Folk i vest

Alle har en historie

Folk i vest

Sigrid Espeland Haga (74)

– Eg er på veg frå Solund til Stord. Vanlegvis korresponderer båtane veldig bra, men i dag må eg venta i nesten tre timar i Bergen på avgangen til Leirvik. Det er striregn, vind og kaldt, og eg vil ikkje risikera å bli sjuk, så eg har lagt ei jakke utanpå regnjakka. Ein må vera litt fornuftig og ikkje berre tenkja på at ein skal vera fin og ta seg godt ut! Eg er ekte vestlending og ikkje så nøye på det. Ikkje har eg handlelyst heller, og litt bagasje å drasse på, blant anna stikkelsbærsbuskar til oldebarna. Det blir ei kjekk gåve, ei dei kan ha glede av i mange år. Det er no litt fint å sitja her på kaien og venta. Ein kan filosofera litt, sjå på fuglane og studera det fine seglskipet «Statsraad Lehmkuhl» i Vågen. Og Bryggen er no alltid fin å kvila blikket på, men no er eg lei. Vanlegvis tykkjer eg at tida går fort, men ikkje når ein ventar på neste båt.

Samantha Harris (27)

– Hjembyen min Berlin er et mekka for brukte ting, og byens motto er at vi er «fattig, men sexy». Da jeg kom til Bergen for to år siden for å ta doktorgraden i psykologi, var jeg spent på bruktmarkedet her. Det er fordi det å kjøpe brukt har vært en viktig del av livet mitt siden jeg var liten jente. I begynnelsen slet jeg litt med å finne de rette stedene, men nå som jeg har god oversikt, synes jeg at tilbudet er ganske bra. I dag har jeg gjort flere gode kjøp på Fretex. Noen av disse skjortene skal jeg sy munnbind av. Jeg liker Bergen virkelig godt, og det er gode muligheter for at jeg slår meg til her for godt.

Andreas Aasen Gjerdmundnes (34)

– Jeg trives bra med jobben min. Fire år med å holde orden i byen vår har endret livet mitt. Å delta i samfunnet i stedet for å sitte hjemme i sofaen, er viktig. Vi får mange fine kommentarer fra folk, og får stadig høre at vi gjør en kjempejobb med å holde orden i gatene. Sjefen i Rein By er også veldig god til å oppmuntre oss til å stå på. Av og til ser jeg folk som kaster papir mens vi holder på å rydde like i nærheten. Da sier jeg fra på en hyggelig måte at det ikke er rette måten å kvitte seg med søppel på, og at alle må ta ansvar for en rein by.

Karit Elise Valen (51), Teodor Hansteen Valen (15), Hans Marius Hansteen (52)

– Jeg har gledet meg lenger enn jeg hadde trodd, fordi konfirmasjonen egentlig skulle skje i mai. Alt har gått som planlagt. Jeg fikk bestemme at vi skulle feire på Lyst & Fryd på Laksevåg med tapas. Vi var seksten til bords. Talen min til slutt gikk fint helt uten manus. Jeg takket for at alle kunne komme til tross for omstendighetene med korona, og jeg takket for talene og gavene. Når vi kommer hjem i kveld, har jeg tenkt å takke mor og far for den fine barndommen og oppveksten jeg har hatt.

Seblewengel Getachew Techane (47)

– Da jeg kom til Norge som flyktning fra Etiopia, ble jeg spurt av UDI hva jeg drømte om å gjøre i Norge. Svaret var lett. Jeg ville bli bussjåfør i det nye landet. Siden jeg var ung jente, har jeg tenkt at det er rette jobben for meg. Det tok åtte lange år i mottak før papirene mine var i orden, men etter det gikk det fort. Etter at jeg klarte førekort for bil, fikk jeg hjelp av Lånekassen til å ta førerkort for buss. Nå har jeg kjørt fast i ett år. Passasjerene er så hyggelige, og mange sier at jeg kjører bussen så flott. Mannen min har fast jobb i vaskebyrå, og vi har kjøpt både hus og bil. Så nå er alt bra.

Live Beate Førland (36) og Agnes Sevelina (7)

– Nå skal mamma og jeg flytte til Sandviken. Dette er nesten siste lasset vi tar med oss. Det er litt sørgelig ikke å være med vennene min på Trengereid mer. For en stund siden fikk jeg et hjerte av alle i klassen. På det hadde de skrevet at jeg er snill og omtenksom, og at jeg er lett å snakke med. Læreren skrev at jeg er flink å tegne. Jeg gleder meg medium til å begynne på ny skole, for jeg kjenner ingen der. Men jeg håper at alle i klassen blir gode venner.

Markus Dahr Berg (21)

– Denne sommeren har jeg opplevd noe helt nytt. Jeg har fått til noe jeg aldri trodde var mulig. Alle mine tidligere sommerferier har gått med til dataspill og sofasitting. I år bestemte jeg meg spontant for å sykle av gårde på langtur. Min erfaring som syklist er temmelig begrenset, men jeg fikk låne en god sykkel av pappa, kjøpte en tilhenger og utstyrte den med telt, primus, liggeunderlag og noen reservedeler. Turen startet i Drammen, og det første store målet var Bergen, for her har jeg gode venner. Første dagen klarte jeg bare tre mil. Siden har det gått bedre. Rekorden er tolv mil på en dag. Med flere hviledager har jeg brukt tolv dager på turen. Det var også et mål for meg å gå ned i vekt. Det har ikke skjedd. Likevel føler jeg meg bedre. Underveis har jeg fått så mange fine opplevelser. Jeg føler virkelig at jeg har levd.

Ingrid Ahlsen (24)

– Mine fineste sommerminner fra barndommen, er da vi besøkte farmor på Lillehammer. Jeg plukket blomster til henne og lærte meg å binde sammen små og store buketter. Der hun bor, er det uendelige mengder blomster som kan bindes og overrekkes som gave. Gleden av å plukke blomster og gi i gave har jeg beholdt. I dag har jeg gledet samboerne mine i kollektivet, og nå skal jeg overraske en venninne med å henge en bukett på døren hennes. Signaturen min er at jeg kombinerer blomster og lange strå.

Hildur Rosten (55) og Gulleik Saltvold (54)

– Første gongen eg møtte Hildur, var på gebursdagen min for eit år sidan. Felles vener hadde tipsa oss om at me burde møtast og bli kjende med kvarandre. Ho var på vitjing i Vikedal, ikkje langt frå Røldal, der eg bur. Så stod eg der på trappa, og eg skal lova deg at eg var skjelven. Døra gjekk opp, og eg vart møtt med det finaste smilet eg har sett nokon gong. Me snakka saman i tre timar, og det kjendest som om det berre hadde gått ei lita stund. Så fint gjekk det. Då me sa adjø, kjende eg på avskjedsklemmen at ho likte meg. I bilen heim smilte eg heile vegen til Røldal. Eg hadde ei sterk kjensle av at frå no blir det eg og Hildur.

Emma Eide Rydningen (25)

– Etter fem år i Bergen med studier i sosialantropologi og filosofi, selger jeg mange av tingene mine og setter foreløpig strek for studiene. Under den vanskelige koronatiden har jeg tenkt mye på fremtiden. Jeg har kjæreste fra Portugal, og han vil gjerne at vi skal bo der sammen. Nå har jeg bestemt meg for å følge hjertet og bli med ham hjem til Portugal for å bli gårdsarbeider. Jeg har alltid hatt en lengsel i meg etter å bo lenger sør. Nå skjer det.

Mary Berentina (80) og Atle Steinar Madsen (82)

– Noen av mine kjæreste minner fra ungdomstiden, er fra da venninnene mine og jeg gikk fra Nordnes, der vi bodde, til Nygårdsparken. Det var alltid så spennende og fint. Nå er det en evighet siden. For noen dager siden sa jeg til Atle Steinar: Nå må du snart bli med til Nygårdsparken, for jeg vil se alle de nydelige trærne og de romantiske broene. Jeg vil se alt det jeg minnes så godt før jeg dør. I dag skal absolutt hele dagen nytes i minnenes paradis.

Ingrid Nornes (23) og Håkon Børs-Lind (27)

– Ingrid og jeg har vært venner i fire år. Vennskapet er så tett at vi mange ganger har snakket om at vi kanskje burde vært kjærester. Hver gang ender det med at vi blir enige om at vi skal være venner. Vi er single nå, men begge har hatt forhold i løpet av disse årene, uten at det har skapt trøbbel for oss. Vi verdsetter vennskapet så høyt og vil ikke komplisere det. Ingrid har et behagelig nærvær. En gang var hun borte i et halvt år. Da hun kom tilbake, gled vi rett inn i samme, fine stilen.

Jo Misje Engersvik (6) og Håkon Pedersen (6)

– Det første året på barneskolen har vi lært null. Jo og jeg lærte å lese mens vi var i barnehagen. Til nå har jeg lest syv eller åtte bøker, og Jo har lest fem eller seks. Neste år skal vi lære hvor mye hundre pluss hundre blir, men det kan vi allerede . Vi to har vært venner siden vi var babyer, og vi kommer nok til å være venner til vi dør. Jeg er kommet til syv millioner i tellingen min, og jeg overdriver absolutt ikke.

Bo-Tollak Slengesol Balgobin (27)

– Jeg føler meg glad, og det er ekte glede. Kjæresten min Matilde og jeg har det veldig fint. For to år siden fikk vi hund, så fikk vi katt. Det neste blir vel Volvo ... Neida, jeg tuller, det blir ikke aktuelt! For meg er skuter tingen. Jeg kjører den året rundt. Jeg er Sandviken-patriot, her ble jeg født og her skal vi bo. Heldigvis er Matilde enig. Folk sier at har du først bodd i Sandviken, flytter du aldri herfra. Det gjelder for meg også.

Duangchan Phrompukdee (32)

– Nå har jeg endelig klart det jeg har tenkt på lenge: Å kjøpe min egen restaurant. Jeg var tidligere ansatt her på Alléhjørnet. Da eieren ville selge, brukte jeg sparepengene mine, og med banklån i tillegg er jeg i gang. Pappa og mamma er bønder, så jeg er vant til å jobbe hardt og mye. Siden jeg overtok i mai, har jeg gjort alt alene. Det betyr at jeg har jobbet syv dager i uken, men gleden over å jobbe for meg selv, har gitt ekstra krefter. Målet er å kjøpe mitt eget hus, og det skal være på Sotra. Der har jeg venner, og der liker jeg meg veldig godt.

Arne Ellingsen (67)

– I fjor gikk jeg av som elektriker, etter nøyaktig 50 år i jobben. Da hadde jeg gått og verket lenge og tenkt på å kjøpe motorsykkel. Jeg vil så gjerne beholde gutten i meg! Jeg tenkte at nå må jeg ha det litt moro, før vi skal på heimen. Heldigvis har jeg en grei kone, som var helt enig med meg. Da vi var unge, kjørte vi sammen, men det vil hun ikke lenger. For sikkerhets skyld slo jeg til på denne enorme Honda Valkyrie, 1997-modell. Det er så lenge siden jeg kjørte sykkel. Jeg måtte øve litt for å finne formen, men nå går det fint. For en herlig følelse å mestre denne sykkelen på veien! Jeg har tenkt at dette skulle bli det siste sykkelkjøpet. Men du vet aldri.

Mikal Lutro Strand (17)

– På ungdomsskolen bestemte jeg meg for at jeg ville bli arbeidsmann. Det var ikke det at jeg ikke likte meg på skolen, men de teoretiske fagene fenget meg ikke særlig. Jeg har dysleksi og Asperger syndrom, så jeg trives best med praktisk arbeid. På ungdomsskolen laget jeg en fuglekasse med egen design. Den er jeg fornøyd med, men ellers ble det mye bortkastet tid for meg de årene. Årstad videregående skole har forandret livet mitt. Her har jeg truffet blink. Jeg gleder meg til å gå på skolen og har fått seks i fagene produksjon og tekniske tjenester. Om et år håper jeg å komme ut i lære på en arbeidsplass.

Bettina Normann (22) og Bernhard Slyngstadli (21)

– For fem år siden flørtet Bernhard og jeg litt, men det ble ikke noe mer. Jeg syntes at han var litt treg på avtrekkeren. Til slutt tok jeg mot til meg og stilte det store spørsmålet: Om vi skulle være kjærester? Nå har vi nylig hatt femårsdag som kjærester. Ikke bare det, nå har vi kjøpt leilighet sammen, også. Bernhard er morsom, og vi ler og tuller mye sammen. Det er det jeg liker best. Jeg kan fort bli vel seriøs av og til. Da hjelper det med en morsom kommentar.

Tom Backer Johnsen (79)

– På 1970-tallet bodde jeg i en leilighet i Fyllingsdalen og arbeidet på Universitetet. Jeg tenkte mye på at jeg gjerne ville bo i byen, helst et sted uten særlig trafikk, men med gangavstand til alt. På den tiden laget en av studentene mine en intervjuserie med folk som bodde i byen, på oppdrag fra Byfornyelsen. Hun fortalte meg om et eldre ektepar som bodde i Søndre Steinkjellersmauet, og at de tenkte på å selge huset. Studenten fikk avtalt et møte, slik at jeg fikk komme hjem til dem. Tro det eller ei, men de gamle ønsket seg en romslig leilighet i Fyllingsdalen – akkurat en slik jeg hadde! Der og da på første møte ble vi enige om å bytte. De slo til usett, men ble heldigvis veldig fornøyd. Og jeg fikk drømmen om et sentrumshus oppfylt.

Camilla Markhus (32) og Camilla Lyking Egenes (28)

– Første gang jeg møtte Camilla, tok det bare sekunder før jeg tenkte at hun der vil jeg bli venn med. Siden har det vist seg at det var en god ide. Nå er vi absolutt bestevenner. Camilla er en slik venn som alle burde ha. Alltid til å stole på. Vi har samme interesser, samme humor. Vi kan være så fortrolige sammen, hun er min storesøster. Sånn kan jeg fortsette. Vennskapet vårt skal vare livet ut, håper vi. Til høsten skal jeg flytte til Stavanger for å bli lærling i tatovørfaget, men avstanden skal ikke gå ut over vennskapet vårt.

Yasmine Jensen (23)

– Dette er min første sesong i Lungegaardens Buekorps. Det er i siste liten, for aldersgrensen i korpset er 25 år. Selv om jeg er Askøy-jente og bor på Sotra, har jeg flere ganger reist til Bergen sentrum for å se på prosesjonen 17. mai. Buekorpsene har alltid fascinert meg, og jeg har tenkt lenge at jeg burde prøve meg som slager, særlig fordi jeg spilte trommer i ungdomsband tidligere. Å bli slager har krevd mye øvelse, men nå sitter det. Jeg hadde gledet meg veldig til å marsjere for første gang 17. mai, men nå blir det ikke noe av. Det er forferdelig trist. Heldigvis har jeg et par sesonger igjen før jeg pensjoneres, så neste år stiller vi!

Ingebrigt Ryland Røyrane (23)

– I det siste er jeg blitt veldig interessert i stoler. Nylig kom jeg over fire godt brukte Budal-stoler. Jeg kjøpte alle for en god pris. Stolen er en klassiker med historie 200 år tilbake i tid. Nå har jeg pusset og reparert en god del, men det gjenstår mye arbeid. Det er så gøy at jeg skulle ønske at jeg kunne ta fri fra studiene ved Bergen Arkitekthøgskole og jobbe heltid med dette, men det går ikke. Drømmen min er å innrede et verksted i kjelleren på huset vårt, der vennene mine og jeg skal holde på med prosjekter. Nå har jeg jobbet mye utenfor huset og kommet i kontakt med gaten på en helt ny måte. Jeg har oppdaget folk som går forbi flere ganger om dagen som jeg aldri har sett før, enda jeg har bodd her hele livet. Mange har stoppet opp og pratet. Gaten er bilfri, så det er bare å ta den i bruk.

