Folk i vest

Alle har en historie

Folk i vest

Odd Vidar (49) og Jenny Huynh Furubotn (5)

– Jenny betyr alt for meg. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om at jeg kunne bli pappa, da underet skjedde. 44 år og pappa for første gang. Hun skal bli en selvstendig og sterk jente, håper jeg. Det er en vanskelig balanse å ikke overbeskytte henne. Hun har gjort at jeg er så uendelig glad for livet. Jeg ble adoptert til Sveio fra krigen i Vietnam da jeg var baby. Nå kommer Jenny til å være igjen etter meg og føre arven videre. Det er stort.

Aurora Lothe Telvik (6) og Emma Faye Engevik (7)

- Vi har vært venner siden Aurora lærte å snakke. Pappaene våre er også venner. Men jeg tror ikke at de er bestevenner, fordi voksne ikke passer til å være bestevenner. Det som er fint med å ha en venn, er at vi kan sitte sammen på bussen. Noen ganger må jeg ta bussen alene.

Akop Petros Grigorjan (34)

- Denne Karmann Ghia VW 67 er min store kjærlighet. Og selvfølgelig kjæresten min, da, hun og bilen er like viktig. Biler er jobben og hobbyen min. Motoren i denne er unik og litt min egen oppfinnelse. Kun blokken er original. Resten er deler som jeg har kjøpt og tilpasset til dagens standard. Det er gøy å få til noe som funker. Siden jeg kjøpte min første bil, har jeg hatt mer enn tretti. Om denne blir den siste, er tvilsomt.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Alicia (8) og Juan Pablo Rapella (42)

– Vet du hvor Suarez, Cavani og Godin kommer fra? Fra pappa sitt hjemland, Uruguay. Der elsker alle fotball, og det gjør jeg også. Alle jentene i klassen min på Christi Krybbe skole spiller også. Pappa og jeg trener så ofte vi klarer, for at vi skal bli god. «Fotball er det eneste», sier han til meg. Når jeg blir stor nok til å spille for et land, vil jeg spille for Italia, for der er mamma fra.

Per Arne Flatberg (52), Gatsby (3), Anne Birgitte Larsen (50) og Lyder (10mnd)

– 27. oktober 2007 ble en lykkelig dag i våre liv. Brann tok gull, og vi ble kjærester. Gleden over fotball førte oss sammen, og snart viste det seg at Per Arne og jeg hadde en felles interesse for hunder, også. Da forholdet hadde vart så lenge at vi bestemte oss for å satse, var det tid for å utvide familien. Etter mye diskusjon kom vi frem til at babyene våre skulle være to irske ulvehunder. De største hundene som tenkes kan, men også de snilleste. Vi får mange kommentarer når vi går tur i byen, men hundene er så rolige. Ingen bjeffing eller hopping, så vi skremmer ingen.

Inger Kristin (28) og Torbjørn Sollesnes (35)

- Torbjørn og eg er framleis i tvil om kva me skal stemma. Mor vår er lærar, og det er bror min og eg, også. Før var det Venstre som var lærarpartiet, men så enkelt er det ikkje lengre. For oss veg skulepolitikken tyngst. Sist stemde eg på dei grøne og var sikker i mi sak, men no er eg fire år eldre og usikker. At det skal stemmast, er sikkert, så det må takast ei avgjerd. Det bror min og eg diskuterar no, er rett og slett : Kven er til å stola på?

Lars Petersen (90)

- I 1995 flyttet vi til Bergen sentrum. Da solgte jeg bilen og kjøpte meg sykkel. Siden har jeg syklet hver eneste dag året rundt. Det kan jeg ikke tenke meg å slutte med. Faktisk er det lettere for meg å holde balansen på to hjul enn på beina. Nå har jeg fast rute rundt begge Lungegårds-vannene og videre innom flere supermarkeder, for å finne de beste tilbudene. Det har skjedd noen ganger at jeg har ramlet overende, men kun med småskader som resultat. Det er fordi jeg var skiløper i unge år. Da lærte jeg å falle med smidighet, og det sitter i meg ennå, så jeg slår meg ikke. For ti år siden ble jeg æresmedlem i Sportsveteransykkelklubben Cyklus.

Eirik Aardal Lorentzen (22)

- Det er mogeleg at eg er noko seint ute med denne stilen, men eg kjenner meg vel med slik sveis. Det er mange gamlinger som snakkar til meg, og seier at dette var vanleg då dei var unge. Eg er ingeniørstudent og vil arbeide med fornybar energi. Om sveisen tilhøyrer fortida, skal yrket mitt tilhøyra framtida. Då skal eg gjera alt eg kan for å bidra til at den globale oppvarminga vert redusert.

Irene Jørgensen (63) og Inge Løtveit (62)

– Den flottaste gåva eg har fått i livet, var frå Inge. Ikkje lenge etter at me hadde møtt kvarandre på eit kurs for synshemma i 2002 på Askøy, fekk eg ein lydkassett i posten. På den hadde han sett saman ei nydeleg blanding med musikk og si eiga stemme. Stemma hans var så fin, og det han sa, gjekk rett til hjarta mitt. Eg har kassetten liggjande, men ingen andre har fått høyra det han sa til meg. Det skal berre bli mellom meg og han. Det er ein styrke for forholdet vårt at begge er synshemma. Me har meir tolmod med kvarandre, trur eg. Inge er god til å oppmuntra meg. «Dette klarar du, Irene», er fast uttrykk hos oss. Dessutan er han ein meister til å orientera seg etter sola og vinden. Me finn alltid vegen saman.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Joakim Wallmark (39)

– Jeg har reparert sykler på fulltid i fjorten år. Det nye nå er at jeg har droppet å ha fast verksted. I stedet har jeg utstyrt en varebil med komplett verktøy og deler. Kundene ringer og jeg kommer. Når det regner, kan jeg arbeide inne i bilen, men for det meste står jeg rett og slett med stativet mitt på gaten. Siden jeg er singel nå, benytter jeg muligheten til å jobbe lange dager. Det er så gøy å få orden på sykler at jeg tror jeg aldri kommer til å bli lei jobben.

Indira Liseth (31)

– Foreldra mine henta meg på barneheimen i Colombia då eg var seks år. Eg fekk vita at det var nokon som skulle kome og ta meg med seg. Eg trudde at det berre var for ein liten tur. Ikkje ante eg at me skulle til Osterøy i Noreg. Det vart ei stor lykke for meg. Eg er fødd med ryggmargsbrokk og hadde vanskar med å halda same farten som dei andre under oppveksten. Men i bygda vår Mjøsdal var alle så snille med meg. Aldri vart eg mobba eller halden utanfor veneflokken. No er eg på veg frå sentrum til Fløyen. Det er fyrste gongen eg klarar turen. Det vert ein stor siger for meg.

Amornrat Laopomwapee (38) og Oddvar Mæhlum (74)

– «Hvordan våger du å gå over Torgallmenningen med så ung kone», spurte en god venn like etter at jeg hadde giftet meg med Amornrat. Det er uvant for meg at hun gjerne vil leie når vi går tur, men jeg gjør det gjerne og kommer nok til å venne meg til det. Amornrat synger så nydelige sanger fra Thailand. De liker jeg å høre på. Jeg har syv barn fra tre tidligere ekteskap. Hele familien min er så glad i Amornrat. Jeg har arbeidet som overlege og psykiater og vet at livet er vanskelig. Personlig har jeg også opplevd tunge stunder. Men jeg er i god form nå, og kjærligheten som Amornrat viser meg, har gitt meg gløden tilbake.

Even Torleif Grimsrud (73)

– Eg har satsa på sjøvegen heile livet, landevegen er ikkje noko for meg. Denne snekka kjøpte eg ny frå Rolfsnes på Bømlo i 1978. Sidan har me tøffa kysten i lag. Ho er så tung og trygg i sjøen. Båten og songen er mine store gleder i livet. Nesten kvar torsdag syng eg i Peterskirken i Stavanger. Aleine og utan musikk. Mine beste songar er nok «O Store Gud» og «Bred dina vida vinger». På begge kjem tenoren min til sin rett. Nokon kjærast har eg aldri hatt. Det var nære på ein gong, men det tok slutt før det vart alvor. Men når du kjem sjøvegen, er det alltid nokon som vil slå av ein prat, så einsam er eg ikkje.

Ana (24) og Alejandra Sagnz (5)

– For tre år siden levde vi i stor fare i hjemlandet vårt, Colombia. Pappa hadde noe sparepenger og jeg hadde litt, slik at jeg klarte å ta med meg begge døtrene mine og flykte. Det var trist å reise fra mor og far, men jeg hadde ikke noe valg. Norge var målet mitt, fordi jeg hadde hørt og lest at det er så fredelig og trygt her. Det viste seg å stemme. Folk her i Bergen er snille, og jeg føler at det er trygt for meg og jentene. Jeg utdanner meg til hjelpepleier, og gleder meg til jeg blir ferdig og kan arbeide med mennesker. Det eneste som er litt trist, er at det er vanskelig å få nære venner her.

Elisabeth Foss (46)

- Denne sommeren går med til å øvelseskjøre med liten scooter. Siden jeg var ung jente, har jeg drømt om å kjøpe en Harley Davidson. Neste sommer gjør jeg det. Det var en av karene i Harley-butikken som sa til meg at jeg burde lære å krype før jeg kan gå. Derfor øver jeg på scooter. Faktisk tok jeg lappen for stor motorsykkel da jeg var 19 år, men da var det så mange andre ting å tenke på at det ikke ble noe kjøring. Nå er sønnen min voksen og klarer seg uten meg. Endelig skal Harley-drømmen bli virkelighet.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Elin Gullaksen (78)

– Da min mann Bjarne døde for 11 år siden, hadde vi hatt en felles glede og hobby med golf i mange år. Å bli enke var en stor forandring i livet. Det eneste som var sikkert for meg, var at jeg skulle fortsette med golf. Vi er en fast gjeng som spiller sammen året rundt, i Norge og i utlandet. For å kunne ha en god alderdom, er det avgjørende å være aktiv sammen med kjekke folk. Da er alt mulig. Jo mer du er med på, desto flere muligheter åpner det seg. Og sant å si, har jeg ikke gitt opp håpet om at jeg kan treffe en hyggelig mann, og at vi kan bli kjærester. Ingenting stopper en golfer, skal jeg si deg.

Vivian Waldersnes (55), Caroline (7) og Alexandra (5) Bårdsen

– Det er ikke skummelt i det hele tatt å ta Fløibanen. Nå har jeg og Alexandra byferie med mormor. Mamma og pappa er i Nordsjøen, og derfor sover vi åtte netter hos mormor. Ganske ofte spør noen om vi er tvillinger, særlig når vi går med rullesko. Men Alexandra er bare fem. Det beste med mormor er at når vi ikke får sove, eller er litt redde for lyn og torden, får vi alltid kakao. Det hjelper mot alt.

