(Stavanger Aftenblad) – Kom. Vi tar bilen ned til naustet på Tjul. Sånn at du kan bade.

Forestill deg forsommeren. På Sjernarøy. Ikke våren med hestehov, lam og de første skuddene på trærne. Men tidlig i juni, når det som april og mai vagt innvarslet, har slått ut i full blomst, og varmen har lagt seg over det grønne landskapet som en varig tilstand og som glitter i sjøen. Det var en slik dag i 2008 at Liv Kvæstad og datteren Teodora kjørte ned til naustet.

Mens datteren badet, luftet Liv hunden. Spaserte litt på svabergene rundt familiens båtstø. Men så skled hun. Hun falt ikke fra noen stor høyde, men landet med armen hardt og forkjært. De kom seg hjem og fikk ringt til legen som kom med ambulansebåten. Bruddet var så stygt at hun fikk transport fra kaien i byen og til sykehuset der hun ble operert. Vel hjemme igjen på Norheim tenkte hun at det var litt flaut at hun ikke bare kom i gang igjen, hun så jo at andre som brakk armen gjorde allslags etter få dager. Men det verket sånn. En morgen mens hun lå i sengen, begynte hun brått å skjelve. Hun forsto ikke hva det var. En fysisk smerte gikk gjennom hele kroppen hennes. Søstera fikk dratt henne inn på badet der hun satte seg på en krakk.

– Jeg føler at jeg har falt ned i et svart hull, sa hun.