- Jeg visste aldri hvor jeg hadde dem

Tine-Mari Lyngbø Mjåtveit ble mobbet av jentegjeng.

szd0aa2d.jpg Frank May/Ill.foto

Heidi Pettersen

I historien om Tine-Mari Lyngbø Mjåtveit er det jentegjengen på fire fra barneskolen som er verst.

Da forfatter og journalist Tanja Wibe-Lund intervjuet de fire mobberne, viste det seg at de selv ikke var klar over hvilke konsekvenser oppførselen deres hadde hatt.

— De opplevde ikke seg selv som mobbere. De var klar over at de hadde gjort og sagt ting som var på kanten, men de opplevde ikke at handlingene var så alvorlige. Det er nok ofte slik; noen barn får automatisk en populær rolle. De er sterke barn med mange venner som tidlig opplever at de blir lyttet til, de opplever at det de sier har mer betydning enn når andre snakker og de benytter seg av den makten, men hverken de eller foreldrene forstår at noe er galt.

Les også:

Les også

Syv tips til hva foreldre kan gjøre mot mobbing

Les også

Dette er ekspertenes oppskrift på å stoppe mobbing

En dag «innenfor», en annen dag utenfor

Også for et offer kan relasjonene med mobberne være forvirrende. Noen kan oppleve at en mobber plutselig er en god venn – så sant ikke de andre mobberne er i nærheten. Eller at man en dag er «innenfor», og en annen dag utenfor, uten at man forstår hvorfor.

«Da Tine-Mari Lyngbø var liten, var det helt naturlig for henne å kalle de som plaget henne for sine beste venner. Hun forsto først senere at vennskapene ikke var ekte.», skriver Tanja Wibe-Lund.

— Jeg visste egentlig aldri hvor jeg hadde dem, og var ganske utrygg. I det ene øyeblikket var vi bestevenner, like etterpå var jeg den rare. Jeg trodde det var sånn det skulle være, sier Tine-Mari Lyngbø Mjåtveit i boken om hennes egen mobbehistorie.

Sa ikke ifra

Tine-Mari sa ikke fra. Foreldrene oppdaget ikke hvor mye hun strevde før hun var 15, da hun prøvde å ta sitt eget liv. Men hvorfor sa hun ikke noe? Det er klassisk. Offeret sier ikke fra, men tier fordi det er skamfullt, fordi de ikke vil bekymre foreldrene, fordi de er redde for straff (vanligvis føler ofrene at mobbingen er deres egen skyld), eller fordi de er redde for sanksjoner fra mobberne, at situasjonen skal forverres.

— Kanskje er det derfor mobbing er vanskelig å redusere, sier Tanja Wibe-Lund.

— Mobberen føler ikke at den mobber, og offeret lider i det stille uten å varsle. Det er et ujevnt styrkeforhold, ikke en åpen konflikt. Dermed settes ingen tiltak inn, offeret oppgir i undersøkelser at det blir mobbet, omfanget kartlegges som stabilt høyt, men mobberne blir hverken tatt eller sett.

De som sa fra, og de som ikke gjorde det

Tanja Wibe-Lund har snakket med mange mobbeofre, og en av de viktigste oppdagelsene hun gjorde, var den enorme forskjellen på psyken, livet og livskvaliteten hos de ofrene som hadde sagt fra, og de som ikke gjorde det.

I boken forteller hun om brødreparet Alexander og Marius. To brødre født med 10 års mellomrom. Begge gikk på den samme skolen men til ulik tid, begge ble utsatt for alvorlig mobbing. Redningen deres ble at de var åpne om det hjemme. De fortalte foreldrene om hva som skjedde, det ble forsøkt satt i gang tiltak, men viktigst: hjemme fikk de bekreftelsen på at de var like mye verdt som alle andre, at de var normale, at det de opplevde var galt og at det ikke var deres skyld.

I dag er begge guttene voksne og velfungerende, og begge har utmerket seg innenfor hvert sitt område: den ene opplever stor suksess innenfor IT, den andre er en av Norges beste svømmere.

De som ikke sa noe, gikk det verre med. Vi hører den hjerteskjærende historien til Ruben. Alene og utsatt for mobbing gjennom hele oppveksten. Senere ble det selvmordsforsøk og psykiatri. I dag nærmer han seg 30, og hans største ønske er å være i jobb, å leve et normalt liv, men det er vanskelig. Angsten og depresjonen er lammende, han fungerer ikke i jobb og går i terapi flere ganger i uken. Han er sikker på at livet hans i dag hadde vært annerledes uten mobbingen.

Det samme gjelder Tine-Mari, eldstemann av fire søsken, den det aldri var noe trøbbel med, den som aldri krevde noe. Livet som voksen har vært fullt av utfordringer, den største da sønnen ble tatt fra henne som resultat av en bekymringsmelding fra en mobber. I over ett år kjempet hun for å bli trodd og akseptert som mor, og for å få sønnen tilbake.

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeogTwitter-profilforFamilie og oppvekst

Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.