Eva Breitenbach (23) og Juan Luis Sanches (22)

- Jeg flyttet til Bergen i januar, og det første møtet med byen var skremmende. Det var så mørkt, og regnet sluttet aldri. Juan bor i Spania, så jeg savnet ham veldig. Men etter noen uker lysnet det, og humøret mitt ble mye bedre. Jeg har fått mange venner, men dessverre ingen norske. Nå er Juan akkurat kommet på besøk, og vi har planlagt en fantastisk kjærlighetsferie. Lofoten, Trolltunga og Hardangervidda. Alt på en måned. Jeg vil ikke mase på han, men jeg håper at det hele ender opp med et frieri.

Sebastian Kaurel (21)

- Det oppleves som veldig nyttig å gå rundt i Bergen med denne gedigne støvsugeren. Samtidig er det dårlig at mange bare slenger fra seg papir og rusk. Uansett er dette en topp sommerjobb for meg! Støvsugeren lager så mye bråk at jeg går med hodesett og hører på musikk hele dagen. Hiphop og rap. Til høsten fortsetter jeg med filmstudier. Drømmen er kanskje å lage dokumentarfilmer.

Marie Elizabeth Melly (24)

- På slutten av tenårene merket jeg at det var noe som ikke stemte i kroppen min. Det var verking i ryggen og prikking i hendene, men etter en tid gikk det over og jeg tenkte ikke mer på det. Alt gikk fint, jeg studerte og hadde fine år inntil i fjor sommer, da fikk jeg sterke smerter i ryggen og hodet. I tillegg var konsentrasjonen borte. Etter undersøkelser på Haukeland var dommen klar: Jeg har MS. Legene i Norge kan kun tilby medisin som utsetter forverringen. Mitt håp er behandling i utlandet, men det koster fem hundre tusen kroner. De pengene har ikke jeg. Nå har kjente og ukjente satt i gang forskjellige innsamlinger for å hjelpe meg. Til nå har de klart litt over hundre tusen. Det er så rørende at folk er så snille. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å takke alle fra bunnen av mitt hjerte. All omtanken jeg opplever er med å holde motet mitt oppe.

Matilde Kvinge (9)

- Det var tipptippoldefar som kjøpte huset vårt. Mormor, mamma og jeg bor her nå. En dag skal det bli mitt, sier mormor. Da har jeg lyst til å bygge terrasse på taket, og så vil jeg ordne på loftet. Det er koselig å bo i et gammelt hus. En gang i tiden var det 12 personer som bodde her. Da tror jeg det var trangt.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Oliver Stokke Johannessen (9) og Jakob Herrebrøden Valland (9)

- Vet du hva Jakob og jeg har turt i dag? - Tipper at dere har hoppet fra tremeteren? - Nei, vi har faktisk vært på kino helt alene, vi to! Tremeteren er vi vant med. Sist jeg var her, hoppet jeg 23 ganger, og Jakob har hoppet åtte ganger i livet sitt. Vi bor på Nordnes, og derfor er vi alltid i sjøbadet når det er fint vær. Det var her vi lærte å svømme. Vi hopper for å ha det gøy, ikke for å tøffe oss.

Elisabeth Dale Larsen (22)

– Jeg jobbet nesten fem år på kantinen hos Lerøy, men der var det for mange. Derfor måtte jeg slutte. Etterpå var jeg arbeidsledig i ett år. Det var så tungt. Jeg hadde alt for lite å gjøre på og ble veldig lei meg. Men for ikke lenge siden fikk jeg være med på TV BRA, og der fortalte jeg at det er så trasig å ikke ha arbeid. Etter det øste det inn med jobbtilbud til meg. Sjefen min nå, Tore her på Ørnen hotell, var en av de som ringte. Han sa at jeg kunne begynne uten noen intervjugreier. Så nå er jeg frokostkokk i full jobb. Klokken ringer fem, og bussen går kvart på seks. De andre kokkene er så greie med meg og hjelper, hvis det er noe jeg lurer på. Alt med jobben er gøy, jeg steker egg og lager omelett til gjestene. Etter det hjelper jeg på kjøkkenet der det trengs. Livet mitt er blitt så fint. Jeg gleder meg til hver dag som kommer.

Ingrid Synnøve Størseth (48)

- For ti år siden inviterte en venn meg med på fotballkamp her i Fyllingsdalen. Det var en ny verden for meg. Jeg følte meg så velkommen fra første stund at jeg fikk lyst til å være med i klubben. Ingen av barna mine har valgt fotball som fritidsaktivitet, men det har jeg. Jeg lager mat til barna som skal trene, står i kiosken når A-laget spiller, vasker og rydder. Ser på kamper og jubler for spillerne på alle nivå. Det er så herlig, alle barna kaller meg bare for Ingrid. En gang kom en liten guttespiller med en rose til meg. Da kjente jeg virkelig på klumpen i halsen. Jeg elsker virkelig FK Fyllingsdalen og vil være med i gjengen til jeg stuper.

Ingeborg (12) og Runa (15) Vasstrand

- Vi har sommerjobb på Bergens Sjøfartsmuseum. Mamma jobber der, så vi to har omtrent vokst opp i den utstillingen, men det er første gang at vi jobber helt på alvor. To timer om dagen står vi klar ved Johanneskirken for å lokke turistene. Det er mange som vil ta bilder sammen med oss, de spanske kysser oss til og med på kinnet. Ingeborg kom i diskusjon med noen amerikanere om politikk, og vi er litt redd for at hun kanskje var litt vel negativ om Trump. Ellers går det fint, vi frister med gratis kaffi hvis de løser billett. Lønnen vår har vi ikke avtalt enda, men vi håper at det blir litt.

Kirsten Preto (92)

- De siste tretti årene har jeg bodd i Sør-Frankrike. Jeg elsker Frankrike, det er ikke det, men nå er jeg flyttet hjem til Bergen. I Frankrike spør de meg om jeg virkelig vil tilbake til det kalde og mørke landet. Da svarer jeg at nordmenn har så mye menneskelig varme, og solen titter faktisk frem en gang iblant. Det styrtregnet da jeg kom hjem i oktober. Da tok jeg på meg sjøstøvler og regnfrakk og gikk ut i regnet uten paraply og nøt det. En gang bergenser, alltid bergenser. Det er noe med tilhørigheten som er viktig. Folk stopper og snakker her i byen, det er så hyggelig. Det er deilig med buekorps, festspill og heia Brann!

Per Hope (71)

- Sann mine ord. Vi får tre uker kanonvær i august-september. Da skal jeg gå i kortebukse på Lyderhorn. Det er toppen av lykke! Jeg har ingenting imot regn, men når det bøtter ned i uker, er det ikke trivelig. Regnrekorden som vi har fått nå i juni, kunne vi klart oss fint uten, men det gjelder bare å holde motet oppe. Vi er en gjeng kamerater som går tur på fjellet hver tirsdag. Været stopper oss aldri, den turen er hellig.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Basiru Jaiteh (27) og Fredrik Opoku (23)

– Jeg er oppvokst i Bergen og reiser ikke herfra før alle vet hvem jeg er. Og da håper jeg at New York er neste. Basiru er basketspiller, men jeg drømmer om en fremtid på catwalken. Vi får mye positiv oppmerksomhet for stilen vår både fra gutter og jenter. Det er aldri noen som er frekke eller negative. Tvert imot får vi respekt fordi vi prøver noe nytt. Bergen er en stor nok by til at det er rom for å skille seg ut. Mange tar kontakt og sier at det er fet stil dere har.

Unni Fjærestad (60)

– «Det er modige kvinner som går med hatt», var det en som sa til meg en gang. Særlig i årene mellom førti og femti var jeg modig og gikk mye med hatt. Jeg hadde fire til sommer og fire til vinter. Men så kom noen år der jeg fikk store utfordringer i livet. Da sviktet motet til å bruke hattene mine, men nå er lysten og motet tilbake. Jeg har alltid likt å være pyntet, og da er hatten en viktig del. Min mann har aldri vært noe særlig begeistret for hattene, han synes av og til at det blir litt for mye. Men det bryr jeg meg ikke om, fordi så mange smiler til meg og sier at det er så flott.

Tore Linge (50)

- Klubben vår heter Skallebank, og vi kommer fra Askøy. Det er mulig at vi ser litt skumle ut når vi kommer i full mundur, men det kan jeg si deg at vi ikke er. Det farligste som har skjedd, var da ett av medlemmene gikk på rødt lys i Bergen. MC-miljøet er kameratskap, samhold og stor interesse for motorsykler. Min sykkel er selvsagt den tøffeste. Harley Davidson Chopper 1949 modell. Men den er ombygd og skrudd så mye på, at det finnes ikke en eneste del igjen fra den gangen. Jeg elsker min kone. Etter henne kommer sykkelen. Hver gang noen har spurt om å få kjøpe den, har jeg bare svart at Norges Bank ikke har trykket opp nok penger til at noen kan kjøpe sykkelen.

John-Willy Lien (53)

- Jeg er faktisk pastor. Mange tradisjonelle kristne er skeptiske til stilen min, men det bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg trives best blant dem som sliter mest, og har særlig omtanke for folk i MC- og Amcar-miljøene. Det er derfor de kaller meg Amcar-pastoren. Jeg fikk kallet da jeg var atten år. Siden har jeg vitnet og talt om Jesus. Når jeg er rundt om på Vestlandet, blir jeg alltid godt mottatt. Jeg vil ikke ta æren for å ha frelst noen, men gjennom meg har Jesus frelst mange.

Ellaheh Rajabi (12) og Chantel Vassbotten (12)

- Vi spiller for Ny-Krohnborg jenter. Det verste vi har opplevd, var kampen mot Frøya for ikke så lenge siden. Da tapte vi 25-0. Da var ikke Chantel med. Men begge var med da vi tapte 13-0 mot Åsane. Da presset tårene litt på, men det var ingen som gråt. Vi ble bare veldig sure. Siden har vi trent godt, og vi blir bedre og bedre. Vi fikk nettopp vår første seier, 5-1 over Fedje. Drømmen vår er å bli proff, kanskje i utlandet. Landslaget har vi ikke noe lyst til å spille for, for de er ikke noe særlig bra. Det er gøyest å spille med alle vennene på Ny-Krohnborg.