Hilde Danielsen (48)

– Det er ei stor glede og ein ekstra dimensjon i livet å bu i ei vakker gate. Kvar dag når eg er på heimveg og går inn i Ytre Markeveien, blir eg oppstemt. Huset vårt var det dei kalla eit kapteinshus i gamle dagar. Tidleg på 1900-talet budde det 18 menneske i huset. No er det berre mannen min og eg som bur her. Og katten, sjølvsagt. Ho heiter Katja og blei fødd i Hardanger, men mor hennar var frå Nordnes. Difor bestemte me at ho skulle få koma hit og leva livet sitt på dei same brusteinane som mora gjekk på som ungkatt.

Marie Kolbjørnsen Gripsrud (20), Sara (12) og Ivan Andre Nygaard Taule (22)

– Ivan er den eneste kjæresten jeg har hatt. Vi var i samme vennegjeng et par år, før det utviklet seg til kjærlighet mellom oss. For fire år siden ble jeg utsatt for en ekkel opplevelse på en fest. Heldigvis var Ivan der også. Han sto opp for meg og kastet ut han som var ubehagelig. Etter det begynte vi å møtes til kaffe og prating akkurat her vi sitter nå. På denne benken kysset vi for første gang, og det var på denne benken Ivan spurte om vi skulle være kjærester på ordentlig. Vi liker fremdeles å sitte her og sverme. Planen vår er at ting skal fortsette å gå bra mellom oss.

Oliver Vidar Skogedal Dyrdal (11)

– For noen dager siden var jeg inne på finn.no for å se etter en disc til gaming. Der oppdaget jeg at det gikk an å melde seg som hjelpemann for naboer som kanskje sitter i karantene på grunn av koronaviruset. Min tante Christel sier alltid til meg at vi skal være hjelpsomme når vi kan. Derfor ble jeg enig med mamma om at jeg skulle sette inn bilde av meg og skrive at jeg gjerne vil gå og handle for naboer, for eksempel ost og melk. Til nå er det ingen som har spurt om hjelp, men det er mange som skriver til meg og sier at det er et godt tiltak, og at jeg er en helt.

Tron-Petter N. Aunaas (21)

– Jeg går ikke kledd med denne stilen for å få oppmerksomhet. Det føles naturlig for meg at dame- og herremote glir mer og mer over i hverandre. Jeg begynte å utforske denne moten allerede i sjette klasse på barneskolen. Mange smiler til meg, og jeg har aldri hatt ubehagelige opplevelser her i Bergen eller noe annet sted. Det hender folk spør om jeg er gutt eller jente, da må jeg bare svare at jeg er gutt. Alle klærne mine er kjøpt i bruktbutikker. Det er morsomt å jakte på fine ting og sette dem sammen til et antrekk. Den eneste regelen som gjelder, er at alt er lov.

Fritjof Nilsen (68)

– Hver dag tar jeg Bybanen fra Sandsli, der jeg bor, til sentrum. De siste årene har diabetesen tatt synet mitt. Det er derfor jeg går med stokk. Men det er ikke verre enn at jeg finner veien, og turen går som oftest til Hollendergaten. Der treffer jeg alltid noen å snakke med. Med hånden på hjertet kan jeg si at jeg aldri har hatt problemer med alkohol eller rus. Jeg spiser gjerne middag hos Indremisjonen eller på Blå Kors. Begge plassene blir jeg møtt med vennskap, og alle er velkomne. I ungdommen seilte jeg med trelast for Star Shipping, og senere i livet kjørte jeg en blå Toyota pickup med fisk for Husebø på Torget. Årene i utenriksfart tenker jeg mye på. Det var så veldig godt forhold mellom offiserene og oss som var dekksmannskap.

Marius Næss (32)

– I 2018 meldte jeg meg på en gruppe som skulle reise til Israel sammen uten at vi kjente hverandre. Jeg besøkte Riga noen dager før jeg skulle fortsette til Israel og slutte meg til de andre. På flyet til Tel Aviv satt jeg ved siden av en ung dame. Det var Randi, og det viste seg at vi skulle være i samme reisefølge i Israel. Dette var et nattfly, og turen tok fire-fem timer. Hun var godt forberedt med utstyr som var nyttig på en lang flytur. For eksempel spurte hun om jeg ville låne en oppblåsbar pute til å hvile hodet på. Hun var så omtenksom og hjelpsom. Jeg var ikke akkurat på jakt etter kjæreste, men der og da tenkte jeg «hmmm ... dette er kanskje en å satse på». Litt senere spurte Randi om hun kunne hvile hodet på skulderen min. Det kunne hun. To år senere er vi nygifte og skal være sammen i livet. Jeg liker ikke å drikke så mye, så vennene mine laget utdritingslag for meg. Det var veldig morsomt, men da en av oppgavene var å gå rundt i borettslaget som Supermann og tilby folk tjenester som å vaske vinduer eller gå ut med bosset, var jeg nok den flaueste Supermann noen har sett.

Ida Kristoffersen (26) og Bjørn Lund-Sørensen (26)

– I dag har jeg gjort noe jeg har drømt om lenge. Jeg har kjøpt min egen Mini Cooper S. Helt siden jeg for mange år siden så actionfilmen «The Italian Job», der minien spiller en sentral rolle, har jeg spart penger og jaktet på den rette modellen. Ida visste ingenting da jeg ringte henne fra bilen og sa at hun måtte komme ut. Heldigvis ble hun jublende glad. Dette er vår første bil, og det skal bli nydelig å kjøre av gårde. Bilen ligger som klistret på veien, og er toppen av alt du kan ønske deg.

Anita Lekve (52), Nutti (10 mnd.) og Sunniva (14)

– Me skulle til Bergen på besøk til tante og sova der ei natt. Men så fekk mamma og eg influensa. Me vart liggande i senga, og var så sjuke at me ikkje kunne klare å koma oss heim til Ulvik i Hardanger. No har det gått ni dagar, og me er endeleg på heimveg, sånn nokolunde friske. Eg er så glad for at dei to eg er mest glad i, mamma og Nutti, var med. Og heldigvis var den som eg er mest glad i etter dei to, nemleg bestemor, heime, så ho har mata dei to kattane og kaninen min. Eg gler meg til sjå dei att.

Kristin Haukedal (35)

– Å jobbe med kundeservice er perfekt for meg. Jeg liker møtene med mennesker, og det er kjekt når kundene får hjelpen de trenger. Det er fysisk tungt med mange løft i løpet av dagen, men jeg ser på jobben som en mulighet til holde meg i form. Det er ikke nødvendig for meg å trene etter jobb. Derfor sparer jeg både tid og penger. Noen ganger blir jeg forundret fordi mange kunder glemmer å ta med seg varene de har kjøpt. Vi har en tykk perm med oversikt over alt som er betalt, men ikke hentet. Sofaer, kjøleskap, senger, spisebord, alt du kan tenke deg. Noe blir hentet senere, men slett ikke alt.

Lydia Sylta (18)

– Nå er jeg på vei til Voss for å være en av lederne på en ungdomsleir for konfirmanter. Jeg gleder meg til å oppleve det fine samholdet som oppstår når unge er sammen på leir. Vi er forskjellige mennesker, men vi har noe stort som vi deler, og det er den kristne troen. Jeg begynte å gå regelmessig i kirken i min egen konfirmanttid, og det har jeg fortsatt med siden. Jeg forkynner ikke på leiren, men når det passer, holder jeg gjerne andakt. Oppdraget mitt denne gangen er å lede et kurs som heter «Skog og sånn» og handler om friluftsliv. Selv er jeg ikke særlig flink på ski, men jeg gir ikke opp håpet om å bli god i løypene til slutt.

Victor (10) og Per Nordenson (72)

– I dag fikk jeg bestemme at morfar og jeg skulle gå på svømming. Vi har det alltid koselig sammen. Han liker veldig mye av det som jeg også liker. Morfar er så sprek og morsom, og skikkelig god på gitar og munnspill. Noen ganger når jeg har svømming med klassen, hopper jeg fra femmeren, men i dag har morfar sagt at det er tryggest å la være. Det er bra, for det er ikke alltid at jeg har lyst. Etterpå skal vi spise pølser på kafé.

Bente Birkelund (68)

– Da jeg var liten jente og øvde meg på håret til lillesøsteren min, var det bestemt, jeg ville bli friserdame. Det skulle bli min fremtid. Nå har det gått 52 år siden min første dag i lære. Fire år etter startet jeg egen salong. Siden har det gått i ett. Jeg mistet noen jobbdager i forbindelse med at jeg fikk de to jentene mine, men det var ikke mange, takket være Carsten, mannen min, og svigermor. De tok seg av barnestell og matlaging. På det meste hadde jeg tre salonger, men nå har jeg roet ned og har bare én. Sant å si trives jeg best på jobb, seks dager i uken. Ferie har vi aldri brydd oss med å ta. 80 prosent av kundene er faste, og jeg gleder meg til å se dem alle i mange år fremover.

John Åge Arnesen (67)

– Jeg har jobbet med oljeplattformer nesten hele min karriere. Den mest kompliserte og spennende oppgaven jeg har vært med på, var da vi jekket opp plattformene på Ekofiskfeltet. Installasjonene står på havbunnen og produserer olje og gass. Etter at feltet hadde vært i produksjon i flere år, oppdaget man til stor forskrekkelse at havbunnen under plattformene sank. Avstanden mellom plattformdekkene og havoverflaten ble dermed kritisk lav. Dette førte til beslutningen om å jekke opp plattformene og skjøte ni meter på beina. Vi var enormt mange folk som jobbet for å få operasjonen til å klaffe, noen ganger krøp vi nesten oppå hverandre. Mange mente at det var umulig, men vi klarte det. Dette var sent på 1980-tallet, og Ekofisk, som startet produksjonen i 1971, vil fortsatt være i drift frem til 2040. Da jeg fylte 62 år, valgte jeg å ta sluttpakke. Knærne skrantet, så det var best å gi seg. Nå cruiser jeg rundt i nabolaget med den elektriske doningen min, helt uavhengig av olje.

Juliane Rolfsvåg (23)

– Da jeg var liten, ble jeg kalt mirakeljenten. Jeg overlevde å bli født tre måneder for tidlig. På det minste veide jeg 700 gram. I tillegg fikk jeg et virus. Det gjorde at jeg måtte opereres i hodet. Noen ganger holder jeg foredrag om det som skjedde den gangen. For åtte år siden fikk jeg en miljøarbeider som er døv. Hun heter Tove og er veldig snill. Jeg er ikke døv, men med henne begynte jeg å lære meg tegnspråk. Etter tre måneder klarte jeg det godt, og noen har sagt til meg at det er bare én annen i Norge som har lært det like fort som meg. Nå jobber jeg som tolk i kirken en gang i måneden. Jeg kan ikke få barn. Derfor har jeg Ella og Lea. De er dukker, men for meg er de mer enn det. Jeg er så glad i de to. Jeg har egen leilighet i et bofellesskap, der trives vi og har gode venner.

Alex Spjeld (15)

– For fire-fem år siden kom jeg over noen koreanske sanger og danser på nettet. Det var bare en oioi-opplevelse! Jeg aner ikke hvorfor, men det gikk rett under huden på meg. Jeg bare liker stemningen i dansene og rytmen i språket. Jeg hører på koreansk språk hver dag, og jeg har pugget alle skrifttegnene i alfabetet deres. Det er litt morsomt at jeg kan lett lese koreansk, mens dysleksien min gjør at jeg sliter med å lese norsk. Målet mitt er å ta en god utdannelse i Norge, helst som politi. Etter det vil jeg bo og studere lenge i Korea.

Kitty Skram Torkildsen (96)

– I 1957 giftet jeg meg med Johan. Han var maskinsjef om bord på steamtankeren «Nelly». Vielsen skjedde i Roma, og det var nydelig, alt sammen. Brudekjolen kjøpte jeg to timer før vielsen. Johan var så hjertens god. En gang vi passerte en kåpeforretning her i Bergen, kom jeg til å se litt ekstra på utstillingen. «Hva ser du på, Kitty, liker du den kåpen?», spurte han. Tre minutter senere var den min. Jeg glemmer det aldri. Men bare fem år ut i ekteskapet døde min elskede mann på post, i maskinrommet, bare 36 år gammel. En av mannskapet fortalte meg etterpå at det siste han sa var «hold steamen oppe på tankene!» Det var et sjokk. Heldigvis hadde jeg jobben min som Bergens første kvinnelige hovmester, med alle rettigheter, i huset til Maskinistforeningen. Det hjalp meg holde motet oppe. Fire år etter ble jeg lykkelig gift med Finn, også han maskinsjef. Han var en fantastisk skjønn mann, både utvendig og innvendig. Jeg tok meg mye fri og var om bord sammen med Finn. Det var så spennende. En gang seilte vi i bananfart på vestkysten av Afrika, og da var det bananer til frokost, middag og kvelds. Jeg liker fremdeles bananer og spiser en daglig. For 20 år siden døde også Finn plutselig og uventet, og siden har jeg vært alene. Men jeg er glad for livet. Jeg takker min gode Gud hver kveld og gleder meg til å stå opp neste dag til kaffe, radio og avisen.

Liliana Nikoleta Mitko (7)

– Jeg har en venninne i Polen som heter Milena. Hun og jeg skriver brev til hverandre. Å få brev i postkassen er så gøy. Når jeg holder konvolutten i hånden, er det spennende å tenke på at jeg snart skal åpne og lese hva som står der. Eller kanskje er det en fin tegning der. Men det verste er å gå og vente på svar når jeg har sendt et brev. Nå har det gått litt mange dager uten at hun har hatt tid til å svare meg. Jeg tror kanskje at jeg skal skrive et brev til henne og fortelle litt om hva lillesøsteren min og jeg holder på med om dagen. Helt til slutt vil jeg skrive at jeg venter veldig på svar fra henne.

Robert Kristensen (51)

– Eg har fagbrev som platearbeidar i skipsbygging og treivst godt med det, men for omlag ti år sidan var det dårlege tider i den bransjen. Då var eg heldig som fekk tilbod om å bli med på grunnboring. Etter ein del kursing og opplæring sette eg i gang, og sidan har eg ikkje angra. Rett nok er det tidvis tungt arbeid, men det er godt kameratskap i arbeidslaget. Det betyr mykje.

Chris Rene Engelsen (38)

– Jeg er en av mange som bor i båt. Bare i Solheimsviken er det nær hundre personer som bor i båtene sine, har jeg hørt. Denne skuten er den fineste jeg har hatt. Her har jeg dusj, vaskemaskin og tørketrommel, så ingenting mangler. Jeg har vært lastebilsjåfør på anlegg, men i sommer følte jeg at det var noe som ikke var bra med synet mitt. Etter nøye undersøkelser hos øyespesialist, ble jeg fratatt førerkortet på dagen. Synet mitt svekkes litt og litt, så lastebilkarrieren er dessverre over. Håper bare det blir lenge til jeg ikke kan føre båten min lenger, men jeg innser at den dagen kommer. Frem mot jul pynter jeg alltid med lys og nisser, og når jeg venter venner om bord, går jeg i nissedrakt. Men som oftest er jeg alene, bare med selskap av skipskatten min.

