Med publikum som rekvisitt

Skuespiller Duduzile Mathonsi undersøker hva «svart kvinnekropp» betyr. Virkemidlene er elegante.

Duduzile Mathonsis forestilling «Bitch Where the Fuck is my Manifesto?!» gir publikum mulighet til å tenke nytt. Foto: Bård Halvorsen / BIT teatergarasjen

  • Grethe Melby
    Grethe Melby
    Teateranmelder
Publisert Publisert
5 av 6 hjerter

Det er godt, men selvsagt også krevende, med teaterkunst som vender våre forventninger mot oss. I forestillingen «Bitch Where the Fuck is my Manifesto?!» gjør sørafrikanske Duduzile Mathonsi elegante grep som gir publikum mulighet til å tenke nytt.

Ifølge programmet skal Mathonsi «undersøke det å stå alene med en svart kvinnekropp på scenen, uten andre kropper å forholde seg til.»

Det er godt, men selvsagt også krevende, med teaterkunst som vender våre forventninger mot oss. Foto: Bård Halvorsen / BIT teatergarasjen


Men det elegante grepet hennes er at hun faktisk forholder seg til publikums kropper, ved å gjøre deler av publikum om til scenografi.

Seks av oss som skal være publikum blir anvist i enkle, femtitalls lenestoler. De står til dels innenfor, til dels utenfor en opptegnet hvit firkant.

Så der sitter vi, seks hvite kvinner i spotlighten. Vi skal se på at Mathonsi, den første svarte kvinne med bachelor i skuespillerkunst fra Akademi for Scenekunst, undersøker hva det vil si å være svart og å være kvinne.

Vi sitter tilbakelent i lenestolen, vel vitende om at vi selv blir betraktet av resten av publikum.

Å bli gjort om til et objekt på forestilling er litt ubehagelig. Men hvem har nå egentlig sagt at livet alltid skal være friksjonsfritt, og at teaterkunsten bare skal være kos?

I det jeg kommer inn i rommet, sitter hun midt på scenen, på en høy stol, i en slags dronningaktig positur. I hånden holder hun det som kan minne om et septer, laget av lange kornaks som er bundet sammen. Håret er børstet stort som en løvemanke. Litt klisje, og litt som forventet.

Duduzile Mathonsi hår er børstet stort som en løvemanke. Foto: Bård Halvorsen / BIT teatergarasjen

Siden jeg er plassert litt lenger bak på scenen, blir mitt perspektiv farget av at jeg ser åpningsscenen fra baksiden. Jeg har så vidt fått med meg at Mathonsi har en slags svart maske på seg, med noe gullglinsende dekor.

Men jeg får ikke se hvordan det ser ut når hun tar masken av seg. Likevel forstår jeg at hun her leker med stereotypier når hun gjentar frasen «Gud er en svart kvinne».

Etter hvert stiger Mathonsi av stolen, og gjør stråsepteret om til en feiekost. Hun gir seg til å feie gulvet rundt oss, og feier skitten inn i firkantene vi sitter i.

Bevegelsen fra dronning til hushjelp er sømløs, men derfor også ganske brutal. Det å ha en svart kvinne som koster gulvet rundt meg, mens jeg sitter henslengt i en lenestol, gjør at jeg føler meg ganske låst i en rolle jeg ikke vil ha.

Men det er jo hele poenget og det som gjør dette så bra.

Det å ha en svart kvinne som koster gulvet rundt meg, mens jeg sitter henslengt i en lenestol, gjør at jeg føler meg ganske låst i en rolle jeg ikke vil ha, skriver BTs anmelder. Foto: Bård Halvorsen / BIT teatergarasjen

I løpet av forestillingen blir vi med Mathonsi gjennom flere ulike situasjoner. Det er gjort på en leken og musikalsk måte, med en stemmebruk som strekker seg fra nydelig sang til gutturale dyrelyder.

Her letes det virkelig etter et slags manifest. Til tider blir det litt komisk, andre ganger veldig sårt. Men hele tiden utfordrende, stillferdig, og vakkert.

Når jeg går ut av salen tenker jeg at det må være ganske slitsomt å skulle være «den første svarte kvinne, uteksaminert fra Akademi for Scenekunst med en BA i skuespill».

Det må være slitsomt å være den som stadig kjemper, mens andre kan sitte tilbakelent og betrakte, og vurdere kampens kvaliteter.

For meg oppstår derfor det fineste øyeblikket i forestillingen når Mathonsi proklamerer at også hun har rett til å få sove, til å få hvile og til å få være i fred.

Publisert
  1. Scenekunst
  2. Teateranmeldelse
  3. Teater
  4. Kropp

Les videre

  1. «Flåsete og fjollete»

  2. – Både smart og morsom

  3. Disse kultur­reglene gjelder nå

  4. – Prøver så hardt å være et «friskt pust» at det blir krampaktig

BT anbefaler

– Vi kan ikke gå fra kamp til kamp og si at vi leverte en hederlig innsats

Det butter voldsomt imot for Brann om dagen. 1–10 i målforskjell og null poeng er fasit etter sesongens tre første…

LES SAKEN