Bjørn Landøy (59)

- Eg har gjort det godt i livet, men det kunne like gjerne gått heller dårleg. På ungdomsskulen sat eg i eit uroleg hjørne i klassen. For å bli kvitt uroa, heiv den eigenrådige klassestyraren vår fire av oss gutane ned i kursplan 1 og rett inn på eige klasserom. Det blei berre tull og rot, og eg kom ut frå Askvoll skule utan kunnskap i norsk, engelsk og matte. Mi store lykke var at eg kom inn på kystskipperskulen til Heimevernet då eg skulle avtene verneplikta. Der var det ein god lærar som oppmuntra meg veldig. Han hjalp meg til og med slik at eg klarte forkurset til sjøguttskolen her i Bergen og deretter kom inn på skipperskulen. Eg studerte flittig og er stolt av å fortelje at eg blei den yngste overstyrmann i rederiet Westfal-Larsens historie.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Frank Eide Nilsen (71) og Tore Larsen (70)

– Hver eneste dag møtes Frank og jeg her på Oasen kjøpesenter. Vi snakker med alle. Det skjer ikke at vi snur ryggen mot noen. Er det noen som ser litt ensomme ut, passer vi på at de kommer med i samtalen. Senteret er enestående til å få oss til å føle oss velkommen. Alle i butikkene, og ikke minst vaktene, bare smiler og spør om alt går bra. Det er derfor folk i Fyllingsdalen er så glad i senteret. Klart det blir mye sitting her inne når været er dårlig, men så snart det letter, får vi folk med oss på turer i området. Nesten hver uke blir vi kjent med nye folk, så senteret vårt er rene vennskapsmaskinen.

Anneli Lyssand-Hage (12) og Nadine Fromreide Lisund (12)

- No er me snart ferdige med barneskulen.Når me tenkjer på at me skal på ungdomsskulen etter sommaren, vert me litt stressa. Det er fordi alt blir meir alvorleg, og me kjem til å få karakterar. No skriv berre læraren for eksempel "flott" eller "supert", og det er ikkje så skummelt som å få karakterar på alvor. Men det blir spennande å få nye vener. Klassen vår vert delt, og det er ikkje sikkert at me kjem i same klasse. Men me er bestevener og er samde om at ingenting kan koma imellom oss.

Gerd (81) og Godtfred (82) Ulvestad

– Gerd har vært en perle i mitt liv. Det er sikkert som lås. Hun var 16 år da vi møttes. To år etter var vi gift. Jeg vokste opp i Hødden i Bergen. Mor og far egnet seg ikke til å ta vare på meg, så jeg vokste opp hos bestemor. Mange av guttene i strøket var ute etter meg for det. Noen ganger skulle hele gjenger ta meg. Redningen var at jeg kom inn i boksemiljøet da jeg var tolv år. Der lærte jeg å forsvare meg, men lærte også hvor farlig det er å slå med knyttet neve. Det ble slutt på at jeg løp for livet. Jeg tok de kampene som måtte til, for å få fred. Det var som oftest nok at jeg turte å stå imot mobberne. En av guttene i gaten var ofte nedfor, fordi faren banket han flere ganger i uken. 13 år gammel banket jeg på hos dem. Jeg sa til faren at han måtte slutte å pryle sønnen, ellers skulle han få med meg å gjøre. Da ble det slutt på mishandlingen. Jeg ble norgesmester i boksing, men Gerd ville helst at jeg skulle legge opp. Da gjorde jeg det. Hun har i grunnen fått meg til å ta det litt roligere. Etter 38 år som bossmann i Bergen kommune, ble jeg pensjonist. Siden har vi gått arm i arm og kost oss med byvandring hver eneste dag.

Aud Astrid Aase (77 pr.i dag)

- Eg har køyrt moped i førti år. Det har alltid gått godt, med nokre få unntak. Ein gong pressa ein trailer seg forbi meg på ein smal veg her på Askøy. Det bakerste hjulet sneia borti meg, og eg vart kasta ned ei skråning. «Korleis går det med mopeden?», tenkte eg då eg rulla nedover. Me var heldige og kom frå det med nokre skrammer, begge to. I alle åra eg arbeidde som nattevakt på B-sjukehuset på Laksevåg, køyrde eg moped, sommar som vinter. Alle mopedane mine har vore som vener for meg. Eg køyrer dei så lenge dei går, og kvir meg alltid til å byta til ein ny.

Salma Dahman (28)

- Drømmen min er blitt virkelighet. Jeg har åpnet min egen Rema 1000 på Nordnes. Jeg var bare seksten år da jeg fikk jobb som pantejente på Rema, og i studietiden fortsatte jeg å jobbe i butikken. Innerst inne har jeg elsket Rema fra første dag. Med få unntak er kundene veldig snille og hyggelige, men det hender at noen kjefter på meg, fordi jeg bærer hijab. Da svarer jeg bare med det største smilet jeg har. Det er morsomt, for noen ganger virker det som om det å smile, er det verste du kan gjøre. Før ble jeg litt redd og trist inni meg. Nå er jeg sterkere og har mer selvtillit.

Ruth Ellinor Monsen (80) og Anfinn Monrad Instebø (82)

– Tre år har gått, men jeg husker alt. Det var på en dans for voksne jeg så henne første gangen. Hun var en så elegant og fin dame. Det var flere som var raskere enn meg til å by henne opp, men etter en stund ble det en mulighet. Heldigvis har jeg alltid hatt god rytme, så jeg ville prøve om jeg hadde tjangs. Det var en tango, og jeg følte at det gikk veldig bra, men det var først uken etter på samme sted vi virkelig fant rytmen. – Ja, vi er så forelsket! Kjærligheten virker på hele kroppen. Jeg har alltid vært lett på foten, men nå er jeg enda lettere, sier Ruth Ellinor.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Ole Jakob Nilsen (24)

- Har du virkelig brukt pengene dine på verdens dårligste bil, har mange sagt til meg. Det er jeg ikke enig i. Dette er en god bil, mye bedre enn sitt rykte. For min del begynte det hele i Berlin for fire år siden. Der var det mulig å kjøre trabanter mot betaling. Siden jeg har stor interesse for østblokkhistorie, kjøpte jeg en prøvetur. Fra da av har jeg vært solgt. Etter en del jakting på nett, ble det til at jeg kjørte til Tyskland med bil og henger og kjøpte denne herligheten. At den er grønn, viste seg å ha spesiell verdi.Selgeren kunne fortelle at i det tidligere Øst-Tyskland var grønnfargen så sjelden at folk trodde at bare det å se en slik bil passere, ville føre til fremgang og lykke.

Kjellrun Lied (21)

- Eg er stolt av å vera dotter til mamma og pappa. Dei er gode føredøme for meg. Draumen min er å verta psykolog, men det viktigaste er at eg vil gjera ein forskjell, gjera noko som er bra for andre. Foreldra mine ser folk og aksepterer alle. Dei driv ungdomsklubb, sundagsskule og speidar i heimbygda mi, Liabygda. Dei er flinke til å få ungdomane med.

Ørjan Angeltveit (19) og Sara Kristiane Eide (18)

– Den viktigste russeknuten for oss blir å få en liten tøffel i snoren. Den betyr at vi klarer å fortsette å være kjærester uten noe tull. Det er nesten nøyaktig to år siden Ørjan og jeg ble fast sammen, og det er det første lange forholdet for begge. Selvfølgelig skal vi være sammen med venner og ha mest mulig moro, men det må ikke gå helt over styr. Eksamen som kommer, er viktig. Historiene om at russen gir blaffen i skolen og er helt ville, er sterkt overdrevet.

Figen Klanderud (35)

- Jeg arbeidet på en gård i Tyrkia, hjemlandet mitt. En dag kom en helt ukjent mann bort til meg. Han smilte og tok meg i hånden. Det var litt merkelig, for han ville ikke slippe. Jeg likte ham godt, så det ble til at vi ble gående hånd i hånd. Samme dag sa han til meg at han gjerne ville at vi skulle være sammen for alltid. Det var slik jeg møtte bergenseren min. - Etter et år med brevskriving, reiste jeg til ham i Bergen. Det er 16 år siden nå, og ikke en dag har jeg angret. Han er så snill og fantastisk. Nå har vi to nydelige døtre sammen, og jeg er så glad for jobben min i Bydrift.

Leyla Margrethe Elvik-Wisnes (4), Vilde Bjorøy (11) og Lilly Michelle Elvik Ohm (8)

– Jeg har gått i Lungegaardens Buekorps i fem år. Det er gøy å marsjere. Noen ganger når vi er ute og marsjerer, møter vi guttekorps. Da hilser vi stilig på dem med å heise buen litt høyere. Min mor var med og stiftet Lungegaardens i 1994. Da var det 30 jenter på startlinjen. Vi er 18 som er med nå, men i dag kom bare åtte på øvingen. Vi prøver å få med flere, men det er ikke så lett. Alle holder på med håndball eller noe. 17. mai er morsomt, for da får vi gå i det store toget. Den dagen vil vi helst være 25 jenter, forteller Vilde.

Stella (11) og Mia Nygård (13)

– Vi er mest interessert i hester. Det fineste vi har opplevd sammen, var da vi red for første gang. På hver vår hest, mens vi holdt hverandre i hendene. Mamma tok bilde av oss og brukte det til julekort. Det verste var da Mia nylig ble kastet av og brakk armen. Vi er søstre, men likevel bestevenner. Det lengste vi har vært uvenner er femti minutter. Da var begge på vei for å si unnskyld.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Asa Shimada (41)

– Jeg fikk en klem av mor like før jul i fjor. Det var første gang i mitt liv at hun klemte meg. Far har jeg ennå ikke fått en klem av. Det er ikke vanlig i Japan, der jeg vokste opp, at foreldre gir kjærtegn og klemmer barna sine. I 2004 møtte jeg en mann fra Island, og vi ble kjærester. Sammen flyttet vi til Island. Jeg ble så glad i naturen og menneskene der. Folk var så glade og snille. Der er det vanlig å klemme hverandre. Jeg var sky og uvant med slik åpenhet, så det tok meg tre år å venne meg til det. Jeg kom til Bergen første gang i 2012. Det var så fantastisk, fordi folk er så åpne her. Jeg kunne ikke glemme byen og flyttet hit i fjor. Etter at jeg fikk klemmen av mor, ble jeg så glad at jeg satte meg ned og skrev et langt brev til far om kjærlighet. Om hvor glad jeg er i han og mor. Før brevet ringte han aldri til meg. Nå ringer han fast en gang i uken. Snart vil jeg besøke dem igjen. Da tror jeg at det blir klem fra han også.