Shelmith Øseth (18)

– Jeg danser når jeg er trist. Jeg danser når jeg er glad. Jeg danser for å få ut følelser. For seks år siden kom vi til Norge, og mye var vanskelig for meg. Jeg prøvde flere aktiviteter for å finne et miljø der jeg kunne trives. Fotball, løping, men det var hele tiden noe som ikke passet. Via søk på nettet kom jeg i kontakt med en gruppe unge som danset. Der fant jeg mine folk. Etter mye prøving og feiling har jeg utviklet min egen dansestil. Det er dans uten regler, dans som forteller noe om mine følelser. For fem år siden fikk jeg bli med i Fargespill. Nå holder vi på med jubileumsforestilling, og jeg har fått lov til å danse mine danser i oppsetningen. Det er stort for meg.

Kristine Birkeli (22) og Lars Martin Myhre (22)

– Avskjed er aldri lett. For at det ikke skal bli for trist, snakker Kristine og jeg om at det ikke er så mange uker før vi er sammen igjen. Livet i militæret er ganske hektisk. Dagene går i ett i leiren, men om kveldene, når tjenesten er over og jeg får tid til å tenke, kommer savnet. Vi har vært kjærester i et og et halvt år nå, og jeg føler at Kristine er den rette for meg. I august neste år er jeg ferdig med militærlivet. Vi har bestemt oss for at det er rette tidspunktet for å ta forholdet et steg videre og bli samboere.

Egil (63) og Sonnie (63) Davø

– Sonnie er det beste som har hendt meg. Det var en stor lykke å møte henne for 20 år siden. Nå har vi vært gift i 18 gode år. Hennes fem og mine fire barn er gode venner. Barna våre har gitt oss 17 barnebarn, så vi er virkelig en storfamilie. Alle hennes, med unntak av sønnen, bor her i Bergen. Alle har arbeid og er skikkelige fightere, hele gjengen. Det er herlig å se hvor godt alle sammen står på og hjelper hverandre. Jeg er så stolt, og ofte tenker jeg at det er en gudegave å få en så stor og fin familie.

Hans (4) og Tage (6) Rudjord Rubing

– Vi avtalte at vi skulle kampe med sverd i dag. Den som vinner til slutt, får prinsessen. Fektingen er på ekte, men sverdene er myke. Tage er litt sterkere enn meg, så jeg måtte gråte litt to ganger, men da trøstet Tage slik at jeg ville fekte mer. Pappa sier at tippoldefaren vår i Sverige var soldat i gamle dager og kjempet med ekte sverd mot noen. Vi har ikke krig på ordentlig, så begge to vinner.

Lene Caroline Lucifer Gørbitz (38)

– Fra jeg var liten, har jeg vært en glad person. Jeg er aldri redd for å dumme meg ut og går alltid kledd i farger. Fargene gjør meg glad, og jeg er sikker på at de gjør andre glade også, for mange smiler til meg. Jeg har studert religionsvitenskap og fullført bachelor, men egentlig ville jeg helst ha studert psykologi. Å holde humøret oppe er viktig, og jeg elsker dans og sang. Røyk og alkohol er jeg sterkt imot, men jeg går gjerne ut for å danse. Nå er det flere dansesteder som sprøyter gass inn på dansegulvet. Da får jeg ikke puste og blir helt rar i hodet. Det håper jeg de slutter med.

Anna (9), Michelle (9), Hermine (9) og Maud (9), som er datter til Trond Hestad (51)

– Når vi jentene sitter på med pappa i sykkelkassen, er det så morsomt. Da synger vi: «Ska vi hold omkring hverainner, og vi veit at det her skal gå. Ååå – å levva livet, ååå – å levva livet.» Og når det går litt fort ned en bakke, og pappa tuller og roper at bremsene ikke virker, synger vi bare enda høyere. Jeg er heldig, for jeg har mange venner. Pappa kunne godt hatt en tilhenger på sykkelen, der Atene, Frida, Selda og Anne Maria kunne ha sittet.

Hanne Litleskare Hammer (32), Mathias (1/2), Filip (3), Jakob (5) og Andreas Hammer (37)

– Vi er heldige som kommer fra to familier der mange er ivrige med strikkepinnene. Den storestrikkemesteren er oldemor Gudrun. Hun passer på alltid å holde slekten varm. Det er litt av en oppgave, for hun har 15 barnebarn og 16 oldebarn. Slekten til Andreas er også mestere til å strikke, så vi har et godt lager av gensere og raggsokker liggende klare til vinteren. Mariusgenseren er favoritten. Den går aldri av moten og holder oss alltid varm.

Kari (76) og Inge (76) Olsen

– Det er fast takst for oss å eta middag på Kafe Samhold kvar onsdag klokka fire. Her møter me bygdafolk frå mange nasjonar. Inge og eg flytta til Ytre Arna i 1964. Me flytta inn i ei leilegheit i huset til besteforeldra hans, og der bur me framleis. Eg vaks opp på Holmen, ein plass mellom Indre og Ytre Arna, og må seia at eg eigentleg var skeptisk til å flytta hit. Då eg var lita jente, var det hit me måtte me dra når me skulle på butikken, til doktor eller tannlækjar. I Indre Arna var det ingenting den gongen. Ungane her var så frekke, dei stod langs vegen og ropte at eg ikkje måtte glo, endå eg aldri torde glo på noko som helst. Likevel enda eg opp her og har aldri angra. Det var nokre år med motgang og litt dårleg stemning etter at fabrikken vår vart lagt ned, men motgangen skapte samhald, og etter ei tid snudde det. Bygda har opplevd mange år med framgang og stor optimisme, og no er det kjekt å seia at me er frå Ytre Arna.

Lise (19) og Helene (17) Gundersen

– Vi er søstre i støvsugerpatruljen. Det skulle være sommerjobben vår, men den ble forlenget til oktober. Det har vært mye positivt og gøy, og vi har fått ros av folk og noen ganger smil. Men dessverre er vi også sjokkert over alle de frekke og ufyselige kommentarene vi har fått av gutter og menn. Fordi vi er jenter som jobber med dette, er det liksom fritt fram. I begynnelsen var det tungt både for Lise og meg. Det er så totalt uten respekt, og vi venner oss aldri til det, men vi er blitt flinkere til å håndtere situasjonen. I dag er siste dagen, men vi har bestemt oss for at vi vil søke denne jobben også neste sommer. Får vi sjansen, er søstrene Gundersen klar til å holde rent i gatene.

Maria Martinsen (23) med Lucifer og Azula

– Kattene mine er bror og søster av rasen Savannah. Bortsett fra at de er uvanlig vakre, er de som katter flest. Katter er som mennesker, noen er sky og andre er utadvendt. Lucifer er sky og forsiktig, søsteren mer frempå. Vi går tur hver dag, og jeg må være tålmodig, for det er mye som skal studeres og tittes på. Av og til nekter de å gå videre, og da må jeg bære begge på skuldrene. Jeg har hatt katt siden jeg var liten og kan ikke tenke meg å leve uten. Heldigvis er samboeren min helt enig om den saken.

Kirsten (83) og Harald (85) Brundtland

– Jeg kan ikke prise Harald nok. Vi møttes for 65 år siden på en konsert i Forum. Jeg hadde strevd i timevis i forkant med å krølle håret, men på vei til Forum ble det pøsregn. Da jeg kom frem, så jeg ut som en druknet katt. Etter konserten fulgte han meg til døren hjemme i Bøhmergaten. Han ble min første ordentlige kjæreste. Året etter fikk jeg lov av min mor til å reise på to ukers ferie til Amsterdam med Harald. Hun stolte så veldig på ham. Hjemreisedagen blakket han seg og kjøpte kjærestering til meg. Den har jeg båret siden. Året etter sto jeg brud, enda vi ikke var nødt. Jeg tror vi har hatt det godt fordi vi snakker så mye sammen. For tre år siden fikk jeg slag og ble avhengig av rullestol. Det har ikke stoppet oss fra å være aktive. Harald er tålmodig og triller rundt med meg hver eneste dag. Det er tungt for rullestolbrukere, særlig i sentrum, for det er så ujevnt og humpete. Det er ikke få ganger jeg har holdt på å gå på trynet. Uten Harald hadde det ikke gått. Jeg takker ham hver dag for hjelpen.

Giovanna Inglese (19)

– Da jeg sto klar til å gå på bussen fra hjembyen min Napoli til Roma for å reise til Norge, var mamma, bestemor, søsteren min og noen av vennene mine på perrongen for å ta farvel. Da jeg vinket fra bussvinduet, så jeg at alle gråt så tårene trillet. Jeg klarte å holde meg helt til bussen var kommet på litt avstand, men da måtte jeg også gråte. Det er umulig å finne arbeid hjemme i Sør-Italia nå, og derfor velger mange å reise. Kjæresten min, Roberto, har bodd her i Bergen i ett år, og jeg vil være sammen med ham. Vi har fått jobb på Jamie Olivers nye italienske restaurant begge to. Det er så fint her med nærhet til fjell og sjø. Det er uvant, men veldig hyggelig at helt ukjente folk snakker til oss. Det ville aldri skjedd i Napoli. Når Roberto og jeg har fri, tar vi av og til Bybanen og ser oss om etter pene steder, der vi kanskje kan bo en gang i fremtiden.

Laura Christine Blichner (5) og Alva Underhaug (9)

– Først solgte vi en ting til en dame, så skjedde det ingenting på lenge. De voksne stoppet ikke for å se på alt vi vil selge. Da kjøpte Laura to ting, som hun hadde lyst til å beholde. Etter det hadde vi tjent 31 kroner. En dame rett der borte selger vafler, så vi kjøpte en vaffel for 25 kroner. Den var god, men vi angret, for da hadde vi bare seks kroner igjen. Jeg har sett en jakke her borte som jeg ønsker meg. Den koster 30 kroner. Pengene som blir igjen til slutt, skal Laura og jeg dele.

Iman Omar (7) og Halima Saedija (9)

– Iman er søsteren min. Nå har vi stått kjempelenge i kø sammen med de voksne. De skal velge hvem som skal bestemme i Bergen. Vi står i kø for mamma, for hun har så vondt i foten sin at hun ikke klarer å stå så godt. Mamma sitter på benken der borte, og når vi kommer langt frem i køen, kan hun og pappa komme og ta vår plass. Pappa sier at det er viktig at vi er med og velger. Iman og jeg har ikke sett hvordan et slikt valg er. Mamma og pappa har valgt fire ganger før. Det var litt skummelt i begynnelsen å stå her, men nå har vi snakket med noen av de voksne her i køen, og de er veldig snille. Når vi blir voksne skal vi helt sikkert velge, vi også.

Emil Ingebrigtsen Thorup (19)

– Da jeg skulle velge studiested, var det ingen tvil. Bergen og sammenliknende politikk var et klart førstevalg. Både mamma og pappa studerte i Bergen, og jeg er nok sterkt påvirket av alt de har fortalt om byen. Jeg vokste opp i Oslo, men føler allerede at jeg kommer til å trives godt her. Fadderuken var morsom, selv om drikkepresset var for stort. Men jeg kom meg bra gjennom den, og ble kjent med mange av de jeg nå skal studere sammen med. Jeg er interessert i politikk og samfunnsliv, og jeg gleder meg til å ta fatt. Målet mitt er å gå inn diplomatiet, og drømmen er å bli ambassadør i Berlin.

Åshild Ulstrup (85)

– Eg skulle ynskja at eldre menn som går forbi, kunne løfta augo sine og gje eit lite smil. Me damer vil gjerne ha eit smil frå ein gammal mann, og eg forstår ikkje at dei berre ser i bakken. Ikkje skal eg kyssa dei, ikkje skal eg ligga med dei eller nokon verdas ting. Etter at Jan, mannen min, døydde for 12 år sidan, har eg ikkje hatt noko behov for ein ny mann. Det tek for lang tid å bli kjend. Eg har sakna den intime nærleiken, men nokon draum om å ha det med ein annan enn Jan, har eg ikkje. Men spenninga vil eg ha, og derfor vil eg at gamle menn skal kvikna til og smila meir. Me kvinner smiler til kvarandre, det løfter dagen for meg. Mange trur at alt er over når dei vert gamle, men det finaste i livet kan skje når du trur du er ferdig med alt.

Lisa (9) og Gigi (36) Lundetræ

– I dag har jeg og mamma mor og datter-dag. Vi har gått rundt i byen, spist godteri og popkorn. Mamma overrasket meg med kino og nye øredobber. Men da jeg skulle ta dem på, var den ene plutselig borte. Vi lette og lette i gresset her, men den var umulig å finne. Det var trist, og jeg ble lei meg. Da vi til slutt ga opp og satte oss ned for å slappe av, dukket øredobben opp igjen. Den hadde gjemt seg oppi støvletten til mamma.

Håvard Linnerud (27)

– For ti år siden kjørte jeg inn i en trailer med mopeden. Høyrefoten min ble smadret fra kneet og ned. Siden har jeg gått inn og ut av smerteklinikken, alt er prøvd og ingenting virker. Det blir dessverre bare verre år for år. Nettene er vonde, fordi smertene holder meg våken. Jeg håper at kirurgene bestemmer seg for å kutte foten rett over kneet, men de sier at jeg er for ung, og at det kan komme nye metoder som kan hjelpe meg. Jeg tror at livet mitt vil bli mye bedre med protese. Drømmen min er en dag uten smerte og en god natts søvn.

Thelma Høyerholt Selvik (8) og Gøril Selvik (56)

– Om vinteren når vi er på hytten, pleier Thelma og jeg å ta badstu med snøbading etterpå. I dag var vi på vei til Nordnes sjøbad, for der er vannet varmet opp til 28 grader, og det redder sommeren. Men så ble vi enige om at vi stopper på Møhlenpris og tar et raskt bad, for å herde oss litt først. Elleve grader i luften og iskaldt i sjøen. Det gikk fint, men vi gleder oss til å fortsette badingen på Nordnes.

Benedicte (51) og Anne Margrethe (53) Klohs

– Nå er det 40 år siden mor og far kjøpte Hotel Park. De siste årene har Benedicte og jeg styrt og bestemt sammen, og for oss har det gått fint å være søstre og forretningspartnere. Å drive et lite hotell krever mye arbeid. Hotellet og ansvaret følger oss døgnet rundt. Heldigvis er vi alltid enig om hva som er viktigst i livet. Det er uten tvil familien. Hva som skjer i neste generasjon, vet vi ikke, men vi to kommer til å stå på så lenge vi holder koken.

Kristian (20), Ingrid (16), Sigurd og Sverre (10) og Magnus (7) Herland

– Eg er eldst i søskenflokken og kaptein om bord. Når heile familien er på båtferie, blir det ekstra godt samhald mellom oss, så eg treng ikkje vere streng. Men eg er absolutt sjefen, saman med mamma og pappa, sjølvsagt. Båten vår er ein reketrålar frå 1956. Då eg og pappa fann han på finn.no, var det ingen tvil. Båten er eit klenodium med god plass til alle. To brør fiska med trålaren frå han var ny til 2002. Den gamle skipsbibelen følgde med handelen. Han er velbrukt, med mange understrekingar i ulike fargar. Vi kjem frå Atløy i Askvoll, og det kjekkaste med desse turane er å kome inn til Bergen. Denne gongen skal vi ikkje på Akvariet. Det kostar 1430 kroner, og det er vi einige om er for mykje for oss.

