbecker har ansvaret for vedlikeholdet av hele Lysøen. Der kjemper han en umulig kamp mot naturens krefter og tidens tann.

Uwe Dørrbecker er takknemlig for at han selv styrer arbeidsdagen som oppsynsmann ute på Lysøen.

  • Martin Alexander Fjellheim
  • Marita Aarekol (foto)
Publisert Publisert

– Å sitte på et kontor, det kunne jeg aldri tenke meg, sier Uwe Dørrbecker.

Den 58 år gamle tyske sjømannen er blitt landkrabbe nå. Men havet ligger fortsatt i blodet. Han seiler ikke lenger mot horisonten på det åpne hav, men i motorbåt rundt Lysøen i Os.

Uwe Dørrbecker møter BT på Buena Kai på fastlandet, før han kjører oss over til Lysøen. Hunden Sofia er med ham overalt, også i båt.

I motsetning til Ole Bull, som kun bodde på Lysøen om sommeren, bor Uwe der året rundt. I fem år har han vært øyens eneste fastboende.

Han har ansvaret for vedlikeholdet av 700 mål, 21 bygg og 14 kilometer med turstier. Han er oppsynsmann, ansatt av Kode. Et fint ord for altmuligmann og vaktmester, mener Uwe.

– Det er mye å gjøre for én mann. Det er alltid noe å gjøre, men jeg liker det sånn, sier han.

Ole Bull hadde han aldri hørt om da han søkte stillingen, og ikke er han særlig interessert i å lære mer om den berømte fiolinisten heller. Den ene gangen han har vært på klassisk konsert, var det fordi han ikke følte han kunne takke nei til en invitasjon.

– «Nå må du lære deg litt om Ole Bull», sier folk ofte til meg, men jeg kan alt om Uwe Bull, sier han og ler.

Ole Bulls sommervilla på Lysøen ble bygget i årene 1872–73. Nå utgjør den og de tilhørende tjenerbyggene på Lysøen ett av Kodes tre komponisthjem.

– Et paradis

Uwe vokste opp i havnebyen Bremerhaven i Tyskland, som én av tretten søsken. Da han var 16 år gammel, dro han til sjøs. Han var egentlig for ung, så faren måtte undertegne papirer som ga ham tillatelse.

– Det var ikke noe problem, min far var sjømann, og hans far var sjømann, og hans far igjen, sier Uwe.

Huset han vokste opp i var lite, og familien hadde ikke særlig god råd. Hjemme sov de to og to i hver seng.

– Det var et paradis å få komme ut på sjøen med egen lugar, sier han.

Og «lugaren» hans på Lysøen er enda en oppgradering for Uwe. Nå bor han i den lille gule vaktmesterboligen, noen steinkast unna Ole Bulls Villa.

I 22 år arbeidet Uwe Dørrbecker om bord seilskipet «Statsraad Lehmkuhl». I 2009 mønstret han av for godt – knærne hans holdt ikke lenger for sjømannslivet. Foto: Torgeir Haugaard (privat)

Gode minner fra «Statsraaden»

I 30 år seilte han rundt på verdenshavene. Stedene han har vært er for mange til å nevne, mener han. Han husker best turen med den tyske handelsflåten til Hongkong og Singapore, eller turen til statene med seilskipet «Statsraad Lehmkuhl».

– Jeg er glad for at jeg gjorde alt det da jeg var ung, nå har jeg sett det meste, sier den tyske sjøulken.

Han har mange gode minner fra de over tjue årene om bord i «Statsraaden», men det er én tur han aldri kommer til å glemme.

I 2006, på vei over Atlanterhavet med kursen mot Brasil, fikk han en telefon fra en kvinne på Sotra. Uwe skulle bli far.

Nå fyller sønnen hans snart 16 år – like gammel som Uwe var da han mønstret til sjøs for første gang. Men han ville ikke latt ham velge det samme.

– Nei, han er altfor ung, han er ikke som meg, sier Uwe.

Under pandemien har sønnen, som vanligvis pendler mellom moren på Sotra og faren på Lysøen, bodd på øyen på heltid.

– Guttungen er fornøyd så lenge han har datamaskin, sier Uwe.

Det gjør oppsynsmannen oppgitt. Han synes ungdommene er altfor mye på data, og for lite med hverandre. Selv har han en datamaskin, men det er «for mye styr», så den blir ikke brukt.

Når han har fri ser Uwe Dørrbecker ofte på videoer av gamle skip og båter på Youtube. Da er det sønnen som blir oppgitt: «Båt nå igjen pappa?» Foto: Jo Straube (arkiv)

Trives alene

Uwe kjenner ikke på ensomhetsfølelsen. Før bodde han alene på Glesvær på Sotra, uten at det var et problem. Dessuten har han en firbeint kompis.

– Sofia blir fire år. Hun er oppvokst her og eier denne øyen, sier han og klør den raggete samboeren bak øret.

Hunden er en miks av leonberger og alaska malibu, og snill som dagen er lang. Hun er med overalt, og går fritt rundt mens Uwe jobber.

Han mener Sofia er mer populær enn ham selv blant dem som besøker øyen. Det hender det kommer folk til øyen kun for å gå tur med Sofia, men det synes Uwe bare er hyggelig. Han er jo glad i folk, selv om han trives i eget selskap.

Sofia forstår bare norsk, selv om matfar er tysk. «Det ble bare sånn, akkurat som med guttungen – vi prater bare norsk», forteller Uwe.