Even Ask Gjertsen (35) og Hermina Gjertsen Haseljic (37)

- Vi har fått to gutter sammen. Det er fantastisk. Men det som er størst av alt, er at Even og jeg har klart å holde kjærligheten ved like i 18 år nå. Jeg var nitten og han sytten da vi møttes. Det var ikke akkurat kjærlighet ved første blikk. Jeg likte ham godt og gikk bare og ventet på at han skulle ta et initiativ. Men han var så treg i avtrekkeren at jeg ble lei av å vente, så jeg sjekket ham opp og fikk litt fart i sakene. Det viste seg at jeg hadde blitt kjæreste med en ekte viking, og vår felles hobby er å lage rekonstruksjoner av vikingliv. Det er levende historieformidling som er spennende faglig, men også en glede vi har sammen som ektefolk og kjærester.

Anton Johannes Garmannslund Svanevik (92)

- Søndager savner jeg Anne Margrethe mest. Da var vi alltid så nøye med å dekke bordet pent med levende lys og alt. Vi satt gjerne en time eller mer og snakket sammen om alt mulig. Jeg dekker fremdeles pent og tenner lys, men nå er det i ensomhet. Hun sto bak disken hos Sundt på junioravdelingen første gang jeg fikk øye på henne. Det var i 1947. Hun var sytten år. Det slo gnister. Dagen etter gikk jeg tilbake og sa god dag til henne. To år senere giftet vi oss. Vi var så glad i hverandre. Alltid enige om de viktige tingene som barneoppdragelse og økonomi. Fra 1951 arbeidet vi sammen, også. Vi var veldig for hverandre. Natt til 30. november 2012 sovnet hun inn på Engen sykehjem. Jeg tok med meg den fineste drakten hennes og spurte om de kunne ta den på henne.Jeg ville se Annema, som jeg kalte henne, i kisten slik jeg husker henne. Hun var så fin. Det er ensomt av og til, men jeg gleder meg til å leve i mange år. Jeg går tur og gjør gymnastikk hver dag for å holde meg i form. Skulle ønske at jeg hadde en venninne, ikke kjæreste, men en jeg kunne gå turer og reise sammen med.

Tonje Østevik (25) og Toffy (8)

– Det er to år siden vi fikk Toffy. Hun er omplasseringshund. Da hun kom til oss, hadde hun en teddybjørn i munnen. Den ville hun ikke gi fra seg. Siden har hun nektet å gå tur uten å ha med seg et kosedyr. Denne grisen er favoritten akkurat nå. Det hender at andre hunder prøver å ta fra henne kosegrisen. Da blir hun sint og gir kraftig beskjed. Men får hun ha grisen i fred, går alt som smurt.

Rickard Willemoes ( 31 ) Mari ( 6 mnd )

- Det er namnedag for Mari idag. Ho er kalla opp etter Marit og Marina, bestemødrene på begge sider. Eg skal bera Mari fram i Grieghallen til seremonien, der ho får tildelt namnetavle som eit varig minne. Etterpå skal det vera stort selskap for heile familien, som er komne frå Finland, Sverige, Oslo, Norheimsund og Dale i Sunnfjord. Å bli far er utvilsamt det største som har hendt meg. Det er eit fantastisk, nytt liv og stor glede kvar einaste dag.

Clara Alden (28) og Henning Klungtvedt (34)

- Nå er vi over en uke på overtid. Babyen vår er sikkert av den stae sorten, for den nekter å komme ut i verden og hilse på oss. Nå går vi turer for å forsøke å oppmuntre den lille til å komme. Det er morsomt å oppleve hvordan alt bare handler om babyen. Når vi møter andre gravide, hilser vi som om vi var gamle kjente. Folk smiler og ønsker oss lykke til. Utstillingsvinduene med barnevogner er plutselig det mest spennende på byturene. Vi har alt klart hjemme, men ingenting med unntak av badebaljen er nytt. Venner og familie har gitt oss alt vi trenger. Det er brukt, men veldig pent alt. Når jeg tenker meg om, er vel badebaljen også brukt, for Henning har allerede brukt den til fotvask.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Kjell Jansen (82)

– I 1959, da min kone og jeg fremdeles bare svermet, gikk vi fast tur en hel vinter forbi et utstillingsvindu i by'n. Der sto det en helt ny Norton motorsykkel. Etter et halvt år med «skal, skal ikke», slo vi til og kjøpte sykkelen for 6900 kroner. Det var mye den gangen. Samme året hadde jeg sommerjobb og tjente 150 kroner uken. Mor og far var ivrige motorsyklister, så jeg fikk god støtte hjemmefra. Så la Karen og jeg av gårde på første turen med null planer annet enn å kjøre. Vi endte i Gävle i Sverige, før vi snudde og kjørte hjem igjen. Den turen er fremdeles høydepunktet av alle turer. Nå er det det mange år siden Karen ble utrygg og ikke ville kjøre mer, så nå er det gjengen i MC-klubben som får meg til å fortsette med kjøringen. Min mor døde for ti år siden. Hun var 104 år gammel, men fremdeles interessert i motorsykler. «Du må bare forsette å kjøre, Kjell», sa hun til meg. Jeg er bevisst på å være aktiv og holde noenlunde koken. Uansett vil jeg aldri kvitte meg med denne Norton 88. Det er like før den ender ved peisen i stuen. Hadde jeg fått bestemme, så tror jeg at jeg ville hatt den med meg i graven.

Benjamin Halland Eriksen (10) og Samuel Seim Bjørdal (13)

- Det er min første sesong som slager i Wesselengens Bataljon. Før var jeg soldat. Alle soldater vil bli slagere. Derfor må vi trene mye og vise vilje til å stå på. Samuel sier at jentene ser mest på slagerne, og derfor er det tøffest. I fjor på 17. mai gikk Samuel hele prosesjonen med gipset fot. Det var en innsats vi aldri kommer til å glemme! Da kom han i avisen, også. Det var stort.

Marianne Eide (44) og Robert Fuglum (42)

- Det var så romantisk at jeg ble helt slått ut. Robert og jeg var på fjelltur. Da vi var kommet helt til topps, var det i ferd med å mørkne. Der, med hunden som eneste vitne, spurte han meg litt sånn henslengt. "Kan du gjøre meg en enorm tjeneste, Marianne?" Jeg svarte "selvfølgelig" uten å tenke meg om. Der i skumringen tok han frem den nydeligste ringen i hvitt gull med diamanter. Han rakte den til meg og spurte: "Vil du bli min kone?" Da trengte jeg enda mindre betenkningstid. Jeg er så forelsket og glad.

Grethe-Eliin Pedersen (71) og Lilly Spjeld Larsen (1)

- Det fine med å ha barnebarn, er at pensjonisttiden går så fort. Det er aldri et kjedelig øyeblikk. I alt har jeg fem barnebarn. Lilly passer jeg to tre dager i uken, så hun og jeg blir ekstra nære. Det er så vidunderlig koselig, fordi jeg får anledning til å følge med på utviklingen uke for uke. Lilly viser så stor glede når jeg kommer for å være sammen med henne at gleden smitter over på meg også. Jeg klarer knapt å beskrive hvor kjekt det er.

Paul Marcel Malemo (22)

- Det er 11 år sidan søstrene mine, mamma og eg kom frå Kongo til Voss. No har eg nett flytta til Bergen for å studera til arkitekt. Draumen min er å teikna og oppføra noko som ingen har sett før. Gjerne eit monumentalt museum, eller kanskje ei genial vegløysing. Det må vera noko som gjer Bergen til ein betre by for folk.

Elin Hestenes (40) og Marianne Osmark (34)

- Elin var dirigent for koret og jeg en av sopranene. Det var ikke sånn at det var noen blikk eller flørting på øvingene, for jeg er litt forsiktig med slikt. Men etter at jeg hadde vært med et års tid, skjedde det store på sommerfesten vår. Da var det akkurat som om vi virkelig fikk øynene opp for hverandre, og vi ble kjærester. Det som er viktig for meg, er fnising og tulling. Elin har en herlig latter som gjør meg så glad. Jeg kunne aldri vært sammen med en som ikke ler mye. Nå er det 13 år siden sommerfesten, og vi har vært gift i syv. Elin dirigerer fremdeles, men jeg har gitt meg med korsang.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Sobierajski Przemyslaw (54)

- Da jeg var ung i Polen, var drømmen om Vesten det store. Drømmen ble til virkelighet da jeg klarte å komme meg til Bergen i 1984. Om virkeligheten svarte til forventningene, vet jeg ikke helt. Jeg har jobbet hardt i byggebransjen som murer. Det klaffet aldri slik at jeg har fått min egen familie. Jeg har møtt kjekke damer, men kanskje er jeg ikke typen til å ha kjæreste. Det er krevende å være sammen med en dame. De trenger mye oppmerksomhet, ellers går det ikke. Men jeg liker ensomheten, så egentlig er jeg fornøyd.

Vigdis Fjeldstad Karlsen (66), Mio (3mnd) og Rita Lill Edinburgh (61)

- Jeg er tante både for Rita og Mio. Min søster kunne i sin tid ha vært min mor. Det var derfor jeg ble tante som femåring. Det var litt rart å være tante til venninnen, men vi tenkte ikke så mye på det, og hun kalte meg aldri tante. Jeg var tidlig ute med fast kjæreste, også. Bare 14 år gammel forelsket jeg meg i mannen min. Han var til og med gjest i selskapet da jeg ble konfirmert. Nå har vi vært sammen i 52 år

Wenke Seloter (60), Agnes Genet (8) Mette Løkeland Stai (45)

- Da jeg var 35 år, ble det brudd med kjæresten min. Da tok jeg avgjørelsen og søkte om adopsjon. Jeg var heldig. Like etter at søknaden min var registrert, ble det mye vanskeligere for enslige å adoptere. Land som tidligere hadde akseptert enslige som adoptivforeldre, stoppet den muligheten. Så fulgte tre lange år med venting. Gleden da jeg hentet Agnes i Etiopia, var ubeskrivelig. Vel hjemme i Bergen hadde en dame fra Narvik flyttet inn i leiligheten under oss. Det var Wenke. Hun møtte meg med det største smil, og sa med en gang at hun gjerne ville være barnevakt. Barnevakt ble hun, men ikke bare det. Etter en tid spurte Wenke om hun kunne få lov til å bli bestemor på ordentlig. Nå regner vi oss som familie, og Agnes har rom i to leiligheter i dette huset.