Ove Olsen (56), Dina Louise Vågen Nes (11) og Unni Karin Nordås Olsen (60)

– I dag har det skjedd to veldig spennande ting. Eg har vore brurepike, for farmor gifta seg med Ove-besten. Det skjedde på midten av Brann Stadion, fordi dei to elskar Brann. Farmor ville at songen «You’ll never walk alone» skulle spelast først. Eg var veldig nervøs då me skulle gå inn på banen, sjølv om det ikkje var folk på tribunen. Etterpå hadde farmor bestemt at nasjonalsongen til Bergen skulle spelast. Om kvelden fekk eg vera med på stadion og sjå Brann for fyrste gong. Eg veit berre namnet på ein spelar. Han heiter Håkon Opdal og er frå Odda, og me er frå Husnes.

Sverre Bertin Eldholm (92)

– Jeg har aldri vært gift. Når jeg tenker tilbake på den første som det virkelig kunne ha blitt til noe med, må jeg tilbake til Stavanger i 1950. Der var det en aldeles nydelig jente. Vi var sammen i to dager på en kristen konferanse. Men på den tiden ville jeg bare komme meg til Amerika. Dit reiste jeg og kom ikke hjem for godt før i 2008. Den andre jeg tenker på, er en jente jeg møtte i Casablanca i 1958, der jeg var stasjonert for det amerikanske flyvåpenet. Vi danset sammen, og hun la kinnet sitt mot mitt. Det er sånt en aldri glemmer. Hun er den vakreste kvinnen jeg har møtt. Jeg er fremdeles glad i vakre kvinner og blir forelsket, temmelig sterkt også. Jeg gir ikke opp håpet. Det er vidunderlig å leve slik.

Bjørg Sandvik (70)

– Det er ikke så lett å få folk med på dugnad lenger. Her i borettslaget Nordahl Rolfsens vei 23 har vi ikke innført bøter for å sluntre unna pliktene, og jeg håper i det lengste at vi unngår det. Styret holder på den gamle stilen og lokker med kaffe, brus og kjeks, uten at det ser ut til å ha særlig effekt. Nei, vi har mistet noe på veien! Fellesskapet er veldig viktig, og dugnad er et godt bilde på akkurat det. Skulle ønske Einar Gerhardsens fellesskapsånd kom tilbake. Det er så gøy når alle deltar og tar ansvar.

Halldor (8 mnd.) og Chris­topher Haatuft (39)

– Vi ventet lenge med å få barn, fordi jeg driver restaurant og har jobbet mye. Men jeg har tenkt at jeg vil ha barn. Min mor og far har ikke mast på meg, men jeg har visst at de lengtet etter barnebarn. Nå vet jeg at det bare er egoisme som gjør at vi tenker at det er vanskelig. Når vi ser mødre som bærer barna sine på skuldrene gjennom ørkenen, kan vi ikke si at det ikke er mulig å drive restaurant og ha små barn. Vi er kommet til jorden for å få barn. Alt annet er vel egentlig bare tull.

Thea Hetland (9)

– For ikke lenge siden døde hunden til bestefar. Det var veldig trist, for jeg fikk alltid gå med den i bånd når vi var der. Nå ønsker jeg meg hund, men mamma sier nei. For at jeg skal få være sammen med en hund av og til, har mamma og jeg hengt opp plakat på butikken om at jeg gjerne passer hunden til noen av og til. Jeg venter hver dag på at noen skal ringe, men til nå har ingen ringt. Heldigvis har jeg Bella å gå tur med, men hun er veldig sta og vimsete. Det er umulig å få henne til å gå på plass.

Janicke Kilian (64) og Åge Stavsøien (64)

– Jeg møtte Janicke første gangen på et kurs på Voss våren 1996. Hjemme igjen i Trondheim ble jeg gående og tenke på henne. Sommeren samme året fyrte jeg opp Harley'en, og kjørte på tur til Bergen for å treffe henne igjen. Det viste seg at hun hadde tenkt på meg også, så det ble en romantisk ferietur. Men avstanden Trondheim-Bergen ble for drøy, og forholdet tok slutt. Årene gikk, men minnene om sommeren med Janicke fortsatte å leve i hodet mitt. I september 2017 kjørte jeg Harley til Bergen igjen. Vi spiste sammen og snakket om alt som hadde skjedd i de 23 årene som hadde gått, siden vi hadde sommeren vår. Det var et fint møte. Hjemme i Trondheim igjen satte jeg meg ned og skrev et brev, som var veldig nær et godt, gammeldags kjærlighetsbrev. Etter noen dager fikk jeg en melding på telefonen. Den har jeg tatt vare på, for den var så fin. Vi avtalte at jeg skulle komme på besøk. Besøket varer ennå, for jeg kom meg aldri hjem igjen. Eller rettere sagt, jeg var endelig hjemme etter 23 år borte fra Janicke.

Pernille Vangen (12)

– Da jeg var inne i magen til mamma, fikk jeg litt for lite oksygen. Derfor ble det en skade som gjør at den ene hånden min ikke gjør sånn som jeg vil. Men det går fint å spille ukulele med en hånd når jeg synger til. Den var bursdagsgave fra farfar for fire år siden. Jeg går på tre forskjellige treninger. Klatring, vekter og svømming. Jeg er best på klatringen. Skaden kommer jeg til å ha hele livet, men treningen gjør at jeg blir bedre i den hånden som ikke virker så godt.

Astrid Håvarstein (77), Else Sofie Olsen (83) og Annemor Lea (78)

– Astrid, Annemor og jeg reiser fra Stavanger til Bergen år etter år for å være med på Festspillene. Vi deltar på et kurs i regi av Åsane folkehøgskole, og i dag foreleste for eksempel Erling Dahl jr. om musikken som skal spilles i kveld. Vi gleder oss hele året til dette, og er ikke blitt skuffet en eneste gang. Det har vært kjempegode opplevelser, og i år gleder vi oss ekstra til lunsj på Siljustøl. Men nå har vi hørt at regjeringen ikke vil støtte kursene mer, så da blir dette kanskje siste gangen. Det er helt hårreisende trist.

Bård Sælen Larsen (42)

– Huset var i familiens eie siden det ble bygget i 1876. 100 år senere ble jeg født, og i 1996 flyttet jeg inn i 1. etasje. Jeg bodde her gjennom studietiden og starten på karrieren som musiker. Det var et fantastisk sted å ha som base, og med masse karakter og historie i veggene. Da min kjære mormor gikk bort skulle huset selges, og det lot seg ikke gjøre å overta det på stående fot. Det var knallhardt, jeg hadde masse fine planer for stedet og et sterkt ønske om å holde familiehistorien i hevd. Huset var vanskelig å få ut av tankene i årene som fulgte, og tidvis hendte det at jeg drømte om det. Litt om senn traff jeg på de nye eierne, som inviterte meg til å komme innom og se på huset og oppussingen de hadde begynt på. For tre år siden tok jeg endelig mot til meg og gikk på besøk. I løpet av samtalen kom det frem at de hadde bestemt seg for å selge igjen. Da de skjønte at jeg fortsatt savnet stedet, virket de oppriktig interessert i å legge til rette for at huset kunne komme tilbake til sin opprinnelige familie. Jeg måtte ta runden innom flere banker før jeg med et nødskrik klarte å ordne finansiering. Det virket nærmest uvirkelig at det jeg hadde drømt om, nå skulle gå i oppfyllelse. Jeg kjenner en ekte glede når jeg holder på med arbeid inne eller ute, blant annet fordi jeg tenker på slekten som har bodd og jobbet her før meg. Nå er jeg nygift med Tiffany, og det blir spennende å se hvordan historien utvikler seg videre.

Juan David Hesjedal (18 ) og Håkon Kjellevold (17)

– Vi leier hverandre nesten alltid når vi er ute, Håkon og jeg. Vi får ofte smil fra ukjente folk og noen ganger litt negative reaksjoner. Det gidder vi ikke å bry oss om. Vi tenker på de som har gått foran og banet vei for oss. Når vi aldri legger skjul på at vi er kjærester, er det også for å skape trygghet for andre i det skeive samfunnet. Nå har vi vært sammen i seks måneder. Ingen vet hva fremtiden bringer, men vi satser på det beste.

Nina Ingrid Fossan (62)

– Så lenge det er luft i meg, skal jeg spille trompet. Da jeg var ti år gammel, ville foreldrene mine at jeg skulle bli aspirant i Minde skoles musikkorps. Siden har jeg spilt i flere korps, og er i dag med i både Lungegaardens og Fortunens musikkorps. Jeg øver to ganger i uken med korpsene, og daglig hjemme i tillegg. Selv om jeg har vært med i NM og spilt konserter både her og der, er minnet om da jeg som fjortenåring ble solist for Mindes det aller største som har skjedd. Den fine blandingen av kameratskap og musikalske utfordringer gjør at jeg gleder meg til hver eneste øving.

Hiti (9) og Prashant Pandya (48)

– Pappa synes det er morsomt å marsjere med i Lungegaardens Buekorps. Det er et korps bare for jenter, men han får lov å gå sammen med oss. Det er viktig at han også er stilig, derfor går han alltid med dress når vi marsjerer. Jeg ble med fordi det kom en invitasjon til skolen. Da jeg spurte pappa om det var greit at jeg ble buekorpsjente, ga han tommelen opp. Nå er det tredje året jeg er med, og i morgen feirer vi at korpset har 25-årsjubileum. Jeg har lyst til å bli offiser i Lungegaardens og kanskje politi når jeg blir stor. Det eneste som er litt vanskelig, er at politiet jobber mye om natten, og derfor er jeg ikke sikker på om det går, fordi jeg trenger søvn. Vi gleder oss til 17. mai, fordi da står alle og ser på oss, og noen klapper når vi marsjerer forbi.

Kim Nilsen (30)

– Jeg har tenkt lenge på at jeg må skaffe meg et fremkomstmiddel. Aller helst ville jeg hatt en hvit hest, men det blir for mye penger. Det blir for dyrt med bil, også, så derfor slo jeg til på denne. En Suzuki FZ 50, 2000-modell. Jeg fant den på Finn og ble forelsket med det samme. Den er så liten, men samtidig tøff. Dette blir nok det nærmeste jeg kommer hest. Til sommeren legger jeg ut på tur. Da kjører jeg sørover så langt mopeden holder. Er jeg heldig, treffer jeg noen kjekke folk på veien. Så tar vi det derfra.

Svein Nilsen (70)

– Det var en selvfølge for meg at jeg skulle bli medlem i Mathismarkens Bataljon da jeg var liten gutt, fordi min oldefar var med å stifte bataljonen i 1887. Jeg var soldat i fem år. Tolv år gammel ble jeg lagt inn på Florida sykehus for å ta mandlene. Det viste seg at det var en annen gutt som også het Svein Nilsen der samtidig. De forbyttet oss og meislet bort en stor del av beinet bak mitt venstre øre, istedenfor på han andre. Det gikk galt. Legen skadet en nerve, og siden gikk det infeksjon i såret. Jeg ble liggende på sykehuset i to år før jeg fikk komme hjem igjen. Det var en vond tid. Etter det ble jeg ikke med i korpset igjen, men jeg ble aktiv som gammelkar. Det rører meg sterkt når jeg ser guttene komme marsjerende. Det vekker sterke minner om samhold, kameratskap og tilhørighet til strøket der vi vokste opp.

Emma Jæger Muri (13)

– Mamma sier at den beste måten å lære om økonomi på, er å jobbe for pengene. For ukepengene støvsuger og rydder jeg hjemme. Men i dag er jeg for første gang med på marked for å selge klær som jeg har vokst ut av, og ting jeg har sydd eller heklet. Hittil har jeg solgt for 360 kroner. Målet mitt er å kjøpe en hest. Det kommer til å ta mange år, men jeg er god til å spare, om jeg skal si det selv. I fremtiden vil jeg være veterinær og bo på en gård. Helst på Sandane, for der er det så pent. Og så bor morfar der.

Aron (4 mnd) og Maren Marie Hunderi (26)

– For meg handler livet om kjærlighet og de unike øyeblikkene. Og det første møtet med Aron sin pappa, Dasun, var unikt. Jeg var backpacker på Sri Lanka, og der møttes vi. Fra første øyeblikk følte jeg meg så trygg sammen med ham. Samtalen mellom oss gikk så lett, og fra første stund følte jeg at vi hadde kjent hverandre lenge. Nå bor Aron og jeg her hjemme i Bergen, og Dasun kommer av og til på besøk. Kanskje blir det slik. Han har arbeid og stort ansvar i sitt land, og jeg kan ikke tenke meg å bo andre steder enn i Bergen. Jeg savner han, men det er god trøst i å se mye av pappaen i Aron.

Iver Alme Bergheim (8) og Kristina Alme (38)

– Mamma og jeg laget plakaten sammen i går kveld. Det tok lang tid, så det ble langt over leggetid. Det er første gang i livet at jeg er med på demonstrasjon, og det er ganske spennende. Søppel kan ikke drive rundt i verden, og jeg er opptatt av at vi må ordne opp i dette. Klimaet blir forandret. Vi må alle ha en god fremtid. Jeg har allerede bestemt meg for å være med og kjempe for miljøet når jeg blir voksen.

Kari Haugland (58) og Erling Hatlevik (60)

– I dag har Kari og jeg giftet oss for andre gang. Første gang var i 1990. Vi fikk to veldig fine barn og strevde på slik alle småbarnsforeldre gjør. Etter 25 år med vel mye slitasje, hadde vi glidd fra hverandre. Det endte med at vi ga opp og skilte oss. Etter en tid merket jeg at savnet etter Kari ble stort, og jeg forsto virkelig hva jeg gikk glipp av. Da begynte vi å snakke sammen om alt vi kanskje hadde gjort feil, og det var som om vi oppdaget hverandre på nytt. Til slutt tok jeg mot til meg og fridde for andre gang. Jeg var minst like nervøs som første gangen, men heldigvis fikk jeg ja. Nå er vi like forelsket som første gangen vi ga hverandre ja.

Valeriu Zalar (55)

– Da jeg var 15 år gammel, ble jeg påkjørt av en beruset mann. Foten min kunne ikke reddes. Det var i den tiden president Ceausescu fremdeles styrte i Romania, og det fantes støtteordninger for handikappede, slik at jeg fikk utdannelse som elektromekaniker. Men for 30 år siden mistet jeg jobben, og etter det har jeg ikke klart å få nytt arbeid. For to år siden kom jeg til Bergen for første gang. Jobben min er å tigge nå, og jeg står her på hjørnet ti timer hver dag. Det beste jeg har klart er 350 kroner på en dag, men det vanlige er 120 kroner. Jeg har hørt folk si at det er noen som styrer oss, og som tar pengene. Det er ikke sant. Jeg har en sjef, men det er min kone.

Sander (7) og Hjalmar Lundervik (71)

– Jeg har valgt skøyter som hovedaktivitet med barnebarna mine. Da tar jeg med meg én om gangen, slik at alle får føle at de får ekstra oppmerksomhet og oppmuntring. Det er veldig kjekt å føre videre en interesse jeg har hatt siden jeg var gutt. Sander og jeg har det så kjekt sammen på isen, og for meg er det morsomt å vise at farfar behersker gamle kunster fremdeles. Det viktigste er ikke å bli mestere, men at vi koser oss sammen. Etter en times tid med rundetider og øvelser, setter vi oss og ser på de andre som trener. Da spiser vi krydderkake og drikker kakao.

