Denne metoden, som egentlig er relevant for de aller fleste mellommenneskelige relasjoner, er bærebjelken i prosjektet Fargespill. Det er denne formelen som forløser de ressursene som får tusener av publikummere til å strømme til Grieghallen og Fargespills forestillinger, og får Aftenpostens kritiker til å «juble uten forbehold for hver enkelt og det de får til sammen» og BTs kritiker til å kalle Fargespill Norges mest ambisiøse scenekunstprosjekt.

Årsaken er rett og slett en perspektivendring fra fokus på hva folk mangler til fokus på hva de har. De 100 barna og ungdommene fra 30 land som fremfører Fargespill-forestillingene står ikke på scenen fordi de skal hjelpes. De står der fordi de trengs. Fordi ingen andre kan gjøre det de gjør. Denne endringen fra problemfokustil ressursfokus gir oppsiktsvekkende resultater. Når folk blir behandlet og betraktet som ressurser, så blir de ressurser.

Fargespill representerer et spennende pedagogisk perspektiv. Læring skjer i et samspill med faglige, sosiale og emosjonelle faktorer.

Fargespillmetoden er til nå brukt for å forløse ressurser hos barna og ungdommene som står på scenen og gjør ting ingen, og kanskje aller minst de selv, hadde anelse om at de var i stand til. Metoden har også en spennende pedagogisk dimensjon.

Derfor satte Høyskolen i Bergen i vinter i gang en pilot på et videreutdanningskurs for lærere der vi bruker erfaringene fra Fargespill til å utvikle en metodikk for å kunne hente frem ressursene i det kulturelle mangfoldet.

Norge har alltid vært et kulturelt sammensatt land. By og land, øst og vest, sosiale og økonomiske ulikheter har preget vår måte å tenke og samhandle på. De siste årene har vi i tillegg fått en økende grad av mennesker fra kulturer utenfor Norge. I Oslo kommune er 32 prosent av innbyggerne innvandrere. I Bergen er nå tallet 16 prosent. Dette tallet kommer til å øke. Vår fremtidige tilværelse vil i stor grad være avhengig av hvordan vi klarer å håndtere dette kulturelle mangfoldet.Skolen trenger praktiske, metodiske grep for å kunne håndtere en stadig mer mangfoldig elevgruppe.

Fargespillmetodikken bygger på fire søyler;

Kulturelt mangfold som ressurs: Mangfold innebærer at forskjeller møtes. Og dette møte mellom forskjeller har alltid vært en av menneskehetens viktigste kilder til vekst og utvikling. Tesen møter antitesen, og fra dette møtet skapes syntesen som bringer verden et skritt videre. Det beste som kan skje deg, om du vil lære, er at du treffer noen som ikke ligner på deg. Som vet og kan noe du ikke vet og kan.

Ved å ha fokus på hverandres unike bakgrunn og erfaringer kan vi alle lære av hverandre på tvers av skillelinjer. Men også tverrfaglighet handler om mangfold. Vi lærer ved å knytte ny informasjon til noe vi vet fra før. Læring skjer også når vi kobler fag som geografi, historie, samfunnskunnskap, matematikk, språkfag og RLE til et land der noen av vennene dine har sine røtter. Og, når innfallsporten til kunnskapen er emosjonell, gjennom opplevelse og utøvelse av sang og dans, så «setter» kunnskapen seg i kroppen og det er lettere å huske det vi har lært.

Anerkjennelse. Vi speiler oss i andres forventninger til oss. Derfor inneholder anerkjennelse så mye definisjonskraft. Hvis omverden tror vi skal klare noe, er sjansene for å klare det mye større.

Et godt bilde på mulighetene og kraften som ligger i anerkjennelse er historien om den utagerende 16-åringen Ali AlBadri. I kraft av sin arabiske kvarttonesang gikk han fra å være et av Fargespills største problem til å bli en av prosjektets største ressurser. Men anerkjennelse i Fargespillmetodikken handler også om respekt for at vi er forskjellige, samtidig som vi respekterer de grunnverdiene som storsamfunnet har bestemt i demokratiske beslutningsprosesser.

Gjensidighet. Fargespillmetoden er også en vinkling mot gjensidighet i den pedagogiske praksisen. Pedagogen har mye å tilføre eleven, men eleven har også mye å tilføre pedagogen gjennom sine erfaringer og sin livsanskuelse. Det ikke å vite svaret gir muligheter for nye svar, og det ikke å vite hva som er umulig, åpner for nye muligheter. I en verden der innovative evner blir stadig viktigere, er pedagogens oppgave ikke bare å presentere de riktige svarene, men like mye å finne det riktige i nye svar.

Kultur, holdninger og verdier. Det første man må innse når man møtes på tvers av kulturelle grenser, er at samhandling mellom mennesker med forskjellig bakgrunn og referanser er krevende. Derfor er det viktig at skolen bruker ressurser og bygger kompetanse på dette området. Barn av regnbuen er et drømmebilde. Et fungerende mangfold handler om hardt arbeid. Men som man pleier å si i Fargespill: «Hvis det ikke er vanskelig, så blir det ikke bra». Gevinsten som ligger i at alle barn i skolen får anledning til å forløse sitt iboende potensiale, vil i alle fall langt overgå investeringen.

Det er mange paralleller mellom skolen og Fargespill. Både Fargespill og skolen forbereder barn til et liv der de gjennom å eksponere sine unike personlige erfaringer og kvaliteter kan gjøre seg selv til viktige bidragsytere både i samfunnet og på scenen.

Fargespill representerer også et spennende pedagogisk perspektiv. Læring skjer i et samspill med faglige, sosiale og emosjonelle faktorer. Kall det gjerne opplevelsesbasert kunnskap. Når barna i klasserommet opplever hvordan vi gjennom å synliggjøre alles ressurser kan forene våre erfaringer og skape noe vi ikke hadde klart å lage alene, gir det dem kunnskap gjennom opplevelse, om hvordan vi kan forholde oss konstruktivt til mangfold som fenomen.

Samarbeidet mellom HiB og Fargespill har som mål å videreutvikle og spre erfaringene med fargespillmetodikken til lærere i skolen. Metodikken er satt sammen av velkjente læringsprinsipper. Målet er ikke store konsertprosjekt, men videreutvikling av holdninger og praksiser som kan få frem ressursene i den enkelte barne— og ungdomsgruppen. Ressurser vi mener vil berike hverdagen i mange norske klasserom.