Helga Norland (68)

– En lumsk øyesykdom har gjort at jeg nesten ikke ser. På steder der jeg er kjent, klarer jeg meg godt, fordi jeg husker hvordan det ser ut. Mange tror jeg er blitt så overlegen at jeg ikke hilser på folk, men det er bare det at jeg ikke ser dem. Jeg er kunsthåndverker og har jobbet mye med strikking, men det går ikke lenger. Jeg har alltid vært fascinert av ting som kan lages av naturlige materialer, så da jeg ble oppmerksom på at Askøy husflidslag holder kurs i kipebinding, meldte jeg meg på. Nå har jeg laget flere slike kiper, og det klarer jeg fordi materialet er såpass grovt. Jeg sørger ikke over at synet svikter. Jeg prøver heller å se etter nye muligheter. Ofte må jeg spørre folk om hjelp, og det er så kjekt. Alle er så hjelpsomme.

Vibecke Berge (44) og Sess (1,5)

– Vi har reist eins ærend til Bergen fra Austevoll for å øva oss i bytrafikk. Dette er andre byturen til Sess. Berre på dei timane vi har gått i dag, er ho blitt mykje rolegare enn før. Hunden betyr alt for meg. Det viktigaste er at eg må på tur uansett vær og føre. Sess er tredje hunden min. Ho er godt dressert, men det må fleire bergensturar til før alt er på plass.

Anders Fiskaa Hansen (30)

– Jeg skulle innom støperiet for å levere en pakke for posten. Å komme inn hit, var helt utrolig! Jeg hadde aldri sett noe lignende. James Eves, som driver støperiet, viste meg litt av det han arbeidet med. Jeg tror han forstod at jeg ble interessert, for han nevnte at han var på jakt etter en som kunne ta over. Så fikk jeg fri fra posten i to uker for å se om jeg trivdes med arbeidet her. Det var full klaff. Nå har det gått tre år, og jeg har gjennomført praktisk og teoretisk opplæring i samarbeid med Opplæringskontoret for små håndverk. I oktober skal jeg lage svennestykket mitt. Etterpå kan jeg med stolthet kalle meg gjørtler.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Borghild (94) og Jørund (100) Unneland

- Eg var 20 år gamal og på tante si seter ved Osevatnet på Gullfjellet, då Jørund kom gåande. Då eg såg han, var det kjærleik ved første blikk. Etter fire år gifta me oss i Ytre Arna kyrkje. Det var 8. mars for sytti år sidan. Det var så bitande kaldt den dagen at vatnet hadde frose. Dei som skulle stella i stand mat og ordna til for brullaupsgjestane, fekk eit svare strev med å bera vatten. Då me skulle gå inn i kyrkja, gjekk straumen, og då verka ikkje orgelet, heller. So det vart til at me gjekk over kirkegolvet i stille. Vel på plass inne i kyrkja, viste det seg at presten mangla. Etter ein time i uvisse, kom han hastande, og med han kom også lyset attende. Vigsla gjekk fint, og organisten stemde i med flott utgangsmusikk. Men då me var komne halvvegs ut, gjekk straumen igjen, og det vart stille. Men sidan har alt gått fint med oss to, og me gler oss over at me enno bur i heimen vår og har det godt.

Isaac (8), Edward (11), Gabriel (12) og Tobias (8) Gardner

- Me bur i Eikefjord, nær Florø, med mamma. Pappa bur i Bergen, og difor reiser me hit kvar tredje veke. Bussturen tek fire timar, men det går fint. Ingen av oss har vorte bilsjuke eller noko på dei tre åra me har bussa. Heime er det stille, men i Bergen er det det mykje folk og full fart. Jentene her er fine, men me kjenner ingen endå. Pappa og me passar på kvarandre og er alltid i lag. Det er det viktigaste.

Jan Helge Løkeland (70)

– Eg var 17 år då me fekk ljos heime på Atløy. Du veit, dei venta i det lengste med å føra straumen til utkantane i von om at folk skulle flytta derifrå. Det var lite pengar heime, men mor og far klarte å senda meg på gymnas. Som 21-åring reiste eg til sjøs. Dei fire første månadene var eg på jordomsigling med «Star Ballerat», men turen var inga god oppleving. Som førstereisgut med gymnas, vart eg eit mobbeoffer. Ungguten med utdanning måtte ikkje tru han var noko. Likevel vart det sjømannslivet for meg heilt til helsa svikta, og eg måtte gå i land. Eg har vore aleine, med unnatak av eit kortvarig ekteskap for mange år sidan. Forholdet var for dårleg fundamentert. Det vart berre ei tvangstrøye, så der fekk eg svidd fingrane kraftig. I grunnen har eg alltid vore sjenert når det gjeld damene. No vonar eg berre at eg får bu i fred her på Sjøfarendes aldershjem på Nordnes i den tida eg har att.

Grete (51)

– Etter 30 år i forsikring, gjennomførte firmaet en stor omorganisering. Jeg fikk beskjed om at stillingen min skulle vekk, og at jeg måtte slutte. Det var helt grusomt. Følelsen kan gjerne sammenlignes med en ufrivillig skilsmisse, en kjærlighetssorg. Etter noen måneder fattet jeg nytt mot, og tenkte at jeg måtte prøve noe helt annet. På Finn.no fant jeg en annonse med tre ledige jobber som parkeringsvakter. Det var 250 søkere, og jeg hadde lite håp. Men jeg ble en av de tre. Jeg jublet og kunne knapt tro at det var sant. Nå smiler livet til meg. Hadde aldri trodd at jeg skulle få det så fint som jeg har det nå.

Susanne, Lisbeth og Monica Melheim (28)

– Vi er eneggede trillinger. Mor og far fikk hele ungeflokken på en, to, tre. Det var en sensasjon på Nordfjordeid den gangen. Stor stas med journalister og fotografer i lange baner. Nå bor vi i Bergen i samme borettslag. Det går knapt en dag uten at vi er sammen. Vi er like, men har samtidig ulike personligheter. Smaken er forskjellig. Lisbeth og Monica elsker å gå på konserter med Kurt Nilsen, men Susanne har bare vært med en gang, og da sovnet hun nesten. Det er ikke blitt til at noen av oss har fått kjæreste enda, men bestemor sier at det kommer sikkert noen dettende oppi hodet på dere en dag.

Thea Gaustad (19) og Ane Kristiansen (19)

- Vi er første kull med jenter som må fullføre tvungen verneplikt. Det er veldig bra for jenter i Forsvaret nå. Utviklingen har gått fort og er positiv . For noen år siden var det egen liten kaserne for jentene på Haakonsvern,og den var til og med på utsiden av gjerdet. Vi merker at det er stor interesse for Forsvaret blant unge jenter. Det føles helt, helt riktig at vi jenter akkurat som guttene skal være med og ta ansvar for landet .

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Rolf Kaptein på SS Våren (50)

- Helt siden jeg var gutt, har jeg bygget snømenn på egen kai. Det er min måte å markere at her er det jeg som bestemmer. Denne kaiplassen leier jeg bare, men det var fristende å bygge en snøfigur. Det er eksen som er modell til denne. Det ble fint, men likheten er ikke så stor.

Vilde Johannesen (25) og Lena Mari Kolås (25)

−Siden vi var småjenter, har begge hatt en brennende skapertrang. Nå studerer vi på tredje året ved Institutt for design ved Universitetet i Bergen. Drømmen er å skape noe som er nyttig, og som kan være til glede for folk. - Lena Mari arbeider med en hylle og jeg med en lampe, forteller Vilde.

Susan Gjerde (70) og Madli Dagg (16)

- Mormor er bestevennen min. Hun er alltid snill og aldri sint på meg. Vi er sammen i helgen, og jeg får lov til å sove hos henne. I dag måtte vi gå i brillebutikk, fordi jeg knekte brillene mine på skolen. Etterpå skal vi på kino, og det er gøyest av alt.

Ludvik Larsen Haukeland (5) og Nemi Hagen (5)

-Vi fikk skøyter til jul. Det er vanskelig å ikke falle, men når jeg og Ludvik leier, går det best. Å skøyte er gøyest. Etter det kommer å huske og disse. Vi vil komme hit med barnehagen en annen dag, også, fordi vi vil bli like flink til å skøyte som de voksne.

Kirsten (81) og Johan Frederich (86) Norstrand

– Vi er begge fra Bergen, men møttes i Oslo da jeg var i det militære. På selveste Karl Johan. Hun var på busstur med en venninne, og jeg hadde landlov fra marinen. Da jeg omsider kom hjem igjen, ble det til at vi gikk turer sammen. Gjerne rundt Solheimsviken og så Laksevågsfergen tilbake til Nøstet. Så ballet det på seg. Til høsten feirer vi 65 års bryllupsdag. Gullsmed ble mitt yrke. Som svenneprøve graverte jeg hele fadervåret, inklusive amen, på et lite smykke. Det ble min forlovelsesgave til Kirsten. Siden har hun båret det alle dager.

Svein Christiansen (64)

- Altfor mange går kledd i mørke klær i Bergen. Så grått som det er her, ville det hjulpet om alle kledde seg fargerikt. Når jeg kommer hit på besøk, tar jeg alltid på meg farger. Forresten har jeg bestemt meg for å flytte hjem til Bergen. 25 år i Oslo er nok. Bergen er perfekt by å bo i, forutsatt at du har mulighet til å reise bort med jevne mellomrom.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Emma Hatlem (33) og Joy

– Før jeg ble syk av et flåttbitt for fem år siden, levde jeg et veldig aktivt liv. Jobb for Statoil, klatring i fjell, kajakkpadling og mye mer. Nå må jeg leve stille. Joy hjelper meg til å holde humøret oppe. For meg har Joy hatt enormt stor betydning. Hun lærer meg å sette pris på de små ting. Bare å leke i parken blir så morsomt, fordi hun viser slik glede. Alle smiler når de ser Joy. Det er umulig å ikke være glad sammen med henne.

Per Jørn Krydsby (67)

- Det store nyttårsønsket mitt er å få en kjæreste. Ingenting over, ingenting ved siden. Nå har jeg vært singel i åtte år. Det er ikke meningen at vi mennesker skal være alene. Jeg har aldri vært gift. Det nærmeste var en langvarig forlovelse, som dessverre tok slutt. Den grønne luen er et signal om at jeg er singel. Turlaget har laget den, så får vi se om dette virker. Jeg har datet noen få ganger de siste årene, men det er vanskelig. Det er ikke så lett å trykke på de rette knappene, synes jeg, men i det nye året skal jeg bli flinkere.

Ajaji Abillo Maku (16) og Nabila Ismail Lajna (15)

- Familiene våre flyktet fra krig i Eritrea. Vi fikk hjem vegg i vegg her i Bergen, og derfor ble vi kjent. Etter seks år sammen er vi uatskillelige bestevenner. Ajaji er kristen, og jeg er muslim. Vi er aldri uvenner, og alle i familiene våre hjelper hverandre. Nyttårsaften blir det stor fest med masse mat og dans. Drømmen min for fremtiden er å bli apoteker. Ajaji skal bli kokk.