Ingrid Nymoen (75)

– Da jeg var 67 år gammel, måtte jeg lære meg å gå på nytt. Mandag 4. oktober 2010 satt jeg ved frokostbordet hjemme hos meg selv. Da fikk jeg en veldig nysebyge og følte meg litt uvel. Siden jeg hadde forskningsfri fra jobben som universitetslektor på den tiden, ringte jeg bare kontoret og sa at jeg ville jobbe hjemmefra. Det er det siste jeg husker klart fra den dagen. Mandagen etter hadde noen av kollegene mine begynt å bli urolige for meg, siden jeg ikke hadde gitt lyd fra meg eller svart på telefonen på flere dager. Det endte med at de fikk tak i vaktmesteren og låste opp døren min. Da hadde jeg ligget på gulvet med kraftig hjerneblødning i en uke, men var fremdeles i live, mirakuløst nok. Litt under to år etter klarte jeg å komme tilbake i jobb og ble til jeg fylte 70 år. Etter snart 27 år i Bergen er jeg på flyttefot til Østlandet. Bergenserne er veldig hyggelige, men jeg har ikke klart å knytte nære vennskap her på samme måten som i Oslo, Trondheim og Tromsø.

Runa Kjelland (23) og Gimli (10 md.)

– Gimli er den første hunden som bare er min. Jeg valgte han, fordi jeg ville ha en hund som er akkurat passe stor og passe liten. Mitt mål er at Gimli skal bli god i lydighet. Det må terpes mye. Vi øver tre timer om dagen. Jeg arbeider som lærer, og i den jobben får jeg øvd meg mye på tålmodighet. Det er lettere å få kustus på hunden enn barna! Om noen er usikker på om de skal ha hund eller barn, vil jeg anbefale at de begynner med hund først. Det må jobbes kontinuerlig for at en hund skal være lydig. Hunden glemmer, og når den blir eldre, er det ikke så gøy lengre å adlyde hele tiden.

Sarah Gbelee (17) og Nicoline Andersen (16)

– I haust flytta eg frå Øygarden til Framnes i Norheimsund for å gå på vidaregåande skule. Sidan det er langt heimanfrå, må eg bu på internatet. Sjølv om eg kjende nokre andre som også skulle gå på skulen, var eg litt usikker då eg kom til Framnes. Den første eg møtte var Sarah. Då sa det berre klikk. Eg likte henne så godt med ein gong. Det var smilet, og at ho er så omtenksam og bryr seg om alle. Å få ein så fortruleg ven på første møte er heilt fantastisk. Sarah bur med familien sin i Øystese. Eg har kort veg heim til henne frå internatet, og når eg kjenner meg litt einsam, veit eg at eg alltid er velkomen til dei. No snakkar me om at begge i framtida skal bu på same plass, helst i ein stor by, og at me skal vera vener og hjelpa kvarandre livet ut.

Mia Sydnes Lampe (27)

– Vi bestemte oss i vår. Når først bestemmelsen var tatt, viste det seg at det ble full klaff på første forsøk. Vi blir foreldre om noen dager. Det er veldig spennende. Vi vet jo ikke helt hva vi går til. I venneflokken vår er vi de første, selv om vi er 26 og 27 år, så vi føler at vi er tidlig ute. Men det er stor stas og første barnebarn på begge sider! Jeg gleder meg veldig og har fått beskjed om at det blir en stor gutt. Planen min er allerede klar. Blir det som jeg håper, så skal han ikke være enebarn. Forskeren som nylig hadde laget et regnestykke om at det ikke lønner seg økonomisk å få barn, kan bare holde på med sitt. Han stopper ikke oss.

Johannes Walle (18)

– I barndomsårene gikk jeg ofte forbi Morvik Hjemmebakeri, siden vi bor bare ti minutter unna. Da måtte jeg alltid løpe bort og se på alle bakervarene som sto utstilt. Det var det som inspirerte meg til å bake mye hjemme i oppveksten. Da vi skulle ha praksisuke på ungdomsskolen, tok jeg mot til meg og spurte sjefen Tor Rune om han hadde plass til meg. Svaret kan du vel tenke deg, siden jeg står her nå. Erfaringen ble en bekreftelse på at det var baker jeg ville bli. Nå har jeg halvannet år igjen før læretiden er over og tittelen sikret. Jeg er fullt klar over at jeg ikke kommer til å bli rik, men jeg kommer til å trives. Det er jeg sikker på. Å jobbe i et lite bakeri som dette, er inspirerende. Alle produktene er utviklet her og er bare våre. Vi kan høre fra butikken at kundene er fornøyde, og det gir en stor glede.

Robert Juvik (52)

– Jeg hadde sunget i begravelsen til en nær venn, og kjørte nedover Løbergsveien mot sentrum. En bil kom mot meg i stor fart og bare braste rett inn i siden min. I samme sekund forsto jeg at ryggen min var knust. Det første som slo meg, var den grusomme tanken at jeg kanskje ikke kunne synge mer. Sangen var livet mitt. Inntil da hadde jeg levd av å synge opera og musikaler over store deler av verden i 30 år. Nå har det gått litt over to år, og jeg har forsonet meg med at jeg kommer til å trenge rullestol resten av livet. Men stemmen min er fremdeles god. Jeg mestrer fremdeles det som var mine kjæreste verker, som Ave Maria og Nesson Dorma. Våren av Vinje, med tone av Grieg, er kanskje min absolutte favoritt. Den synger jeg ofte når jeg er alene. Det er så mye håp i den sangen. Jeg har opplevd en veldig støtte og hjelp fra venner og familie etter ulykken. Heldigvis føler jeg ikke på bitterhet, men tenker heller at ingenting skal stoppe meg i å leve et rikt liv.

Samuel Vedå (17)

– Jeg skal utdanne meg til kaptein, men får jeg muligheten, vil jeg helst leve av å fortelle om Jesus. Familien min er kristen, men jeg opplevde ikke et møte med Jesus før jeg var omtrent 14 år. Da var jeg på tur med en vennegjeng som ba for meg, og jeg kjente en sterk strøm gjennom kroppen av fred og kjærlighet. Siden har jeg talt mange steder, sist nå i helgen for barn og unge hjemme på Osterøy, på Hjellvik bedehus. Det var ufattelig kjekt. Det viktigste for meg er å få med meg flest mulig til himmelen.

Markus Nilsen Heimstad (8) og Peter Heimstad (38)

– Den største helten min er Fredrik Haugen. Det er fordi farfar har kjøpt drakt med navnet hans til meg. Etter Fredrik Haugen kommer pappa, og min helt nummer tre er fotballspilleren Bamba. Det beste med pappa er at han alltid sier ja når jeg spør om vi skal trene sammen. Jeg tror det bare var en gang han ikke hadde tid. Skoene mine fikk jeg av pappa rett før siste kamp på en turnering i Fana. Laget mitt heter Løv-Ham og er her i Fyllingsdalen. I dag har pappa og jeg satt ny rekord i en øvelse som heter «En gang i bakken». Da må vi sparke ballen til hverandre uten at den er nedi bakken mer enn en gang mellom hvert spark. I tillegg har pappa og jeg noen ekstra regler som bare gjelder for oss. Vi klarte 40 ganger uten stopp nå rett før du kom.

Fredrik Andreas Dræge Hammarstrøm (34)

– På en lykkeskala fra 1 til 10 ligger livet mitt på en god 10-er nå. Det er fordi jeg er nygift med en jente som er helt topp, og i tillegg blir jeg ferdig utdannet anleggsgartner i april. Jobben passer godt for meg. Jeg bryr meg aldri om at været er dårlig, eller at jeg må stå på knærne hele arbeidsdagen. Det som gjelder, er å holde konsentrasjonen på topp hele tiden. Når du jobber, er det viktig at du ikke blir forstyrret av ting som skjer rundt deg. Jeg gleder meg til april, ikke mest fordi jeg får mer lønn, men fordi jeg da har fullført det som har vært mitt mål.

Anne Mette Mikkelsen (45)

– Så lenge jeg kan huske, har jeg elsket dyr. Til min mors store forargelse, fordi jeg stadig kom hjem med smådyr eller fugler som skulle reddes, da jeg var jente. Hele barndommen lengtet jeg etter å få en hund. Den første, en miniatyrhund, kjøpte jeg for konfirmasjonspengene. Ikke lenge etter kom jeg i kontakt med noen som hadde irsk ulvehund, og da var jeg solgt. Nå har jeg syv sånne boende hos meg. Jeg liker vesenet deres så godt. De er like snille som de er store. Selv er jeg bare 138 centimeter på strømpelesten, fordi jeg har et syndrom som heter Silver-Russel. Det gjør at jeg ikke ble så høy. Størrelsen var aldri noe problem for meg i barndommen. Jeg klatret i de høyeste trærne og hoppet i fjorden fra de skumleste klippene. Nå er det bare hundene i livet mitt, men dukker den rette opp, er jeg åpen for det – på en betingelse: At han godtar hele gjengen med hud og hår.

Randi Bjelland (84)

– Nå må jeg spandere lite grann tid på meg selv. Jeg har alltid vært en arbeidshest, men tiden er inne for å bli pensjonist. 17 år gammel forlot jeg hjemmet mitt i Lofoten og reiste den lange veien til Bergen med Hurtigruten. Samme dag som jeg ankom, fikk jeg jobb på Victoria hotell. Der møtte jeg Olav, som seinere ble min mann og store kjærlighet. Jeg holdt han på pinebenken lenge før det ble oss to, men han var så tålmodig. Da han til slutt turde å fri, sa jeg nei, og forklarte at jeg ikke ville giftes med en sjømann. Da gikk han ut døren, og jeg kunne se på han hvor skuffet han var. Samme kveld ringte han meg på hotellet og sa: «Randi, jeg har gått i land». Neste dag kjøpte han ringer. Jeg har vært enke i mange år, men minnene er så mange og lyse at jeg savner han hver eneste dag. Nå stenger jeg kafeen min, Bjellands kjøkken, her på Nordnes og satser på å gå rundt og ha det godt. Jeg vil være en aktiv pensjonist. Det må være noe skikkelig fint på fjernsynet før jeg setter meg ned. Det lover jeg.

Steffen Ellingsen (48)

– Jeg har ikke hatt mot til å selge Megafon før nå i høst. Det er fordi jeg er beskjeden og derfor gruet jeg meg lenge til å måtte snakke med folk. Men det har gått over all forventning og selvtilliten blir bedre for hver dag. Nå ser du at jeg til og med er utstyrt med nisselue for å skape litt ekstra kjøpelyst. Det som gleder meg, er at mange smiler og hilser selv om de ikke skal kjøpe. Det gjør at det er trivelig å jobbe som selger. Noen ganger står jeg og prøver å gjette hvem av dem som kommer mot meg som kanskje vil kjøpe et blad, men der tar jeg som oftest feil. Det er gjerne den jeg tror kommer til å gå forbi, som stopper.

Inger Lofnes (70)

– Nylig sa en gjest til meg at «Inger, du må aldri slutte å servere oss på Bryggeloftet, for du kommer til å gå igjen her uansett!». Han var kanskje inne på noe. Nå er det 38 år siden jeg tok min første vakt på dette fantastiske stedet. Jeg sier alltid at det er gjestene som skaper den gode stemningen. Veldig mange er faste, og jeg er på fornavn med en del av dem. Julebordsesongen er oppbestilt både i år og neste år. Det er så kjekt når gjestene er fornøyd og sier at de kommer igjen til samme tid og samme bord om ett år.

Jan Erik Solheimsnes (64)

– Da jeg var i militæret i Bodø i 1974, ble jeg forelsket i denne bilen. Det er en Volvo PV, 1963-modell. Min kone Britt Irene og jeg var på mange fantastisk fine bilturer i ungdommen, men i 1981 var bilen så rusten at vi måtte sette den i garasjen permanent. For ti år siden var jeg inne på tanken om å skrote hele bilen, men minnene om alle turene og gleden vi har hatt sammen, gjorde at jeg bestemte meg for å la all fornuft fare og satse på full overhaling. Siden har jeg skrudd og banket i utallige timer. Når jeg blir ferdig, kommer den til å bli i perfekt stand på alle måter. Britt Irene og jeg gleder oss til å få bilen på veien igjen, slik at vi kanskje kan gjenta noen av turene fra unge år.

Esther Phillibert (26)

– I dag vert det spennande, eg er på veg til jobbintervju for ei stilling i barne-, ungdoms- og familieetaten. Eg vaks opp i Vik i Sogn og har studert psykologi i Oslo, så Bergen er litt ukjend for meg. Derfor reiste eg ein dag i førevegen og overnatta på hotell, for å vera sikker på at eg kjem nøyaktig til avtalt tid. Denne jobben er perfekt for meg, trur eg, og derfor er eg ekstra nervøs. Etter at eg var ferdig på studiet i juni, har eg vore på ti jobbintervju utan å få napp. Det er hardt å få avslag, men eg prøver å halda motet oppe og har like stor tru kvar gong. Eg kjenner på meg at eg kjem til å trivast i Bergen. Jobben passar godt til utdanninga mi, byen er passe stor og reisa heim til Vik er ikkje altfor lang.

Alf Alsaker (80)

– Skøyteløp er som religion for meg. Det er sorger, gleder og mirakler. Da jeg var seks år gammel, gikk jeg på snabelskøyter. Nå har jeg klappskøyter av beste sort. Det var først som 55-åring at jeg satset seriøst på å bli god. Siden har jeg deltatt på utallige veteranløp, særlig i Inzell. Mitt livs løp gikk jeg i en alder av 67 år i Vikingskipet på Hamar. 46,6 på 500 meter. Alt stemte i det løpet. Etter at jeg fylte 61, trente jeg også slegge og oppnådde å bli nummer to i EM for 75-åringer i Tyrkia, flere NM-seire og nordisk mester. Nå har jeg fått trøbbel med ryggen og venter på operasjon. Motivasjonen for å fortsette å trene er stor. Går det som jeg håper, vil jeg fortsette å gå på skøyter så lenge jeg lever. Siden får vi se.

Sebastian Rosendal (11)

– Nesten alt vi synger, er på latin. Jeg forstår ikke et kvekk, men jeg synger ordene rett. Det er bare å øve, øve og øve. Det er litt over et år siden jeg ble med i Fridalen kirkes guttekor. Det var vanskelig i begynnelsen, fordi jeg ikke kunne noter, men tante hjalp meg med det. Nå er det veldig morsomt å være med. Vi har reist for eksempel til Island og Oslo, og så har jeg fått mange nye venner. Vi øver i kirken en gang i uken, og i tillegg får vi forskjellige satser som vi skal øve på hjemme. Det er konkurranse om å øve flest ganger. Jeg har ikke vunnet en eneste gang til nå, for noen av guttene er utrolig gode til å øve. Jeg har et talent for å bli keeper, så det er ikke alltid tid nok om dagene til å rekke alt.

Severine Brandal (19)

– Målet mitt er å bli etterforsker i Kripos. Det har jeg vært fast bestemt på lenge. Å finne spor og være med på å løse mordgåter passer for meg, tror jeg. Psyken min er sterk. Det kommer til å være viktig å kunne legge krevende opplevelser til side på fritiden. Nå har jeg akkurat startet på første trinn, som er å studere psykologi i Bergen. Så, etter noen år, vil jeg ta politiutdannelse, og deretter håper jeg at målet skal være i sikte. Den psykologiske innsikten jeg får gjennom studiet, kommer til å være nyttig i etterforskerjobben.

Henrik Guldbrandsen (38)

– Jeg samler flasker for å ha noe å gjøre på. Det er jobben min, og derfor tar jeg bussen ned til byen hver dag. Jeg bryr meg ikke om det regner eller er sol. Det beste stedet å finne flasker er på Fisketorget. En gang var det noen om bord i en båt som ga meg 18 poser fulle av panteflasker. Folk er snille. På luen min har jeg sydd på selv: «Ansatt i kommunen. Sjef. Daglig leder.» Nå sparer jeg til hodetelefoner. Jeg er for det meste glad, men nå har vennen min og jeg kranglet litt. Håper vi klarer å skvære opp snart, og at vi kan være sammen igjen.