Hver dag er en arbeidsdag for Uwe. Helger inkludert. Men han trives med friheten i å styre sine egne arbeidsoppgaver. Det er ikke som det var til sjøs der styrmannen bjeffer ordre du må utføre på flekken, sier han.

Ansvaret plager ham ikke, men noen ganger kan det føles litt mye – som når han må ut midt på natten, fordi en sensoralarm i villaen har gått av.

– Jeg er mer praktiker, ikke sånn teoretiker, sier sjøulken.

Tusenvis av baller i luften, små og store prosjekter overalt på øyen. Her skal han male, her skal han fikse stien og her skal han bygge en ny mur.

Uwe skjønner ikke poenget med jobb der du ikke kan se hva du har gjort.

– Hvis jeg ikke jobber så kjeder jeg meg, sier Uwe.

Ferie tar han sjelden, men det hender. For noen år siden var han i Marbella med en sjømann han gikk på ungdomsskolen med, som også er blitt landkrabbe. Det ble litt kvinnfolk og en del alkohol, vi er jo gamle sjømenn vet du, sier Uwe.

Mer enn noe annet, blir han glad når andre også kan se hva han gjort.

– Når andre kommer hit og sier: «Wow Uwe, du har gjort det igjen!». Det er motivasjonen min, forteller han.

De ansatte han jobber med fra Kode, blir alltid glad når han er der. Da vet de at det skjer ting med en gang. Ting blir gjort.

Når han en sjelden gang tar fri, er det ofte for å pusse opp, eller fikse noe sammen med venner. «Men da som hobby», sier Uwe og ler.

I sommer kom Abid Raja på besøk til Lysøen. Ole Bull Villaen skal holdes stengt i to år for besøkende, mens den undergår oppussingsarbeid.

I sommer ble det oppdaget lekkasjer og råteskader i villaen. Mange års forfall har satt sine spor på det 148 år gamle kunstnerhjemmet. Sånn er det med livet, mener Uwe. Ting som ikke blir brukt blir ødelagt.

Les også

Lekkasjer, råteskader, mus og biller. Ole Bulls villa på Lysøen forfaller. – Noe må gjøres nå.

– Det er ikke for sent å redde Lysøen, men noe må gjøres nå.

I to år holdes villaen stengt for oppussing. Uwe skulle ønske han kunne gjøre noe av arbeidet selv, sånn som man gjorde før i tiden. Men det er ikke sånn nå lenger, nå er det «bare konsulentene som får lov».

Les også

Lysøen blir stengt i to år. Prisen på oppussingen er doblet

Prisen på rehabiliteringen har steget fra 20 til 41,8 millioner kroner.

Fergen som vanligvis går mellom Lysøen og fastlandet holdt stengt i fjor, så det kom få besøkende til øyen om sommeren. Det syntes Uwe var trist.

– Jeg hadde fikset alle veiene og strødd dem med hvit sand, men så kom korona så ingen fikk brukt dem, og nå er alt arbeidet borte igjen.

Vær og vind er den stadige demonen som hjemsøker sjømannens arbeidsoppgaver. Trær som faller ned, vann som ødelegger stiene, eller årene som går, som får byggene til å råtne.

– Innimellom føles det som at alt jeg har bygget opp blir tatt ned bare det regner hardt nok i ti minutter – det er litt kjedelig da, synes Uwe.

I løpet av våren 1873 ble Ole Bull Villaen ferdigstilt, og det ble anlagt veier og plantet trær. Siden det har det blitt flere veier, og Uwe Dørrbecker lager stadig flere.

Han savner de besøkende på øyen. At noen skal se hva han gjort. Innimellom føler han at han forskrever seg, uten at noen ser arbeidet hans.

Selv utenfor sesong, har han pleid å ta imot mindre grupper etter avtale, men det er det slutt på – nå som villaen holder stengt.

– Jo mer villaen ikke blir brukt, desto verre blir det, det jeg ønsker mest av alt er at folk skal bruke øyen.

Ole Bull tilbrakte syv somre på Lysøen, og det samme skal Uwe. Om to år går han av med sjømannspensjon – men frem til det arbeider han videre med å fikse og stelle med stort og smått på øyen.

En sjelden gang drømmer han om seile verden rundt igjen. Men én ting er sikkert. Han trives ved havet. Det har han alltid gjort.

– Jeg prøvde å bo på innlandet en gang. Jeg holdt ut i fire uker, sier han.

Om vinteren må Uwe Dørrbecker daglig ut i båten, så den ikke skal fryse til – men det setter den tidligere sjømannen bare pris på. Foto: Dag Fosse / KODE

Publisert

Les også

  1. Lysøen blir stengt i to år. Prisen på oppussingen er doblet

    Prisen på rehabiliteringen har steget fra 20 til 41,8 millioner kroner.
  2. – Ole Bull-villaen trenger minst 25 millioner til

    – Vi kommer ikke i mål med 14,5 millioner, sier Kode-direktør Petter Snare.
  3. Abid Raja på Lysøen-besøk: – Du kunne se biller i treverket

    Tirsdag fikk kulturminister Abid Raja selv se forfallet på Ole Bulls villa på Lysøen.
  4. BT mener: Lysøen fortjener et løft på statens regning

    Prakteiendommen Lysøen råtner, som et resultat av Kodes dårlige økonomi.

Mest lest

  1. Slik så det ut i Nygårdsparken i morges

  2. Siste nytt om korona

  3. Debatt: – Vil kommunen virkelig legge en motorvei over et drikkevann?

  4. Følg trafikken i vårt direktestudio

  1. Statsraad Lehmkuhl
  2. Ole Bull
  3. Museum
  4. Museer
  5. Natur