Tommy Ramstad (31)

- Da jeg var liten gutt, tok bestefar meg med på stadion. Min kjærlighet til klubben ble vekket. Bestefar betaler fremdeles partoutkortet mitt. Nå spiller jeg for Gatelaget til Brann, og vi blir trent av Claus Lundekvam og Erlend Hanstveit. Da Claus spilte for Southampton, drømte jeg om å få trene med ham. Nå er det virkelighet. Å få trene med de to er helt utrolig og en voldsom motivasjon. Rett før jul vant vi NM for gatelag uten å slippe inn et eneste mål.

Isabella (25), Hanari (52), Helena (41) og Margareta (24)

-Vi skal hjem til barna våre i julen. I hjembyen vår, Sibiu i Romania, er det umulig å tjene penger. Sosialhjelp finnes ikke, folk sulter. Til sammen har vi 16 barn, og Margareta venter enda ett til våren. Mennene våre passer barna mens vi prøver å tigge her i Bergen. Tror du at vi ville reist fra alle hjemme om vi hadde sett en annen mulighet? Det er mange snille folk i Bergen, og om natten sover vi hos Kirkens bymisjon for 200 kroner i uken. Vi håper at vi klarer å spare penger, slik at vi kan kjøpe mye god mat og kanskje litt klær til barna våre når vi kommer hjem til jul.

Roger Solvang (55)

– For 24 år siden forlot jeg hjembyen Kragerø og satte kursen mot Bergen. Jeg trengte mer armslag. Valget falt på Bergen, fordi jeg hadde hatt forskjellige anleggsoppdrag her og likte tonen og stemningen i byen. Etter noen år med litt prøving og feiling her og der, traff jeg til slutt en dame som er helt fantastisk. Nå har vi vært sammen i 11 år og jeg må bare si at hun er helt gull på alle måter.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Roald Mikkelsen (66)

Roald Mikkelsen (66) -Jeg vokste opp i Solheimsviken. Det eneste som sto i hodet på oss, var den evigvarende cowboy- og indianerkrigen som herjet i strøket. I tredve år jobbet jeg med overflatebehandling på utallige industriplasser på Vestlandet. Det var litt cowboytilstander i den bransjen, også, og kjemikaliebruken førte til at jeg har redusert hukommelse og strever litt med konsentrasjonen. Folkene på NAV har hjulpet meg, men alle skjemaene som må fylles ut, har vært en plage for meg. Neste år går jeg inn i pensjonisttiden uten stadig nye skjemaer å fylle ut. Det gleder jeg meg til.

Dorthe Hekland (34)

- Jeg elsker jobben min, men desember er en vanskelig tid for oss som kjører stor lastebil i sentrum. Det er stor trafikk, og mange er stresset. Det blir lett mye tuting og kjefting. Derfor kjører jeg med nisselue hele julemåneden og prøver å være smidig og blid. Det virker som bare det. Det er helt sikkert at om du smiler til verden, så smiler verden tilbake.

Kristina Austad Krogh (21) og Mina Gui Kvamme Isdahl (20)

– Vi kom til Bergen i august. Kristina fra Trondheim og jeg fra Oslo. Vi flyttet inn i samme kollektiv uten å kjenne hverandre fra før. Det sa bare klikk. Det viste seg at vi har samme humor og liker de samme tingene, og vi ble bestevenner. Det er første gangen vi bor hjemmefra på ordentlig. Noen ganger har vi hjemlengsel, og da trøster vi hverandre. Det er så fint å bo med gode venner. Vi gleder oss alltid til å komme hjem om ettermiddagen og være sammen.

Fillip (1) og Thea (6) Hetland

– Jeg er storesøster. Fillip vil bare være med meg. Alt det som jeg gjør, vil han også gjøre. Rett etter at sommeren var ferdig, lærte jeg ham å gå hjemme i stuen. Nå klarer han å gå hjemme nesten uten å falle, men ute må vi ta på ham hundebånd. Ellers faller han og slår seg.

Leon (4) og Kenneth (32) Sæthre

- Vi koser oss sammen, Leon og jeg. Fysisk aktivitet skal oppleves som gøy. Leon bestemmer. Noen ganger er det sykling, andre ganger løping. Fotball er selvfølgelig favoritten vår. I mars flyttet vi til Bergen etter seks gode år i Korea. Vi bodde i byen Gumi, der jeg jobbet som service-ingeniør for National Oilwell Varco. Nedskjæringer i bransjen er årsaken til at vi flyttet til Norge. Min kone Mi Young og Leon liker seg i den nye hjembyen sin, og jeg jobber for samme firma her hjemme. Det ser lyst ut for oss.

Jannicke Alvær (57)

– Skansen pensjonat ligger vegg i vegg med hjemmet mitt, og ble lagt ut for salg i 1994. På den tiden jobbet jeg som forskningstekniker på Universitetet. Helt ærlig, så kjedet jeg meg litt i jobben. Da tenkte jeg at en gang i livet må man tørre å gjøre noe helt annet. Jeg kastet meg inn i budrunden og tapte, men fikk avtale om å drive for de nye eierne. Syv år etter klarte jeg å kjøpe pensjonatet. Det er fullt kjør syv dager i uken, og det hender at det rett og slett blir for mye. En gang jeg var helt utkjørt og skulle avslutte for kvelden, så jeg plutselig Elvis Presley i gangen. «Nå må du sette deg ned og puste på, Jannicke», tenkte jeg. Da jeg fikk summet meg, viste det seg at det var Kjell Elvis fra Farsund i fulle paljetter som gjerne ville leie rom. All jobbingen har ikke ført til rikdom, men det som er gøy er å treffe spennende folk fra hele verden.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Asta (4 mnd) og Jakob Grandin (32)

- For seks-syv år siden var jeg på en reise i Nepal og møtte Andrea fra Bergen. Etter det fulgte flere år med mange reiser mellom Uppsala og Bergen. I 2013 tok vi avgjørelsen. Jeg flyttet hit for å bli. Som forsker på Universitetet i Bergen, prøver jeg å finne ut hvordan vi kan senke klimautslippene og få byer til å bli fine å bo i. Da Asta kom, fikk jeg tanker om hva det er for en tid vi har satt barn til, men nå står jeg fast på at det kommer til å gå bra. Det er så mye positivt vi kan gjøre. Vi er inne i en veldig kul tid i historien.

Christina Wang Oftedal (27)

-Til sommeren blir det bryllup i Toscana. Brudgommen er min italienske drømmemann. Vi møttes da jeg studerte italiensk i Bologna. Jeg var innom en pub med noen venner, og der var Alesso. Han viste tydelig at han likte meg, og da jeg skulle gå, fikk han Facebook- adressen min. Jeg fulgte spent med på på siden min, men ingenting skjedde. Etter tre uker oppdaget jeg at det lå flere hilsener fra han i spamboksen. Da ble det fart i sakene. På den første daten sa jeg at han måtte være villig til å flytte til Norge hvis han skulle ha tjangs på meg. Det lovet han, og slik er det blitt. Nå snakker han godt norsk og jobber som farmasøyt.

Søstrene Solveig Wilhelmsen (84) og Mary Eriksen (91)

– I mer enn 35 år har vi sittet hver torsdag ved bord 26 her på Lido. De første årene var mor med oss. Siden var vi en fast venninnegjeng, men de andre er enten døde eller klarer ikke å komme seg ut lenger. Vi to har det alltid så hyggelig sammen. Ikke ett minutt har vi vært uvenner. Til sammen har vi ni barn og 24 barnebarn, men oldebarna har vi ikke tall på. Torsdag med smørbrød på kafe er ukens høydepunkt, og vi møtes fast på trappen klokken 11. Den uken vi får trygd, koser vi oss ekstra med et glass vin til maten.

Magnus Oen (91)

– Mykje har eg opplevd, men det største trur eg var i sommar, då eg var i gjestebod hos kongen på Gamlehaugen. Han kom bort og ville vita kva eg har arbeidd med. Då svarte eg at frå 1947 til 1982 var eg fiskar. Sild om vinteren og brugde frå mai og utover. Det einaste me tok om bord, var levra. Den kunne vera så stor som 1100 kilo. Resten av dei enorme haiane vart dumpa på havet igjen. Det eg likte best med å vera fiskar, var spenninga; alltid håpet om ein god fangst. Då me gav oss, tok eg med meg kvalkanonen og sette han opp i hagen til minne om alle åra på havet.

Mawata V. Dukuly (27)

– Nå er jeg den gladeste jenten i hele Norge. For en uke siden kom mannen min til Bergen. Vi har vært kjærester siden jeg var 14 år og han 16. Krigen i hjemlandet vårt Liberia var så grusom at jeg og familien min måtte flykte. Nå er det elleve år siden jeg kom til Bergen. I alle disse årene har jeg lengtet etter Abdun, og vi har klart å holde kontakten. 17. mai i fjor giftet vi oss i Ghana. Jeg har god jobb på sykehjem, og vil utdanne meg videre til sykepleier. De vonde minnene fra krigen kommer mer og mer i bakgrunnen, og jeg er bare så ubeskrivelig glad for å kunne bo i Norge, trivselens land. 

Masja Modrow (24)

– Mormor døde i sommer. Jeg følte at jeg både kjente og ikke kjente henne. Hun bodde hele sitt liv i Tyskland,og snakket bare tysk, et språk jeg ikke kan. De gangene jeg møtte henne, fortalte hun lange historier som jeg ikke forsto. Men likevel var det fint å være sammen med henne. Hun viste med et tydelig kroppsspråk at hun likte meg. Og jeg likte henne. Mormor var alltid veldig elegant i stilen. Denne pelsen arvet jeg etter henne. Jeg fikk høre at den er kostbar, men for meg er den verdifull, fordi den var hennes. Når jeg går med pelsen, passer jeg på å oppføre meg med verdighet for å ære mormor.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Alf Bertelsen (67)

- Jeg gledet meg lenge til å bli pensjonist, men jeg kjedet meg. Det ble lite å gjøre. I 37 år var jeg dørvakt på Ugla, et sted med rufsete rykte, men herlig miljø. Jeg ble rett og slett headhuntet til jobben, fordi jeg var en av de beste bokserne i Norge på den tiden. Det ble en del bataljer i årenes løp, det ble det. En gang var Lønborg-gjengen ute etter meg, en annen gang ble en kar så krakilsk at jeg måtte gi han to tette. Punktum finale. Jeg er en fredelig mann, men jobben krevde sitt. Nå har jeg sluttet å kjede meg, og begynt som ærendsgutt for eldre i nabolaget. De ringer støtt og ber om hjelp, og jeg sier aldri nei. Det er en stor glede å kunne hjelpe.