Emilie Harper Vegmo (18)

– Nå er jeg førstereisjente på hurtigruten MS Lofoten. Jeg mønstret på i Trondheim som kokkelærling. Turen sørover var røff. Vi kom inn i storm over Hustadvika. Jeg ble ikke redd eller sjøsyk, men måtte be om å få legge meg nedpå en times tid da det var på det verste. Når jeg først har satset på sjølivet, var det sikkert like godt at jeg fikk prøve med det samme hvor voldsomt havet kan være. Både mamma og pappa har vært innom kokkeyrket, og begge har frarådet meg å gå den veien, men jeg tror det passer for meg. Nå er jeg i gang, og det kommer til å bli spennende.

Stein Roar Andersen (61)

– Det er en vemodig dag. Norsk Sand & Stein Service på Damsgård legger ned driften. Dette har vært mitt arbeid i 39 år. I dag er siste dagen. Veldig mange av kundene våre har vært faste i alle år. Nå kommer de innom for å hilse på. De takker oss, og vi takker dem. Det har vært mange gode håndtrykk og lykkeønskninger. Noen klarer ikke å holde tilbake en liten tåre i øyekroken. Men nå er det slutt. Det skal bygges leiligheter på tomten, og eierne har bestemt seg for å gi seg. Jeg er bare ett år unna å kunne ta ut AFP-pensjon, og trodde at når jeg blir arbeidsledig i min alder, så ryker den gode pensjonen. Men til min store glede viste det seg at Åsane Sand og Singel trengte en erfaren medarbeider, og den jobben har jeg fått. De har også AFP-avtale, så dermed er pensjonen sikret. Trives jeg der, kan det godt hende at jeg kjører på til jeg blir 67 år. «Lykken står den kjekke bi», sa min kone da jeg kom hjem med den gode nyheten.

Mona (52)

– I mer enn ti år har jeg har svømt flere ganger i uken på Vestkanten. Selv om jeg bor i sentrum og vi har fått nytt bad der, så skifter jeg ikke beite når jeg først trives. Jeg har kjørt buss i mer enn 20 år, og svømmingen er avgjørende for at jeg holder meg myk og sterk. Jobben min er stort sett bare en glede, men jeg hadde en skrekkelig opplevelse for noen år siden. Det var midnatt, og jeg sto med tom buss på en stoppeplass og var klar til å kjøre videre. Plutselig kom en rabiat ungdom om bord. Han gav seg til å kommandere meg til å kjøre ham hit og dit, og plutselig slo han til meg i ansiktet så det sang. Men da hadde han møtt feil dame! Det ble et basketak, og jeg fikk litt pryl, men jeg fikk ham i bakken til slutt. Jeg klarte å sette meg på ham med hele vekten. Da var han ferdig. Han beveget ikke en finger, engang. Heldigvis kom det folk til, og han ble hentet av politiet.

Petter Solaas (26)

– Etter at jeg var ferdig med allmennfag på videregående, innså jeg at å jobbe ved et skrivebord var utelukket for meg. Jeg har hatt sommerjobber som hjelpegutt i murerfirma siden jeg var seksten, og ønsket meg inn i det faget. Jeg vet at jobber i den gammeldagse stilen ikke er det mest populære for tiden, men jeg vil arbeide med hendene og skape. Det passer best for meg. Nå har jeg gjort ferdig fem år som hjelpearbeider og hatt lønn hele tiden. Derfor står jeg nå med fagbrev, fast jobb og null studielån. Det er gøy å være med å sette opp bygg i samarbeid med andre fagfolk. Det er ledige jobber og store muligheter for unge som vil satse på byggfag.

Gerd Johannessen (88) og Bjørg Mjanger (88)

– At vi er eneggede tvillinger, har vi alltid visst. Men hvem som kom først, fikk vi aldri klarhet i. Uansett var vi de to siste i en søskenflokk på ti. Storesøsteren vår fortalte at vi gråt natt og dag de seks første månedene, og at far gikk med en på hver arm natten lang for å forsøke å roe oss. Så mor og far hadde nok av andre ting å tenke på enn hvem av to prikklike babyer som kom først. Leiligheten vår på Møhlenpris hadde bare to soverom, så vi to lå side om side i en enkeltseng helt til vi var femten år. Vi delte også en skuff i kommoden til klærne våre, men i fredsdagene i mai 1945 giftet en av søstrene våre seg. Da fikk vi hver vår seng og egen skuff. Så det var mer enn freden å juble for hos oss. Nå bor vi ikke langt fra hverandre på Landås og snakker sammen både to og tre ganger for dagen. Vi går aldri tom for samtaletemaer, og vi gleder oss over at begge er klar i toppen, og at vi har det så kjekt sammen.

Odd Larvik Clausen (52)

– Da jeg var guttunge, sa jeg til kompisene mine at jeg aldri kommer til å gifte meg. Det har jeg klart å holde til nå. Jeg har hatt kjærester noen ganger, men skuffelsen har vært større enn gleden. Det ser så rosenrødt i begynnelsen. Når tiden går, tar de kvelertak på deg og vil bestemme alt. Jeg vil styre mitt eget liv og være selvstendig. Men dukker den rette opp, kan det selvfølgelig skje. Jeg er ikke aktiv på nett eller noe sånt, så skal det skje, må hun komme min vei. Det er godt mulig at kjæresteri ikke er min greie, rett og slett. Jeg tenker at hund og båt kanskje er nok i mitt liv.

Arnhild (65) og Kjell (66) Kolaas

– Da jeg møtte Kjell i 1972, hadde jeg ingen erfaring med motorsykkel. Den første turen husker jeg godt. Jeg var livredd. Mest fordi joggebuksen min var så glatt at jeg holdt på å gli av. Men med bedre utstyr gikk det bedre, og jeg begynte å like turene veldig godt. Så kom tiden da sykkelen ble byttet ut med barnevogn, og det ble en kjørepause på 20 år. Nå har runde to med tohjuling vart i 18 år, og vi håper begge at den varer i mange år fremover. Jeg sitter på, og Kjell kjører. Fra sykkelen opplever vi naturen så fint, vi kjenner luktene, alt blir mye sterkere. Og så kommer vi også nærmere hverandre. Å kjøre sammen på motorsykkel er romantisk. Jeg liker å si at det er sykkelen som er limet i forholdet vårt.

Bernhard Hauge (67)

– I 35 år har jeg vært kjørelærer og daglig leder for Åsane trafikkskole. Det har vært travle år med full fart både tidlig og seint. Fra jeg var ung, har jeg alltid vært interessert i juridiske spørsmål. Tanken på å bli advokat surret i bakhodet i alle år. På slutten av 1980-tallet leste jeg pensum til første avdeling i ledige stunder og tok eksamen i 1991. Siden ble det smått med ledige stunder, så det tok ti år før jeg klarte andre avdeling. Folkeuniversitetet var hele veien hjelperen. I 2010 overtok Universitetet i Oslo privatistordningen. Så fikk jeg beskjed om å få opp farten. Hele ordningen sto i fare for å bli nedlagt. Da begynte jeg å laste ned forelesninger fra Oslo og utnyttet alle turene med bilen til å høre på dem. Jeg kjører mye alene, og det ble redningen for studiet mitt. Til tider holdt jeg på å gi opp, jeg tenkte: «hva er det du kaver med?», men så fikk jeg gjerne en god karakter, og motet kom tilbake. Som 65-åring leverte jeg en masteroppgave om yrkessjåførers rettslige stilling, og sto med glans. Nå er jeg advokatfullmektig, og har nylig ført min første sak i retten.

Prempuja Katrine Rosten (28)

– For fire år sidan såg eg ein person på ein sykkel akkurat make til denne. Det brende seg fast i meg, ein slik vil eg og ha. Etter det har eg vore på leiting. Som oftast på bruktmarknad, eg har ikkje søkt på nett . For eg har tenkt at ein dag kjem sykkelen på min veg. Sist veke var eg på heimveg frå Lofoten og stoppa i Trondheim. Ei venninne hjalp meg til å få sova gratis hjå nokon ho kjenner. Utanfor huset sto sykkelen og venta på meg. Eg sa ikkje noko om at eg har ynskt meg ein slik i fleire år, men vertskapet tilbydde meg å låna den slik at eg kunne sykla rundt i byen og gjera meg kjent. Då eg skulle reisa kunne eg ikkje halda meg lenger, og nevnte at eg gjerne ville kjøpa om den ein gong skulle selgast. Svaret var herleg, berre ta sykkelen med deg, du. Me blei raskt einige om prisen, den var så god at eg plussa på 500 av rein glede. Eg passar godt på han og kjem aldri til bytta han ut med ein annan.

Lars Øksnes (18), Iben (18), Anna (16) og pappa Bård Havneraas (56)

– Jeg er voldsomt nostalgisk. Hvis jeg kunne, ville jeg vært 14 år hele livet. Tiden skulle bare ha stoppet. Oppveksten min på Kronstad var så bekymringsløs. Håndball var sporten. Mange av guttene i klassen min var med på håndballaget til Viking. Seinere, i noen ungdomsår, ble jeg en villstyring. Jeg tok valg som jeg har angret mye på. Men jeg har rak rygg nå, og føler at jeg har rettet opp mye med jobben jeg har gjort i Rein by. Det er en ideell organisasjon, som skaffer meningsfullt arbeid til folk som trenger det. Alt finansiert av gode støttespillere i næringslivet og Bergen kommune. Jeg liker å jobbe med mennesker, og denne jobben er den mest meningsfylte jeg har hatt.

Deso Ibrahim (18) og Mohamed Amin (19)

– Jeg har tatt en avgjørelse. Jeg skal bli politi. På en jobbmesse snakket jeg med en politimann, som sa at jeg gjør veien lettere for meg selv med å ta militærtjeneste først. Det rådet skal jeg følge. Nå har jeg bestått alle testene og blitt godkjent til tjeneste i Hæren. Så til høsten blir det adjø til vennen min Mohamed, og full innsats i forsvaret. Det gleder jeg meg til. Jeg har tenkt mye på hva som kreves for å bli en god soldat. Det handler mye om å tenke på laget og ikke bare seg selv, tror jeg. Samarbeid er viktig. Blir det nødvendig, er jeg klar til å forsvare landet vårt. Jeg var bare seks år da familien min kom fra Palestina. Jeg tenker alltid på hjemlandet, men det går helt fint å ha to land i hjertet sitt.

Sindre Herre (18)

– Den mest avanserte øvinga mi er å stå på hendene og sjonglere ballen med føtene. Det tok eitt år med øving for å bli god til å stå på hendene, og endå eit år for å få kontroll på ballen samtidig. Triksing med ball er ein eigen sport, og eg trenar for å nå målet mitt om å bli ein av dei beste i verda. Sporten handlar ikkje om å kunne stå lengst mogeleg utan å miste ballen – var det så lett, kunne eg nok stå og trikse heile dagen utan å miste kontrollen. Det handlar om vanskeligheitsgrad, utføring og originalitet. I denne sporten trur eg at eg kan delta i toppen internasjonalt til eg blir tretti år. No i sommar held eg nokre oppvisingar for å styrke økonomien. Folk er stort sett positive, men her i Bergen var det ein kar som påsto at ballen var limt til foten min.

Ida Emilie Pettersen (13) og Natalie Jesse Josefsen (13)

- Ida og jeg er bestevenner. Det er litt rart, egentlig. Vi likte ikke hverandre i begynnelsen, da vi gikk i samme klasse på barneskolen. Men læreren satte oss i samme vennegruppe, og da ble vi litt kjent. Jeg oppdaget at hun er kjempekul. Vi snakker sammen i timesvis, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg mislikte henne. Vennskap er å ha en du kan stole på og snakke med om alt. En du kan være hundre prosent deg selv sammen med. Snart skal vi begynne på ungdomsskolen. Så langt har klassen vært veldig barnslig, med mye uro og tull. Men nå forventer lærerne topp innsats. Vi er glad for å være tretten år, fordi folk behandler oss med mer respekt nå enn før.

June Jeanette Bratsberg Strømsnes (25)

– Mamma er bussjåfør og pappa bilmekaniker. I stedet for SFO ble det enten å være på verkstedet eller å kjøre buss med mamma i timevis. Begge deler likte jeg godt. Ikke rart at jeg alltid har vært giret på store biler. Jeg fullførte videregående på transportlinjen i Os. En god anbefaling fra læreren min, Helge, førte meg rett inn i drømmebilen. Et vogntog på 52 tonn ferdig lastet. Om sommeren går det mest i transport av asfalt. Jeg elsker asfalt. Lukten, varmen og fargen er herlig. Nå har jeg selv en datter, og hun vil gjerne være med mammaen sin og kjøre. Får hun lyst til å bli lastebilsjåfør, skal jeg bare støtte henne.

Sadam (22) og Sonia (26) Hamidy

– Fra jeg var liten jente i Afghanistan, har jeg vært veldig knyttet til min bror Sadam. Han har hele tiden vært avhengig av en person som kan hjelpe ham med absolutt alt. Det er selvfølgelig hardt og krevende, men det gir meg også så mye glede. For to år siden klarte jeg å kjøpe min egen leilighet, og etter det har vi bodd sammen. Han er på dagsenter når jeg er på jobb, men ellers er vi sammen nesten hele tiden. Sadam er alltid så kjærlig og snill, hele hjertet hans er bare glede. Men det kreves stor tålmodighet. Jeg må ofre mye, men det er verdt det. Nylig fikk jeg beskjed fra kommunen om at jeg skal få mer hjelp. Det håper jeg skal bli fint for både Sadam og meg.

Gustav Blom Madsen (8)

– Mamma spurte mange ganger om jeg skulle begynne i Skutevikens Buekorps. Da svarte jeg nei. Men for ikke lenge siden kom sjefen og adjutanten til huset vårt og spurte om jeg ville være med. Da sa jeg ja. Første gangen jeg gikk, var 16 mai. Mamma stod og så på. Etterpå sa hun at puslespillet i hennes liv falt på plass, og at hun ble så glad. Det er fordi jeg er sjette generasjon både i huset vårt og i buekorpset. Min tipptippoldefar Nils Martinius Madsen kjøpte huset vi bor i, og min tipptippoldefar Annanias Olsen gikk første gang buekorpset marsjerte, i 1853. Siden har alle mine forfedre både bodd her i Skuteviken og gått i Skutevikens. Jeg vil være med helt til jeg blir for gammel, og da vil jeg bli gammelkar.

Asbjørn Sletten (84)

– Farfar var bonden på Sletten gård i Bergen. Der klarte han og farmor å fø opp tolv barn – seks jenter og seks gutter – med syv kyr og en hest. Egentlig var de tretten, men en som hette Nils druknet i Tveitevannet. Det kom heldigvis en gutt til seinere, og han fikk navnet Nils etter broren. På 1950-tallet ble familien presset av kommunen til å selge jorden, fordi det skulle bygges boliger. Far og en av brødrene fikk etter mye strev kjøpe en tomt i Nordahl Rolfsens vei her på Landås. I 1954 satte brødrene i gang og gravde ut hele tomten med håndmakt. Den innsatsen ble regnet som egenkapital den gangen, og var inngang til lån i Husbanken. Sommeren 1956 var jeg og en kamerat på tur med Stavanger-båten, og om bord møtte jeg Inger-Marie. Etter to år giftet vi oss og leide i huset til mor og far. Hun fikk jobb hos urmaker Finckelsen, og jeg ble snekker. Vi ble heldigvis værende i huset, og det har vært herlig å bo på Landås. Jeg husker gleden da Nattlandsveien ble asfaltert. Den luksusen feiret vi med å kjøpe en splitter ny Lambretta skuter. Kan du tenke deg så flott det var da Inger-Marie og jeg suste av gårde? Vi feiret nylig 60 års bryllupsdag og gleder oss over all lykke vi har opplevd. En datter, to barnebarn og et oldebarn.

