Du flyktet fra Kongo som 14-åring, og begynte i gruppen Fargespill med en gang du kom til Bergen to år senere. Hvorfor?

Jeg har flyktet ut og inn av Kongo flere ganger, og har mistet familien min. Jeg fikk bli med onkelen min og hans familie da de flyktet i 2007, og er utrolig takknemlig for at vi endte opp i Bergen. Jeg begynte på Nygård skole og skulle lære meg norsk, men valgte musikk og dans som valgfag. Jeg har alltid vært glad i å synge, og ble spurt om å bli med i Fargespill. Dette tror jeg var min måte å komme gjennom den nye hverdagen på. Møtet med Norge var tøft. Ingen hilste på gaten og jeg følte meg ikke velkommen. Når noen smilte til meg, trodde jeg de lo av meg. Da var det fint å kunne gjøre det jeg var kjent med, nemlig å synge. Det er vanskelig å lære seg norsk, men jeg hadde alltid noe å glede meg til etter skolen.

Du er en av de eldste aktørene under årets forestilling, Hva har Fargespill hatt å si for deg?

Det er fint å vite at jeg ikke er den eneste som har vært gjennom noe vanskelig. Det er ikke alt som er like lett å snakke om. I Norge har man det veldig bra, det er en enorm kontrast til der jeg kommer fra. Når jeg fikk snakke med andre om hvordan det er å bo på gaten og i flyktningleir, følte jeg meg normal. Alle snakker kebabnorsk, og det er fint å være sammen med andre som ikke forstår. Da kan vi være litt utenfor sammen.

Hvordan forener du tradisjoner fra Kongo og Norge?

Jeg tar vare på den norske tradisjonen, men jeg glemmer aldri hvor jeg kommer fra. Min bestefar var veldig spesiell for meg, og vi sang mye sammen. Han fortalte mange historier, men de er lette å glemme. Sangene glemmer jeg aldri, og de tar jeg med meg videre til Fargespill.

Dere ønsker å vise det kulturelle Norge i dag gjennom musikk og dans. Hvordan gjør dere det?

Alle kulturer har noe vakkert å by på, og det er alltid noen som vil vise frem det unike fra landet sitt. Jeg er stolt over at jeg kan sanger fra både Burma og Norge. Vi har en sang som vi for eksempel har kalt Fargebull, som vi lagde til Ole Bull sitt jubileum. Jeg lagde denne da jeg bodde i flyktningleir, og nå har vi lagt til både indisk magedans og norsk sang.

Hvorfor er det viktig å synliggjøre dette på scenen?

Dette gir meg håp. Vi er tusenvis av flyktninger i Norge i dag, og alle har med seg tradisjonell sang og dans som vi vil dele med norsk kultur. Slik vil vi skape noe nytt for en felles fremtid.

Hva kan publikum vente seg i forestillingen?

Her kan man se etiopisk skulderdans som møter norsk gangar, samisk joik som møter somalisk joik og burundisk rap. Ikke minst en helt spesiell versjon av vår egen nasjonalsang. Dette er første og eneste gang denne forestillingen vil vises, så dette kommer til å bli en historisk opplevelse.

Hva har skjedd med norsk kultur de siste 200 årene?

I dag tror jeg at Norge er veldig påvirket av amerikansk kultur, men det er bare min mening da. Det kan være både positivt og negativt. Det er mange som ikke er kjent med den norske, gamle kulturen, som for eksempel folkeviser og eventyr. Jeg kan flere viser og sanger fra Norge, enn hva mine norske venner kan.)

Hvordan skal du feire resten av grunnlovsdagen?

Dette er første året jeg har fri på 17. mai, vanligvis pleier jeg å jobbe. Men nå har jeg endelig blitt norsk statsborger, så nå vil jeg ha fri. Jeg skal feire sammen med Fargespill etter forestillingen.

150 norske barn og unge, fra over 50 land, skal fremføre «Ja, vi elsker» på Norges største scene.
Dan Petter Neegaard/Aftenposten
En av de mange vokalistene kommer fra Benin. Og også den 19 år gamle Oceanne Noukoudjo synger på 17 ulike språk!
Dan Petter Neegaard/Aftenposten
I den svære prøvesalen fantes ingen tegn til nerver i går: 19-åringen Rohullah Mohammadi (t.v.) født i Afghanistan, og Anney Marie Niyokindi (17), opprinnelig fra Burundi, mener at Fargespill hører naturlig hjemme i operahuset.
Dan Petter Neegaard/Aftenposten