Heidi (55) og Svein (58) Skorpen

- Jeg var 16 år og allerede erfaren eksosrype da jeg møtte Svein. Det ble fort klart at interessen for motorsykler var felles, og nå har vi nettopp feiret 35 års bryllupsdag. Vi har hatt så mange sykler at vi har mistet oversikten. Men sykkelen over alle er denne, en Yamaha V-Max. Da sykkelen ble vår i 2006, var den allerede 15 år og fullstendig til nedfalls. Uendelig mange arbeidstimer og et unevnelig antall kroner senere, er den et smykke på veien. Når vi kjører på tur, føler vi oss unge igjen. Kjærligheten blomstrer på to hjul.

Siri Christensen (71)

- Den eneste fargen jeg føler meg vel i, er rosa. Slik har det vært så lenge jeg kan huske. Skapene er full av rosa tøy. Naboene kaller meg den rosa panteren, og hvis jeg hadde tatt på meg noe annet, ville ingen kjent meg igjen. Mannen min har aldri klaget på stilen, det eneste var da jeg for noen år siden farget luggen rosa første gang. Da stønnet han høyt.

Marissa Wågenes (31)

– Mamma hentet meg og min bror i Manila på Filippinene da jeg var tre og han var seks. Jeg har lest i papirene at vi ble levert på barnehjem, fordi vi var syke. De som passet på oss der, fortalte mamma at jeg hadde en tvillingsøster. Hun bodde et annet sted. Vi kom hjem til Osterøy, og ett år senere kom søsteren vår, også. For tre år siden reiste hun og jeg til Manila for å besøke barnehjemmet. Det ble en veldig trist opplevelse. Det var så mange barn, og alle viste så tydelig at de lengtet etter kjærlighet. Jeg tenkte på mine to gutter som lever trygt og godt i Bergen. Gråten tok tak i meg, og jeg klarte ikke å stoppe. Jeg tenker på hvor heldig jeg har vært.

Helga (39) og Inga Mathilde (43) Annaniassen

– Vi er søstre og jobber i arbeidsfellesskap. Inga Mathilde pakker garn, og jeg er i kantinen. Om søndagene går vi sammen til byen og finner flasker. Det vi er mest interessert i, er sport. Jeg spiller både fotball og håndball selv om synet mitt er veldig dårlig. Det klarer jeg fordi jeg er tøff. Nå håper vi at Brann tar sølv. Huseklepp er den beste. For ikke lenge siden så vi han i levende live i Sandviken. Da tenkte jeg på å gå bort og forsøke å overtale han til å ta en sesong til. Men jeg turte ikke.

Kumba Bonga (19)

– Etter tre uker på Madla rekruttskole, slo det meg hvor langt borte jeg var fra hjemmet på Frekhaug og alle vennene mine i Bergen. Jeg begynte å strigråte, ringte mamma og spurte om hun kunne hente meg. Hun beroliget meg så fint. Med enkle ord fikk hun meg til å ville fortsette. Det er jeg så glad for. Nå liker jeg disiplinen; oppstilt, våken og stelt klokken 05.50. Jeg liker at alle er like, og at vi hjelper hverandre. Tanken om å kanskje søke befalsskolen har begynt å modne i meg. Når jeg går i uniformen, er jeg stolt.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Fredrik Tytingvåg (13) og Alex Berg (13)

– Vi ville prøve oss i servitørfaget fordi det virket så spennende. Da vi gjorde avtale om arbeidsuke, fikk vi beskjed om å stille i hvit skjorte og sorte bukser. Skoene måtte også passe til antrekket. Det synes vi at vi har klart fint. Det er mange som spiser her, og vi spør om de vil ha mer vann, eller om vi skal rydde bort tallerkenene. Men om vi kommer til å satse på hotellbransjen, har vi ikke bestemt ennå. Planen så langt er å spille fotball profesjonelt.

Marit Bakkebø (56)

– For to somrar sidan kom eg på tanken om å sova ute. Fyrste tida la eg meg berre til på ledige benkar i nabolaget. Det gjorde meg så godt. Seinare kjøpte eg denne hengekøya. Presenning mot regnet har eg, og. Eg likar så godt korte samtalar i forbifarten, og dei blir det mange av når du ligg slik eg gjer. Katten er alltid med og passar på meg.

Ina Karlsen(32) Ronja Wergeland(6mnd)

– Fyrst kom Falk. På dagen to år etter, kom Ronja. Så no er me blitt fire. Eg har hjarterom til fleire, helst skulle eg hatt ein heil flokk. Men leilegheita vår er for lita. Det er så utruleg kjekt å bu her på Nordnes. Folk helsar og seier hei. Det er i byen, men likevel eit nabolag. Eg likar nabolag. Det hender at leilegheiter som passar for familiar er til sals, men dei er alltid utanfor vår rekkevidd. Det er proffane som kjøper, og like etter blir dei fylde opp med studentar. Dei skal og sjølvsagt bu, men stadige utskiftingar skapar ikkje akkurat godt nabolag.

Reidar Andersen (61)

– Etter at jeg ble ufør, er det båtlivet som er gleden i livet. Skoletiden min var så som så. I dag ville jeg sikkert fått diagnose både for adhd og dysleksi, men det har ikke hindret meg i yrkeslivet. Jeg har jobbet i mange bransjer uten fagbrev, blant annet som dykker, og aldri vært redd for nye oppgaver og utfordringer. Den eneste store skrekken som har fulgt meg i alle år, er tannlegen.

Ole Gunnar Evensen(67)

- Jeg husker det godt. Året var 1978. Min kone, som var kjæreste da, min far og jeg kom inn på bruktbilavdelingen til Møller Ryen i Oslo. Det var mange biler å velge mellom, men da vi fikk øye på den gule boblen var saken avgjort. - Den synes jeg dere skal kjøpe, sa far. Gliset var allerede seks år gammelt, men likevel i prikkfri stand. 18.000 kroner var et stort løft for oss, men vi slo til. 38 år og 170.000 km senere er bilen like fin, og et fullverdig familiemedlem hos oss.

Berit (46) og Jan (48) Reed

- Det er nok eg som kjem på alle prosjekta, ja. Først protesterer Jan vilt, men etter nokre månader med bearbeiding så bøyer han av. No er det walk-in-closet til mellomste dottera som skal byggjast. Og den store planen er sjølvsagt nytt kjøkken. Den draumen er under bearbeiding, så der reknar eg tre år frå no, seier Berit. Dei to har reist eins ærend til Bergen frå Stryn.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Emma og Elias Guddal (10)

– Vi vet ikke om det er gøyere å være tvilling enn å ikke være det. Det er fint at vi alltid har en å være med, men det blir lett litt krangling, også. Vi er begge mest interessert i fotball, og vi spiller for Nymark. Mamma har fire søstrer, og to av dem har fått tvillinger. Det ene tvillingparet er bare fire dager fra å være akkurat like gamle som vi er.

Roald Nordanger (70)

– Jeg elsker denne bilen. Det er 32 år siden den rullet ut fra Saab-fabrikken, og den ble min for 17 år siden. I alle disse årene har vi hatt mange fine turer sammen. Ikke har jeg behandlet den så fint alltid, heller. Den har vært både lastebil og traktor i mange tilfeller. For to år siden var den fullstendig utslitt og klar for vraking. Men da fikk jeg så dårlig samvittighet, «du må ikke svikte en god venn», tenkte jeg. Fullstendig galskap, vet du, men jeg bestilte full renovering på Saaben. Det kostet fem-seks ganger bilens verdi, men jeg angrer ikke. Nå skal vi nyte alderdommen sammen.

Martin Jordalen (92)

– Eg var bygningsmann og bas i 50 år. Utan teoretisk utdanning var det ofte vanskeleg, fordi eg måtte tyda teikningar på store bygg. Løysinga for meg vart å be til Gud om rettleiing. Det gjekk alltid godt. Han har stått meg bi i alle år. Fem gonger kom eg heldig frå alvorlege ulykker på arbeidsplassen. To gonger har eg overlevd alvorleg sjukdom. Mitt råd til alle er å tru på Gud.

Roy og Remy Mattson (22)

– Da vi var i 11-12 årsalderen, var vi temmelig bollete. Du kan tenke deg, to tykke rødtopper var lette mobbeofre. Vi fikk aldri bank, men det var en evig psykisk mobbing og varte hele ungdomsskolen. Vi gruet oss ikke til å gå på skolen, for vi hadde alltid hverandre, men vi gledet oss hver dag til skoletiden var slutt. To andre i klassen var også utenfor, så vi dannet en egen vennegjeng siden vi ikke hadde noen andre. Som avslutning på skolen, var nesten hele klassen på skoletur. Der ble vi fullstendig isolert, men en voksen fulgte med på det som skjedde. Han tok oss til siden og sa til oss: «Jeg vet at dere to kommer til å bli noen gode mennesker fordi dere har sett det hele fra andre siden». Det husker vi ordrett, og på videregående fikk vi mange gode venner.

Anne Merete Vik (22)

– Eg fekk åtvaringar om regnet i Bergen, men tenkte at det kunne vel ikkje vera så altfor gale. I juni flytta eg hit frå Fyresdal for å arbeide som sjukepleiar. Det er sju kilometer frå der eg bur til arbeidsplassen, og eg har teke ei viktig avgjerd om at eg syklar, uansett regn eller ikkje.

Sandra Ellingsen (9)

— Mormor og mamma og jeg var i en butikk der de selger ting som andre ikke vil ha lenger. Der satt bamsen og så litt trist ut. Mamma kjøpte den til meg for 39 kroner. Den skal hete Rocky og bo på rommet mitt sammen med de andre bamsene mine.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Karin Aspenes (31) og Per Blomvik (35)

— Vi har giftet oss i dag. Begge er medlem i en middelalder-fektegruppe som heter Kongshirden 1260. Det var der vi møttes for å slåss og ble forelsket. De andre i hirden sto klare på trappen på Tinghuset og laget en sverdbro til vår ære da vi kom ut.

Katrine Stokseng Tveiten (16) og Silje Marie Dolve Bye (16)

— Hattene er nye. Det er veldig gøy å se reaksjonene. Mange smiler til oss. Vi ler litt av oss selv, også, for vi skjønner at vi ikke ser helt vanlig ut. Det eneste vi må passe på, er å rekke bussen hjem til Kvam i kveld.

Frode Haarstad (38)

— Da jeg var seks år, så jeg «Smokey and the bandit». Filmen avgjorde alt. Fra da av ville jeg snakke amerikansk. I fjerde klasse fikk vi undervisning i engelsk, men da snakket jeg allerede godt amerikansk. Læreren kjeftet på meg, men jeg nektet å bøye av. Hattene og skjortene kjøper jeg helst brukt. Denne skjorten er 40 år og mitt bidrag til miljøet.