Jessie-Karin Seim Arnestad (19)

– Ingen av foreldra mine har raudt hår. Ikkje bror min, heller. Men bestefar på farssida var raudhåra i unge dagar. Det er mange myter om folk med raudt hår. Ei er at dei ikkje har sjel, ei anna at me er så hissige. Begge delar er sjølvsagt feil. Seier du noko anna, vert eg hissig! Eg er glad for håret. Einaste prisen er at det følgjer med hud som treng faktor femti, så snart sola er framme. Den store trøysta er at nyare forskning peikar i retning av at raudhåra er meir intelligente, har eg lese. Det trur eg på!

Samsam (12) og Sahra Mohamed Elmi (45)

– Da vi kom til Bergen for 23 år siden, hadde jeg et barn og var to uker før termin med neste. Den gangen var det tilbud om et kurs i norsk, men med to små klarte jeg ikke å få tid til å lese og lære. Årene gikk, og jeg hadde ikke tid til annet enn å ta meg av barna, som til slutt ble en flokk på seks. Det var ubehagelig for meg at jeg ikke kunne snakke norsk. Jeg forsto mye, men hadde ikke mot til å prøve å snakke med noen. I fjor fortalte noen meg om Voksenopplæringen, og at jeg kunne søke om å få gå der. Jeg fikk plass på skolen og ble tatt godt imot. De ga meg trygghet og støtte, slik at jeg tør å snakke norsk. Det har gått så fint at jeg nå kommer til å ta grunnskole og siden fortsette, slik at jeg til slutt kan få en jobb der jeg kan hjelpe mennesker. Samsam, det yngste barnet er snart tretten år. Derfor kan jeg fokusere for fullt på skolen. Etter at jeg begynte å snakke med folk på norsk, har jeg blitt mye mer selvsikker og glad.

Jonah Tangerås Træen (7), pappa John (50) og hunden Alfred

– I dag har vi fisket på Nordnes. Det gikk en lang stund uten at vi fikk noe. Men så tok jeg en reke på kroken, og da fikk jeg denne fine lyren. Pappa sier det er jeg som er fiskekongen. Vi fisker sammen nesten hver helg. En gang fikk jeg en torsk som var 60 centimeter lang, på et sted som heter Varaldsøy. Den minste fisken jeg har dratt inn, er en pale på fem centimeter. Når jeg blir voksen, vil jeg bli fisker, men da skal jeg være med en middels stor fiskebåt på havet. Jeg tror fiskestengene i fremtiden kommer til å kaste automatisk dit fisken er.

William (4), Madelen (12), Celine (16), Linnea (8) Barron Nilsen

– I dag har mamma og pappa giftet seg – på dagen 19 år etter at de ble kjærester. Vi barna har mast om bryllup i flere år, kanskje mest jeg, siden jeg er eldst. Ekteskapet er siste brikke, så nå er alt på plass og vi er en stor, lykkelig familie. Etter vielsen leste jeg et dikt om kjærlighet jeg har skrevet selv. Tante sier at det var så fint at det kom noen tårer hos alle.

Vita Livdane (28)

– Pappa forlot meg og mamma da jeg var liten jente på ti år. De første årene savnet jeg ham hele tiden. Det var evig venting på at han kanskje skulle ringe, eller sende noe i posten til meg, men det skjedde ikke. Mamma og jeg hadde det trygt og godt sammen. Hun er fengselsbetjent i hjemlandet mitt, Latvia. Det tok mange år, men en dag da jeg var voksen, forsvant savnet av pappa. Det var over. I fjor fikk jeg beskjed om at han var død. Jeg ble sittende og kjenne etter, men følte ikke sorg eller fortvilelse. Derfor valgte jeg ikke å reise til begravelsen. Mamma har lært meg at det eneste som nytter, er å arbeide hardt for å nå sine mål. Hjemme er det vanskelig å finne arbeid. Det er derfor forloveden min og jeg har bodd i Bergen i to år. Og jobb har vi begge.

Hamza Al-Mimi (12)

– Eg elskar skating. Problemet er berre at på Evanger der eg bur, er det elendige treningstilhøve for oss skatarar. Målet mitt er ikkje å bli ekspert, men eg vil prøva å bli ganske god. For å få trening må eg reisa til Voss, der er det topp! No er eg og veslebror vår i Bergen og trenar med storebror. Han er knallgod. «Det fine med skating», seier han til oss, «er at du kan halda på for evig og aldri bli utlærd».

Åge Odd Telle (91)

– Tidleg sundag morgon 26. april 1942 hende det noko som har prega livet mitt sidan. Eg var 14 år. Det var sol frå blå himmel, og heimen vår i Telavåg var full av familie på vitjing. Far og bror min gøymde to karar frå Kompani Linge hjå oss. Karane skulle til England ved første høve. Mange vart redda frå tyskarane og frakta over til England av hjelparar frå Telavåg under krigen. Eg sov på lemmen med soldatane, og brått storma tre -tyskarar i uniform med våpen inn. Ein av dei stilte seg over meg og ropte: «Opp med hendene!» Eg sa: «Eg er berre eit barn», men han skreik til meg: «Spielt keine rolle!». Den eine soldaten, Arne Værum, ga meg eit teikn med augo. Eg forstod det slik at eg skulle leggja meg ned på senga. Så small det. Skota var mange og kom tett. Kor lang tid det tok, veit eg ikkje, men det var lenge, slik eg hugsar det. Ei kule øydela øyreflippen min. Då det stilna, låg to av tyskarane og Værum døde på golvet, som flaut av blod. Nokre dagar seinare kom tyskarane attende og tømde bygda for folk. Alle husa vart brende til grunnen. Menn mellom 16 og 60 år vart sende til Tyskland, 72 i talet. 31 av dei kom aldri heim att. Kvinner, barn og dei eldste mennene vart internerte på Framnes i Hardanger. Då krigen var over, reiste eg til sjøs for å gløyma, men eg gløymde ingenting. Det som skjedde, sit framleis som spikra i skallen min. Det tok mange år før eg hadde kraft til å koma heim til Telavåg, og det må eg takka kona mi, Martha, for. Ho er Austevoll-jente, men ville at me skulle busetja oss i Telavåg. Eg hadde lenge ei von om at det som skjedde, ville koma meir i bakgrunnen når eg vart gammal. Men det trur eg ikkje kjem til å skje.

Gudrun Bjørge (37) og Svein Arve Aakre (44)

– Vi har vært kjærester i ti år. Det har tatt tid å få Gudrun til forstå at det er båtlivet som er lykken. For tre år siden fikk jeg klarsignal til å kjøpe denne Bjoa-snekken på 22 fot. Det er ingen tvil om at båtlivet styrker forholdet. Et av våre flotteste minner er fra i fjor sommer. Da hadde vi en drømmedag på Tyssøy med bading og grilling. Eneste skjær i sjøen er at jeg har fått en idé om at båten burde vært to fot lengre. Jeg tror at også Gudrun er innstilt på at vi kanskje må strekke oss litt.

Aileen Grace Parantor (30)

– Den personen jeg savner mest, er bestemor. På filippinsk er ordet for bestemor «lola». Min bestemor er 97 år og fremdeles oppe hver dag. Kofferten min er pakket, og jeg skal besøke henne snart. Det er to år siden jeg var hjemme sist. Det jeg takker henne mest for, er at det var hun som lærte meg å be. Jeg er en av utrolig mange fra landet mitt, Filippinene. som har valgt å arbeide i et annet land. Nå har jeg vært sykepleier ved Nykirkens aldershjem i åtte år. Her har jeg rommet mitt, og her arbeider jeg. Jeg har det godt, men jeg er litt ensom av og til. Mange av de gamle her på hjemmet er også ensomme. Når de er triste, prøver jeg å trøste. Det første året i Norge lengtet jeg veldig etter varmen hjemme og vennene mine. Det hender fremdeles at jeg savner solen, men nå blir jeg ikke trist lenger. Drømmen er å få min egen familie her i Bergen. Hver søndag går jeg i kirken. Jeg tror Gud har en god plan for meg.

Jonathan Hertzberg (10)

– Pappa er hovedtrener for laget vårt. Det er en fordel for meg, fordi vi snakker hjemme om taktikken i kampene, og om øvelser vi skal gjøre for å bli bedre. Vi trener tre eller fire ganger i uken. Av og til vil jeg satse på å være keeper, andre ganger tenker jeg på midtbanespiller. Når jeg ikke trener eller gjør lekser, leker jeg med Mia. Hun bor ved siden av oss og går i klassen under meg. Vi ble kjærester for fem år siden.

Celine Adobea Johansen (21) og Andrea Chloe Cook (2)

– Helt til jeg var 19 år, var jeg enebarn. Jeg savnet ikke søsken. Venner var godt nok, tenkte jeg alltid. Da mamma skulle føde Andrea, fikk jeg være med. Det var en fantastisk opplevelse – først å heie på mamma, og så til slutt se min søster for første gang. Da Andrea kom ut, elsket jeg henne fra første sekund. Vi gråt av glede, mamma, Bjørn og jeg. Jordmoren også. Å være sammen med Andrea gir meg så mye glede. Hun og jeg er sterkt knyttet sammen. Da mamma var 19 år, fikk hun meg. Da jeg ble 19, fikk jeg endelig en søster.

Marja Jokela (71)

– I 1995 var jeg på ferie på Tenerife sammen med fire venner. Jeg var femte hjul på vognen. På turen møtte jeg en bergenser, og han var også femte hjul i sitt reisefølge. Vi fant fort tonen og hadde det veldig fint sammen. Ekstra morsomt var det at hjembyen min, Åbo i Finland, er vennskapsby med Bergen. I årene som kom, besøkte vi hverandre så ofte vi hadde mulighet. Helst ville han at jeg skulle flytte til Bergen, men jeg svarte at det ikke kom på tale uten badstu i huset. I 2005 var badstuen ferdig. Første gangen vi prøvde den sammen, fikk han sitt ja. Vi giftet oss samme året i Helsingfors. Nå driver jeg litt med salg av lopper på Møhlenpris og trives godt i vennskapsbyen Bergen.

Julie (14) og Anny (15)

– Alt som Julie og jeg har på oss nå, er brukte klær. Vi har arbeidsuke på Fretex. Det var førstevalget vårt. Det har vært gøy og spennende å jobbe her. Alle klærne er forskjellig. I klassen vår er det ikke noe merkepress. Alle går med det de vil, og det er faktisk tøft å gå med brukte, billige klær. Innsatsen vår denne uken har vært bra. Vi har laget innlegg på Instagram-kontoen til Fretex, og vi har kledd opp utstillingsdukkene etter vår smak.

Lilja (5) og Ingrid Molvær (34)

– I natt hadde jeg så vondt i hodet at mamma måtte komme opp i sengen min og trøste meg. Jeg har en tvillingbror som heter Lars. Han er helt frisk, så derfor fikk han gå i barnehagen alene. Da ble jeg lei meg igjen, for jeg liker å gå i barnehagen. Siden mamma har fri fra jobben, kom jeg på at vi to skulle gå på biblioteket og finne en spennende bok. Barneavdelingen er stengt i dag, men vi har klart å finne en bok om en katt som ble påkjørt og drept. Det er en litt trist bok, men den er spennende, fordi noen prøver å finne ut hvem som kjørte på katten. Nå skal vi snart hente Lars. Det eneste han tenker på, er å spille sjakk med meg.

Astrid (17) og Martine (22) Øvrelid

– Astrid har vore nokre dagar hos meg her i Bergen. Sjølv om eg flytta heimanfrå for tre år sidan og det er fem år mellom oss, er me likevel sterkt knytt til kvarandre. Eg studerer marknadsføring og trivest utruleg godt i Bergen. Men eg har lova meg sjølv og familien at når eg er ferdig utdanna og har fått høveleg med praksis, set eg kursen heim til Hjørungavåg. Der vil eg bu. Familien og bygda er det viktigaste, og der vil eg vera nær.

Amina Abdi Ali (24)

– Jeg er så glad for å gå på skole. I Somalia og mange andre land er det bare dem med penger som får utdanning. Jeg gleder meg til hver eneste dag på Årstad videregående. Til nå har jeg ikke hatt en eneste fraværsdag. En annen ting som gjør meg glad, er tryggheten og alle mulighetene her i Norge. Å få leve i et land med fred, er en stor glede. Jeg anbefaler alle som har fått tilbud om å gå på skole, at de må gripe den sjansen her i Norge. Det er en god måte å bli selvstendig på.

Mamiatta Sheriff (8)

– Jeg har bestemt meg for å bli lærer. Det ser så gøy ut. En av brødrene mine er fem år, og jeg øver meg på han. Men det er vanskelig. Han er ulydig. Han får i lekse å øve på å skrive navnet sitt, men gjør det nesten aldri. Jeg liker lekser, og i dag skal jeg lese i en bok om flodhester. Når jeg blir lærer, skal jeg gi en god del lekser, men jeg kommer til å bli en snill lærer. Alle lærerne på Hellen skole er snille.

Leif Birger Monsen (92)

– Siste året min kone Grethe levde, bodde hun på sykehjem. Jeg besøkte henne hver eneste dag, unntatt de dagene været var så dårlig at jeg måtte holde meg hjemme. Nå er det nesten to år siden hun døde. Det har gått fort, men vært helt forferdelig. Det er blitt så stille og ensomt. Jeg har fortsatt med å gå på besøk til sykehjemmet for å snakke med guttene. En av de, Alf'en, blir så glad når jeg kommer at tårene hans triller. Men det hadde vært topp å bli kjent med en enke som også er ensom. Da kunne vi snakket og spist god mat sammen.

Øystein Baltzer Walle (70)

– Rett før jeg skulle i militæret, tok jeg svennebrev som pølsemaker. Men da jeg kom hjem igjen til Sydnes etter eksersisen, ble det ikke mer pølsemaking. Renholdsverket trengte folk, og slik ble jeg kaggetømmer og senere bossmann. De siste strøkene som hadde kaggedo, var Nordnes og Marken. Det var en fin jobb. Vi ble godt kjent med mange, og hadde god tid til å preike med folk. På Nordnes var det to naboer som stadig var i krangel, og noen ganger måtte vi megle for at de skulle roe seg ned. Hver fjortende dag var det tømming. Noen ganger luktet det jæklig, men det var bare å holde pusten. I et hus i Marken måtte vi gå gjennom soverommet for å komme til kaggen. Madammen i huset lå alltid i sengen når vi kom. «God morgen, god morgen, gutter», sa hun alltid til oss. Hun hadde fullstendig roen og brydde seg ikke om at vi måtte lirke oss forbi sengen hennes med kaggedoen. Det var en fin jobb, men om lørdagene når vi var ute for å treffe jenter, fortalte vi aldri hva vi jobbet med. Spurte de, svarte vi at vi var dosenter.

