Den usannsynlige popstjernen

St. Thomas var postmannen med sceneskrekk som plutselig ble popstjerne. Dokumentarfilmen om den avdøde musikeren har verdenspremiere i Bergen torsdag.

STARTET I BERGEN: Thomas Hansen, kjent under aristnavnet St. Thomas, satset for alvor på musikken da han flyttet til Bergen på slutten av 90-tallet. Utover 2000-tallet var han stadig mer preget av psykisk sykdom, og i 2007 døde han, 31 år gammel, av det som er blitt omtalt som en uheldig kombinasjon av reseptbelagte medisiner. Stig B. Hansen, Aftenposten

«Du må jo være proppfull av selvtillit», sier programleder Erik Aasheim til Thomas Hansen i et NRK-intervju som er med i den nye dokumentarfilmen «Burn the Place You Hide». Året er 2001, og i løpet av en liten uke har Thomas Hansen, kjent som artisten St. Thomas, solgt tusenvis av eksemplarer av sin nye EP.

Sjenerte St. Thomas, som lider av sosial angst, ikke er spesielt god til å spille og er livredd for å gå på scenen, er i ferd å bli en noe usannsynlig norsk musikk-kjendis. Et par år senere spiller han for titusenvis av mennesker VG-listas årlige show på Rådhusplassen i Oslo, etter at låten «Long Long Time» er blitt en hit.

– I det ene øyeblikket ville Thomas være en stor popstjerne, han ville at alle skulle vite hvem han var. I det neste ville han ikke ha noe med den slags kommersielle greier å gjøre. Han ville gi ut musikk som var så langt fra VG-lista som man kunne komme, sier Claes Olsen.

Han er bookingsjef for Øyafestivalen, og driver i tillegg plateselskapet Racing Junior, som har gitt ut de fleste St. Thomas-platene.

Syv kvadratmeter i Villaveien

I 1998 sa Thomas Hansen opp jobben som postmann i Oslo og reiste til Bergen for å studere. Han flyttet inn i en liten leilighet på Danmarks plass, men det ble ikke mye studier.

– Det var såpass mye som skjedde i den perioden at jeg ikke tror noen av oss egentlig studerte på ordentlig. Det var musikken vi drev med, og vi snakket om alt annet enn studier. Jeg husker ikke engang hva Thomas studerte, sier Robert Jønnum.

Han er kjent blant annet fra bandet Ai Phoenix, og var en av dem som var tettest på St. Thomas på denne tiden.

Les også

Hva er det med dette underfundige mennesket?

Jønnum og St. Thomas møtte hverandre på Kvarteret etter en konsert, og ikke lenge etter spilte de i samme band. I 2000 spilte de inn debutplaten til St. Thomas på Jønnums rom i Villaveien 3 på Nygårdshøyden.

– Vi gjorde ferdig «Mysterious Walks» på en fire-spors kassettspiller og en åtte-spors båndspiller på det lille rommet mitt, som var syv kvadratmeter eller noe sånt. Vi brukte blant annet møbler til perkusjon, sier Jønnum.

Kaos på Kvarteret

Teknisk sett var ikke St. Thomas noen stor musiker. Konsertene hans kunne være ganske kaotiske, og bandet besto til tider av folk han inviterte med seg etter innfallsmetoden. Hvis du var ute og drakk på steder som Garage, Hulen og Kvarteret på slutten av 90-tallet, og det viste seg at du kunne spille på et eller annet instrument, ble du fort invitert med i bandet til St. Thomas.

STORMET AV SCENEN: St. Thomas (til h.) stormet av scenen da han spilte på Kvarteret under Bylarm i 2000. Med seg på scenen har han Henrik Horge (til v.) og Pål Folkedal.

Etter hvert kunne han også oppføre seg ganske utagerende på scenen, spesielt hvis noe gikk gale. Det gjorde det da St. Thomas skulle spille på Bylarm-festivalen i Bergen i 2000 i Stjernesalen på Kvarteret. Det var noe teknisk rot før han og bandet skulle sette i gang, og fremme foran scenen satt noen og gjorde litt narr av ham. Da ble han så forbanna at han sparket til mikrofonstativet hardt ut mot publikum.

– Jeg måtte sitte oppå ham for å roe ham ned. Det var første gang jeg så ham utagere på scenen, sier Jønnum.

«Jeg ville drepe dem»

Hendelsen på Kvarteret fikk ikke norske medier med seg. Men da St. Thomas skulle spille i Royal Albert Hall to år senere, stilte journalistene mannsterke opp. A-ha var tross alt det eneste norske bandet som hadde spilt på det klassiske konsertstedet i London.

Men det hele ble en liten skandale, som tilsynelatende handlet om at St. Thomas ikke fikk nok øl backstage før konserten. Da han kom på scenen, hadde han en lang tirade både mot konsertstedet, England og det som var. «Fuck this politics», sa han.

I «Burn the Place You Hide» får vi i Royal Albert Hall se en artist som åpenbart er i psykisk ubalanse, og som er livredd for å gå på scenen.

FRA DANMARKS PLASS TIL ROYAL ALBERT HALL: Ting gikk ikke helt som de skulle da St. Thomas skulle spille i Royal Albert Hall i 2002. Nina Eirin Rangøy

Bergensmusiker Espen Mellingen var mannen som var med St. Thomas under konserten i Royal Albert Hall. I filmen er ikke han nådig når han beskriver oppførselen til norske journalister.

– De visste at han var psykisk syk. Likevel intervjuet de ham etter konserten og lagde store oppslag. Jeg var så forbanna at jeg ville drepe dem, sier Mellingen.

– Den eneste som fikk meg forbanna

I «Burn the Place You Hide» sier en av St. Thomas’ bandkamerater, Terje «Bosse» Litsheim, at St. Thomas var 95 prosent hyggelig, men de resterende fem prosentene var så vanskelig at det overskygget resten. Det er en beskrivelse Claes Olsen fra St. Thomas’ plateselskap ikke er uenig i.

– Konen min klager over at jeg er altfor avslappet, at jeg aldri blir skikkelig forbanna. Men den ene personen som har fått meg skikkelig forbanna, er Thomas. Han var egentlig en varm og god fyr, men han var jo syk.

– Hva er Thomas’ musikalske arv, vil du si?

– Jeg tror hans ærlighet har betydd mye for folk som selv har psykiske problemer, eller kanskje er blitt mobbet. Musikalsk hadde han en stemme og en meloditeft som bare fanget folk, sier Olsen.

Robert Jønnum sier han har sett folk gråte første gang de har hørt St. Thomas-låter.

– Låter som «Strangers Out Of Blue» og «Silence Break Your Heart» gjør noe med deg. Han var en unik låtskriver, sier Jønnum.