Svein Fauske (73)

— Da jeg skulle gå av etter 50 år i firmaet, spurte kollegaene mine hva jeg ønsket meg i avskjedsgave. Sykkel, svarte jeg, for det tenkte jeg kanskje var en god ide for pensjonisttiden. Tror du ikke jeg fikk 20.000 kroner! Jeg gikk i sykkelbutikken, og spurte om de hadde en skikkelig god sykkel til salgs. Hydrauliske støtdempere, skivebremser, hjelm og hansker, alt tipp topp! Det er herlig gøy.

Selam Fesshaye (25)

— I dag er en gledelig dag for meg. Etter mye strev har jeg bestått kjøreprøven og sitter med førerkortet i lommen. Teorien var ikke så vanskelig, men det måtte mange timer til før jeg ble god nok sjåfør. Det har kostet mye, men nå er jeg bare glad. Det blir gøy å fortelle mamma nyheten. Hun vet at jeg skulle kjøre opp i dag og er sikkert veldig spent. Nå er sparing til bil det neste på programmet.

Maria Luisa Oliver Moe (90) og Per Otto Moe (93)

— Per var 54 og jeg 51 da vi møttes. Jeg bodde i London den gangen, og han var på forretningsreise. Så begynte jeg å pendle til Bergen på «lovely weekends». Etter at vi hadde vært sammen en tid, sendte jeg han til legen. Jeg hadde merket at han ikke var bra. De oppdaget at Per hadde kreft, og han ble operert øyeblikkelig. Da han kom til hektene, sa han til meg: Nå som du har reddet livet mitt, må du gifte deg med meg.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Hilde Grønlien (22) og Henning Straume (21)

— Om to timer skilles vi for et år. Jeg skal studere i Australia og Henning blir her hjemme. Det er så vemodig. Ett år virker så uendelig lenge. Vi møttes på fest hos felles venner. Jeg oppdaget fort at han og jeg har lik humor, og at vi begge er veldig barnslige. Det har utviklet seg et sterkt vennskap mellom oss. Vi snakker litt om hva som kan skje hvis en av oss får seg kjæreste.

Noah Solheim Sunde (6)

— Jeg elsker fugler. Alltid når vi er på besøk hos mormor i Bergen, kjøper vi brød til fuglene. De blir så glad når de ser meg. Det eneste dumme er at noen av de hakker meg i hodet, og da blir jeg litt redd. I Førde der vi bor, er ikke fuglene slik som i Bergen.

Haldis Teige (77)

— Med unntak av mine tre første leveår, har jeg bodd i det som var huset til besteforeldrene mine her på Nordnes. Før i tiden mente mange at det ikke var så fint å bo her, men det har jammen endret seg. Vi har brukt mye tid og penger på å holde hus og hage i fin stand. Guttene våre sier av og til at vi må selge og få oss en grei leilighet, men det kommer ikke til å skje. Mitt håp er at femte generasjon skal ta over etter oss.

Mikkel Plum (61)

— I 1994 var jeg på teaterkurs på Jylland i mitt hjemland Danmark. Der møtte jeg skjønne Eldbjørg fra Bergen. Det ble noen deilige dager der nede. Den 8. august skulle hun hjem. Vi kjøpte like godt togbillett til meg, også. Og ja, siden har jeg vært her i Gartnergaten. Vi jobber sammen og sover sammen, og det beste av alt er at vi fremdeles er veldig glad i hverandre.

Julian Woodson (25)

— Dette er lavterskeltrening. Ideen min er å utforske bevegelse. Alle mulige bevegelser, gode og smertefulle, nye og uvante posisjoner. Det fine med dette er at jeg kan trene hvor som helst, og det gjør jeg. Håndstående er favoritten.

Frode Ellingsen (54)

— Da vi skulle gifte oss i 1998, sa jeg til min kommende kone at jeg hadde funnet den perfekte brudebilen. Det var bare det at jeg måtte kjøpe den. Slik ble min drøm om Cadillac Cupe de Ville virkelighet. Nøyaktig lik modell Elvis kjøpte til moren, bortsett fra at den var rosa. Men det tøffeste er at president Eisenhower har kjørt i denne. Historien forteller at den til og med var bil nummer fem i kortesjen da John F. Kennedy ble skutt. Så det er virkelig en del av verdenshistorien som ruller rundt her på Sotra.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Martine (6), Markus (4) Landro og Marco (9 hundeår)

— Nå har vi ferie, og i natt har vi sovet hos mormor og Marco. Det er gøy å gå tur, men det er vanskelig, også. For noen ganger vil Marco gjøre noe helt for seg selv, og da klarer vi ikke å holde han i båndet. Mormor passer på og roper slik at han kommer tilbake.

Berit Margrethe Førland (75)

— Byfjellene har alltid vært mitt tureldorado. Etter at jeg flyttet til sentrum går jeg på Fløyen daglig. Før gikk jeg jeg mye alene,men nå har jeg utviklet min egen private gaid-praksis. Når noen åpenbart er i tvil om veien til fjells spør jeg om de trenger hjelp, da svarer de alltid ja. Så spør jeg om de vil ta turen sammen med meg, og det vil de. Selvfølgelig helt gratis. Engelsk og tysk går flytende. Damen som driver kiosken her er så begeistret for det jeg gjør, at hun har lovet meg gratis buljong til evig tid.

Edith Leganger (85) og Sigrunn Kløv (81)

— Mor pleide alltid å kle oss likt da vi var jenter på Laksevåg. Vi var nettopp inne i en klesbutikk, og der hang disse to jakkene. Fristelsen ble for stor. Nå er vi tilbake der vi startet.

Årolilja Åkerblom (6) og Annie Henningsen (6)

— I dag er seksårsdagen min, derfor er jeg fin med rosa kjole, smykke og ring. Annie og jeg har vært sammen hele dagen. Først fikk vi frokost med rundstykker og smør, og knekkebrød med smeltet brunost. Etterpå var vi i barnehagen. Der var det fest med alle vennene mine. Men nå har vi ikke tid til å snakke mer med deg.

Olivia (4) og Hege (37) Ulland Skytterholm

— Mamma og jeg går fra huset vårt i Knøsesmauet til barnehagen og hjem igjen hver dag. Vi må se oss godt for og passe på at det alltid er grønn mann. Mange voksne vet ikke at det er farlig å gå på rød mann, og at noen av de kanskje kan bli påkjørt av en bil.

Trygve Mjelde (21) og Arya (7 veker)

— Det er stor kjærleik på gong her no. Eg lyg ikkje når eg seier at eg har lengta etter hund i 20 år. Foreldra mine sa alltid at det er for mykje arbeid. No er eg i lag med ei veldig fin dame fra Arna, og me er samde om at Arya er det finaste me kan tenkja oss. Og trur du sanneleg ikkje at mor og far tykkjer at det er moro, også!

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Bob Alton (62)

— Jeg elsker hundene mine, Harley'en og ikke minst min fantastiske Mini Cooper. Kjærlighet til damer har jeg opplevd også, men ekteskap har det aldri blitt. Rekorden i samboerskap er tre år. Da innså vi begge at nok var nok. Nei, sant å si har damene vært til låns. Tenk deg Mini Cooper med firhjulstrekk og 200 hester! Det er kjærlighet.

Trond Berge Høvik (47) og Rene Vollen Bø (46)

— Vi har spilt sammen for Frøya i 36 år. Nå er vi veteraner, men fremdeles betyr laget alt. Her på banen er vi verdensmestre, heme er vi tøfler. Kameratskapet og samholdet i klubben er sterkt og vil vare, så får det heller være at de store seierne har uteblitt.

Marita Ryland (37), Elvine (5) og Alva (2)

— Jeg har ikke hatt sykkel siden jeg var ung jente, men jammen fikk jeg denne til bursdagen min i april! Vet du, jeg kan nesten ikke forstå at jeg ikke har skaffet meg sykkel for lenge siden. Det er så utrolig praktisk. Planene om å ta førerkort er lagt fullstendig på hyllen.

Sebastian Eversvik (14) og Thomas Martin Lee (16)

— Vi er mye opptatt av mote. Denne stilen er vi alene om i Bergen. Klærne handler vi fra London og New York på nettet. Vi jobber også med å utvikle vårt eget merke, White Alligators. Logoen er klar allerede. Neste trekk blir å lære design og skaffe produsenter.

Eirik Hannevik (19) og Maria Hannevik (16)

— Vi har bestemt oss for å ha tilknytning til Frelsesarmeen livet ut. Familien vår er med, og slik sett ble vi født inn i armeen. Det som er så fint er at alle er velkommen. Ingen skal stå utenfor, om de ønsker å komme inn. Er vi heldige, finner vi kanskje kjærester som tenker det samme.Jeg har faktisk en litt i tankene. Fremtiden får vise om det blir alvor, sier Maria.

July Tambo (25) og Benedicte Tysse (25)

— Brudgommen min er veldig kjekk. Jeg ble forelsket i ham, fordi han alltid er der for meg når jeg trenger han. Vi møttes på skolen, forteller Benedicte. - Min brudgom er så god innvendig og utvendig. Vi traff hverandre på nettet, og nå har vi vært sammen i fem år. Han er så snill og oppriktig. Jeg gleder meg til å bli konen hans, sier July.

Folk i vest er sponset av

Sparebanken Vest ble opprettet av og for vestlendinger. Det forplikter. Derfor skal deler av vårt overskudd gis tilbake til gode formål og glede for vestlendingen. Hvorfor? Fordi vi er herfra, og vi skal bidra til at livet på Vestlandet blir enda litt bedre.

Cathrine Kalvenes Strømsholm (31), Andreas og Hermine

— Barna våre skal vokse opp i sentrum, det er sikkert! Vi bor i Forstandersmauet, i det som ifølge Bergen byleksikon trolig er byens eldste trehus. Med en storebror, tvillinger og bare to soverom blir det en stor utfordring, men vi satser på å klare oss. For å bekrefte at vi satser på bylivet, har vi kjøpt en andel i Mulebanen til alle barna.

Thomas Askeland (38)

— Da jeg var 13 år, ville jeg bli som Supermann. Han var så snill og hjelpsom. For å nå det målet, måtte jeg trene for å bli sterk. Siden den gangen har jeg trent styrke systematisk. Det har vært hardt, og det har kostet mange forsakelser. Noe supermann er jeg ikke, men resultatet av treningen er jeg fornøyd med. Nå handler det om å ta vare på seg selv og beholde styrken.