Forfatter Tore Renberg: «Jeg skriver denne artikkelen til mitt fremtidige, skeptiske selv»

— Jeg skriver denne artikkelen for å ta et bilde av naiviteten vår og bekjenne meg til den skimrende humanismen og håpet vi føler akkurat nå.

Publisert Publisert

HUMANISTISK PRØVE: - Jeg har våknet med en følelse av å ha vært satt på en humanistisk prøve, litt rødere i hjertet mitt, litt varmere i hodet. Det er det jeg har lyst til å fange her jeg sitter. Uke 37, 2015, var uken som egentlig skulle være den sedvanlige oppkjøringen til kommunevalget, skriver Tore Renberg. Foto: Nordli Katrine

  • Tore Renberg

Det er lørdag 12. september. Hele uken har vi sett solen, både i Bergen og Stavanger hvor jeg har oppholdt meg. Solen har vi sett, og mennesker i kortermede skjorter, mennesker med solbriller. Vi vet det snart er forbi, vi vet høsten skraper på dørene våre, men vi har vært glade for at vi søringer fikk en smak av indian summer etter en skuffende feriesesong.

Vi har også sett noe annet.

Jeg sitter på Deli deLuca i Sandnes denne lørdagsmorgenen. Jeg har kjøpt meg en kopp chai-te, jeg har slått opp laptopen like ved Rutebilstasjonen og bestemt meg for å skrive en artikkel, prøvende og søkende, på de to timene jeg har til rådighet mens sønnen min er på turntrening noen kvartal unna.

Les også

Tore Renberg:- Er det rett og slett på tide å skremme ungene litt igjen?

For vi har sett noe komme strømmende mot oss – og fra oss – i uke 37, 2015.

Vi har sett noe som har fått meg til å våkne tidlig om morgenene. Jeg har våknet med et skarpt lys i hodet, som om noen hadde slått på en lykt der inne. Jeg har våknet med en følelse av å ha vært satt på en humanistisk prøve, litt rødere i hjertet mitt, litt varmere i hodet.

Det er det jeg har lyst til å fange her jeg sitter. Uke 37, 2015, var uken som egentlig skulle være den sedvanlige oppkjøringen til kommunevalget. Egentlig skulle vi sitte som vi pleier og høre på debatter om veibygging og kommunesammenslåing og eiendomsskatt før vi tok valget vårt mandag 14. Det har vi også gjort, men med et halvt øye og en smule desinteresserte, for noe annet har fått oppmerksomheten vår. 4 millioner syrere på innbitt klatretur oppover Europa. Den fortvilte flyktningkrisen. Kaos i Hellas, kaos på Balkan. Gråtende barn, døde mennesker, tapte fartøy, engstelige foreldre, skremte politifolk på grensen mellom Macedonia og Tyrkia, uerfarne politifolk på jordene i Budapest.

LEDET AN: Angela Merkel ledet an i en forbløffende rehabilitering av Tyskland. Midtveis i uke 37 kalte hun landet sitt «ein Land der Hoffnung» og åpnet for svimlende 800.000 flyktninger i 2015, skriver Tore Renberg. Foto: Daniel Karmann NTB/ Scanpix

Hva har hendt med oss?Vi så disse bildene. Vi hørte disse historiene. Vi så barneøynene.

Hva gjorde vi?

Vendte vi ryggen til, sa vi at de fikk klare seg selv? Lot vi skepsisen overmanne oss, sa vi at de menneskene, de vil vi ikke ha noe med å gjøre, for det gjemmer seg sikkert horder av IS-terrorister blant de Europa-lengtende syrerne?

Nei. Vi gjorde ikke det.

Angela Merkel ledet an i en forbløffende rehabilitering av Tyskland. Midtveis i uke 37 kalte hun landet sitt «ein Land der Hoffnung» og åpnet for svimlende 800.000 flyktninger i 2015. Andre fulgte etter, riktignok ikke så veldige i sin innsats som Merkels nye Tyskland. Mot slutten av uken kom Barack Obama på banen og sa at USA ville øke flytkningekvoten i solidaritet med syrerne og hjelpeånden i Europa. Ingenting har foreløpig hendt i de søkkrike Golfstatene på den arabiska halvøya, det samme gjelder Israel, som per denne lørdagen i Sandnes, 12. september, ikke har tatt imot én flyktning.

For oss er dette vanskelig å begripe. At det forfulgte folket og deres leder, Benjamin Netanyahu, skal være så inhumane.

Vi har oppført oss annerledes i uke 37, 2015. Røde Kors og andre hjelpesentre har opplevd rekordstor empatisk innsats fra norske borgere. Generalsekretær Jan Egeland i Flyktningehjelpen uttalte nylig at han aldri hadde sett et sånt mangfold i giverglede og innsamlingslyst. En advokat et sted i landet vårt har samlet inn to millioner kroner fra sitt eget nettverk. I min egen hjemby, Stavanger, ble det opprettet Syria-senter på Domkirkeplassen. «Fadderordning» og «vennefamilie» ble ord vi brått ble vant til å høre.

Jeg vil fryse dette bildet av oss.

Jeg vil huske det som hendte i uke 37, 2015.

DUGNAD: - Røde Kors og andre hjelpesentre har opplevd rekordstor empatisk innsats fra norske borgere, skriver Renberg. Her fra politiets utlendingsenhet på Tøyen hvor frivillige deler ut mat, som de har fått fra forskjellig restauranter, til asylsøkere utenfor. Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

For jeg vet det kommer en annen tid. Jeg vet det kommer dager når Frp sier at vi var naive, fylt av en urealistisk bølge av empati, denne uken med indian summer i 2015. Jeg kan høre stemmene deres allerede. Jeg kan høre Siv Jensen og Carl I. Hagen, jeg kan høre Marine Le Pen og jeg kan høre Viktor Orbán. Jeg kan høre dem alle sammen, en dag i framtiden når en tidligere flyktning begår et lovbrudd, den dagen en terrorist et sted i Europa viser seg å ha en link til Syria.Jeg vet hva de kommer til å si.

Jeg kan se pekefingeren dirre.

Jeg vet også hva mange av oss kommer til å si. Det er kanskje noen av oss som kommer til å si at vi ble litt revet med i uke 37, 2015, og at de ikke fortjente det, disse syrerne.

Jeg skriver denne artikkelen til mitt fremtidige, skeptiske selv. Jeg skriver denne artikkelen for å ta et bilde av naiviteten vår og bekjenne meg til den skimrende humanismen og håpet vi føler akkurat nå. 12. september 2015.

Jeg skriver denne artikkelen for å huske hvem vi var i uke 37. Jeg har lyst til å være sånn som dette.

Flere kommentarer fra Renberg:

Les også

Tore Renberg: Min mormor var i besittelse av hyper-hukommelse

Les også

Tore Renberg: - Jeg vil ha sexen tilbake til pornobladene i skogen

Les også

«Har du en tenåring i huset som sliter? Det er ikke deg hun trenger. Det er musikken.»

Les også

- Papiravisa kommer massivt og totalt back in style. Den blir like kul som vinylen. Kidsa kommer til å elske den.

Les også

- De steinteite foreldrene og de håpløse ungdommene er truede arter

cover oppvekst 8.JPG

Ønsker du å få med deg lignende saker? Vi har en egen Facebook-gruppeog Twitter-profilfor Familie og oppvekst. Artikkelen er levert av månedsmagasinet Aftenposten Oppvekst.

Publisert