Åsmund Ken Steien Solberg (19) og Sunniva Aarvik (18)

– I første klasse på barneskolen var jeg litt forelsket i Sunniva. Jeg ga henne lapper der jeg skrev «du er så søt» eller «håret ditt lukter så godt». Det var starten på vårt nære vennskap. Det ble ikke noe kjæresteri den gangen, og ikke siden heller. Det er jeg glad for, det kan lett bli mye drama med kjærligheten. Vennskap er så mye viktigere. Når vi er sammen, snakker vi om det som opptar oss. Vi er begge kristne. Sunniva og familien hennes har hjulpet meg på den veien. Uten dem hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. I en trygg tro.

Gudrun Folkedal (33)

– For nokre år sidan sat eg utanfor den gamle prestebustaden på Evanger som eg og tvillingsøster Halldis eig i lag, og las i avisa. Eg likte meg ikkje i lærarjobben, og var på utkikk etter noko nytt. Då fall augo på ei annonse for jarnbanen, der dei søkte etter folk. I det same suste toget forbi og fløyta på meg. «Der kom teiknet», tenkte eg, og bestemte meg der og då for å verta lokførar. Eg har alltid likt meg i mannsdominerte miljø, men av og til er det tøffare enn eg trudde. Det finst enno karar på jarnbanen som meiner at jenter ikkje passar til å køyra tog. Til sommaren skal eg på Flåmsbana, ein jobb som tradisjonelt har gått til gubbar med lang ansiennitet. Det veit eg nokon har reagert på. Det er mykje moro, men også nokre kampar som lyt kjempast. Snart er Halldis også ferdig utdanna lokførar. Då vert me sterke saman.

Erling Kongsvik (88), Kåre Pedersen (94) og Arvid Seim (88)

– Denne benken på Galleriet er vår faste plass. Erling, Kåre og jeg måtte kjempe for den i flere år, skal jeg si deg, med møter på sjefsnivå her på huset, før vi fikk det som vi ville. De fleste sentrene har laget benker for folk som trenger å slappe av litt før handlingen, men der var Galleriet temmelig trege. Når det først ordnet seg, ble det helt ålreit. Det hender at benken er opptatt når vi kommer, men folk forstår at det er vi som skal sitte her, når de ser oss komme med spaserstokk og det hele. Det blir mye de samme historiene om igjen og om igjen. Det gjør ingenting, for flere av dem er gode. Partipolitikken holder vi oss unna, fordi noen av karene som går her har litt lett for å fyre seg opp i en del spørsmål. Vi tre holder godt sammen og er enige om å se lyst på tingene.

Jan Are (58)

– I morgon tidleg set eg kursen nordover. Først vert det seifiske, men litt ut i februar startar det store eventyret. Då kjem skreien til Lofoten. I fjor kom eg meg ikkje av garde, fordi doktoren fann ein svulst i halsen på meg. Dei meinte det kunne vera kreft, og ville operera med ein gong. Rett før hadde eg fått eit godt bod på båten min, så eg let han gå. «Eit problem mindre», tenkte eg. Det skulle eg ikkje ha gjort, for då dei fekk sneia opp halsen min, viste det seg å vera ufarlege greier. No er eg i toppform med splitter ny båt! Når eg vender heim i slutten av mars, skal kvoten min på 24 tonn av den finaste lofottorsk, vera fiska opp.

Lovise Leikvoll (26)

– Da jeg gikk i 6. klasse, hadde vi sykkeldag på skolen. Vi fikk besøk av en MC-politimann, og han gjorde et så godt og positivt inntrykk på meg at spiren ble sådd. Nå sitter jeg her, klar for en karriere i politiet. Politiskole og MC-kurs er gjennomført. Det eneste jeg venter på nå, er fast ansettelse. Neste år blir spennende. Går det som jeg håper, blir jeg satset på. Da venter en spennende tjeneste med varierte oppgaver, der jeg får møte mennesker. Og selvfølgelig blir det en stor ære om jeg får være med og eskortere kongen og dronningen, når de besøker byen vår.

Nora Sandvær (15), Ingrid Marie Johansen (15) og Sofie Bruland (15)

- Vi har snakket lenge om at vi må gjøre noe for barn som lever et tungt liv og ikke har de samme mulighetene som oss. Så nå har Nora, Ingrid Marie og jeg bakt pepperkaker og kakemenn, som vi selger for å hjelpe barn på flukt. Salget går fint, og vi er snart utsolgt. Vi har laget kaffe også, men den er vi litt usikker på. Vi har null erfaring med kaffekoking. Når kurvene våre er tomme, har vi samlet inn over 800 kroner til barn som sliter.

Oddny Fauske (77) og Elling Hornenes Skartveit (77)

– Det som har skjedd med meg, er eit eventyr. Nitten år gammal var eg elev ved Stend jordbruksskule. Ei av kjøkkenjentene der var Oddny. Den sommaren i 1959 gjekk me mange turar i lag, og eg vart veldig glad i henne. Ho i meg, også. Om hausten tok eg mot til meg og spurde: «Vil du bli kona mi, Oddny?». Ho såg på meg og svarte at ho likte meg godt, men kunne ikkje bli bondekone på Tysnes. Ho ville ta utdanning og bli barnepleiar. Sidan reiste eg heim til garden, men eg gløymde aldri Oddny. Det kom jenter forbi, men det stemde ikkje. Åra kom og åra gjekk. Eg vart verande åleine. Ein dag i oktober 2013 ringde telefonen. Det var Oddny. Eg heldt på å gå i taket, eg vart så glad! Det var uverkeleg. Ho ville gjerne treffa meg. Første møte var i Bergen nokre dagar seinare, og Oddny var akkurat like fin som eg hugsa henne. Me fann tonen med ein gong, og sidan gjekk det slag i slag. I sommar vart me mann og kone i Onarheim kyrkje, 58 år etter at eg fridde første gongen. Den gode kjensla frå ungdomen er komen attende, og som det står i songen Oddny skreiv til meg til bryllaupet: «Vi har lova kvarandre å leva alle dagar saman vi to.»

Steinar Midtrød (39)

– Det hender ofte at folk vil pruta når dei skal handla juletre. Denne bransjen trur eg er ein av dei siste der mange trur at det er prutingsmonn. Då må eg berre seia som sant er, at dette er juletre fra Midtrød i Hålandsdalen av høgaste kvalitet, så prisen står fast. Folk er veldig hyggelege. Nokre brukar lang tid på å finna eit tre. Særleg dei som er tidleg ute, er nøye, men når det byrjar å dra seg mot høgtida, går det som oftast fort å ta ei avgjerd. Når karane kjem åleine i siste liten, går det styggfort. Somme går ikkje ut av bilen, men berre peikar på eit tre og opnar bakluka på bilen. Nokre gonger har kona kome tilbake for å byta. Det får dei sjølvsagt.

Leon Seilen (19)

– Eg har hatt musikk rundt meg sidan eg var liten. Då eg var fire år, snikra mamma og eg gitar av ein planke. Ikkje lenge etter fekk eg gitar av besten på Osterøy. Sidan har musikken og gitaren vore livet mitt. No er eg på eit nivå der eg kan leva av musikken. Det er ikkje mykje, men får eg nok til å leva stabilt av spelinga, er det godt nok. Eg har sett av ti år frå no. Blir det ikkje suksess innan då, gir eg meg. Då veit eg at eg iallfall har prøvd.

Bjørn Færø (65)

– For noen år siden merket jeg at noe var galt med synet mitt. Det viste seg å være en hjerneskade, som gjorde meg ​synshemmet på bare kort tid. Den gode jobben min i Nordsjøen måtte jeg gi opp, og livet ble snudd fullstendig på hodet. Men med god hjelp fra familien​ og ikke minst min kone, klarte jeg å holde spiriten oppe. ​Hun er fenomenal, det må jeg bare si. Blindeforbundet er også til uvurderlig hjelp. Å gå med den hvite stokken var et stort hinder for meg. I den første tiden prøvde jeg å klare meg uten, men det resulterte i mange uhell, og jeg måtte krype til korset. Men summa summarum har det gått seg til. Nå synes jeg at livet er godt å leve.

Karin (84) og Egil (83) Andersen

– Sommeren 1953 var jeg og en kamerat på sykkeltur til Sørlandet. På rutebåten fra Bergen til Stavanger var Karin og en venninne. De skulle også på sykkeltur. Vi hadde det kjekt på båten, og ble enige om at det var best at vi holdt følge sørover til Kristiansand. Karin var smilende og koselig, men den gangen var jeg så sjenert og usikker at jeg ikke hadde mot til å vise at jeg likte henne. Men høsten etter møttes vi tilfeldig utenfor kinoen på Laksevåg. Da klarte jeg å få plass ved siden av henne under forestillingen. Den kvelden fikk jeg følge henne hjem til Nygårdsviken, og jeg husker godt at vi leide for første gang. Siden ble det oss to. Året etter hadde jeg verneplikt i marinen. Tro meg, Karin skrev brev daglig hele det året. Når vi kom til land etter en uke eller to på havet, lå det alltid en brevbunke og ventet på meg.

Veronica (38) og Karoline (13) Hauge

– Mange på min alder synes det er flaut å være ute med moren eller faren sin. Men jeg blir glad når mamma og jeg er sammen. Vi liker så godt å jakte på Pokémon. Første gangen vi jaktet, var i fjor sommer. Da var det jeg som fikk mamma med meg. Etter det har vi hatt denne hobbyen sammen. Hun blir av og til litt misunnelig fordi jeg alltid fanger flest. Da sier hun at det viktigste tross alt er at vi kommer oss ut, og at vi har kvalitetstid alene mor og datter.

Mathias Heggland (15) og Håvar Lundekvam (14)

– Håvar er bestevenen min. Han er morosam å vera med. Dessutan forstår han meg så godt, fordi han og eg har same sjukdomen. Men det er ikkje så ofte me kan treffast, fordi han bur i Modalen og eg i Os. I går var me på julebord i Foreningen for muskelsyke her i Bergen, med tre rettar, gravlaks, pinnekjøt og riskrem. Skulle ønskje me budde nærare kvarandre, slik at me kunne vera i lag kvar dag. Det er så tøft når me kappkøyrer med doningane våre! Full fres er om lag ti kilometer i timen.

Grace (47) og Leif Harald (57) Løvås

– Vi er tre søstre fra Filippinene som alle har giftet oss med en norsk. Den yngste, Cynthia, var først. De første gangene jeg kom hit på besøk, var jeg ikke så begeistret for landet. For meg var det kaldt, mørkt og litt kjedelig. Jeg møtte Leif Harald på Sartor senter. Han var hyggelig og lett å snakke med, men jeg tenkte at dette var helt umulig. Han er 1,92 meter høy og jeg bare 1,51. Selv om jeg var 35 år gammel den gangen, hadde jeg ikke hatt kjæreste før, og jeg var veldig sjenert. Men Cynthia sa til meg at kjærligheten ville komme når vi ble godt kjent. Og akkurat det skjedde! Nå har vi barn på 11 og 9 år. Vi har det godt sammen, Leif Harald er morsom og flink til å ordne alle ting. Vår felles hobby er fisking.

Trygve Hjønnevåg (82)

– Eg var heldig og fekk meg ei god kone. Me hadde det så fint i lag. I august, på bursdagen min, sovna Marta inn. Det var den verste dagen i mitt liv. Ho var den einaste kjærasten eg har hatt. Marta var så meisterleg til å strikka. Eg har ikkje tal på alle genserane eg fekk. Den eg har på meg i dag, er den siste ho fekk ferdig. Frå eg var ung gut til eg vart pensjonist, var eg på fiske heile året. Alltid gledde eg meg til å koma heim til Marta og dei to borna våre. Gleda no er at begge bur i nærleiken. Eg vert ikkje einsam i jula.

Stein Erik (33) og Tom Alex (26) Klementsen

- Mor er den store helten til meg og Alex. Hun var alene med ni barn på Møllaren i oppveksten vår. Åtte gutter og en jente. Det var hardt for henne. Jeg husker en gang Alex spurte om å få litt mer middag. «Det er tomt nå», svarte mor. «Spis resten av mitt», sa en av brødrene våre. Vi klarte oss. Jeg var fjorten år da jeg fikk budjobb i BT og klarte å hjelpe mor med litt penger. For seks år siden gikk kjæresten og jeg til banken og spurte hva som skulle til for å få lån. Med 18 kroner på kontoen hadde vi ikke særlig å slå i bordet med. Da fikk vi klar beskjed om å spare og komme tilbake. To år etter hadde vi 300.000 kroner på kontoen. Nå har vi kjøpt hus i Åsane, har to barn og den tredje til heving. Vi pusser opp for harde livet, og Alex hjelper oss som alltid. Uten han hadde det ikke gått.

Ingvild Aurlund (23)

– Jeg går alltid veldig pyntet. Stilen heter Lolita. Til nå har jeg samlet cirka 30 komplette antrekk jeg varierer med. Det finnes spesialbutikker for slike klær. Den nærmeste jeg vet om, er i Paris. Når jeg er ferdig utdannet, skal jeg arbeide som lærer, og da blir det kanskje litt upraktisk å holde stilen. Det er mulig jeg må skaffe meg noen jobbklær. Moten er tross alt inspirert av viktoriansk tid, og den gangen gikk vel de fine damene mest på stas.

Gustav Fredrik (7) og Helena (8) Lorentzen

​- Da jeg ble født​,​ hadde jeg ikke et​​ eneste hårstrå på hodet. Men etter et og et halvt år kom det veldig fort masse rødt hår med krøller.​ ​Gustav har samme farge​. S​iden jeg kom først​,​ har han arvet det etter meg. ​Mange av vennene mine spør om de kan få klippe av litt og få noen krøller. Den eneste i familien som har krøller, er tante på Voss. Det er henne vi skal til nå. Hun har gitt oss kofferter fra butikken sin.​

Sylvi Nordeide (57) og Torben Thyrsgaard​ ​(61)

– Rett før jul for syv år siden, tok jeg en guidet busstur på Lanzarote. På bussen var Torbe​n​.​ ​Vi snakket litt sammen på turen​,​ og jeg må​ ​innrømme at han gjorde et godt inntrykk. Han inviterte meg på date dagen etter. Halvannen ​time ut i middagen tok han frem en liten eske med ​en ​ring​, ​og spurte om jeg ville gifte meg med han. Jeg ble overrasket, men ikke skremt. Da jeg fikk samlet meg litt​,​ svarte jeg at vi gjerne må være forlovet,​ ​men​ ​gifting kommer ikke på tale. Han har fortsatt å bo i Danmark og jeg i Bergen. Og slik skal det bli. Vi er på besøk hos hverandre så ofte vi kan​,​ og det er akkurat passe.​ ​Vi er enige om at dette holder hverdagen unna i forholdet, og vår erfaring er at litt pendling holder romantikken levende.

Adrian Aspevik (21)

– Det jeg ønsker meg i livet, er å bo på en seilbåt, utforske ulike kulturer og bli kjent med mennesker. I Norge har vi så sinnssykt mange goder som mange tar for gitt. Jeg har også gjort det. For tre år siden mistet jeg motivasjonen til å fullføre videregående, og jeg forsto at ingenting i livet er sikkert. Det var da jeg fikk ideen om båten. Jeg ønsker å lære og finne ut om hva som er ekte verdier, i stedet for å bli fanget av et system som binder meg. Siste året har jeg jobbet som sykkelbud. Siden jeg fremdeles bor hjemme, har jeg klart å spare opp en god sum penger, men det kommer nok til å gå noen år før jeg kjøper båten. Først skal jeg ta en utdannelse. Dessuten må jeg lære om seiling og båtliv, også.

Øivind Schirotti Simonsen (81)

– Huset mitt er fra 1700-tallet. Her har jeg bodd alle mine dager. Det ble aldri til at jeg flyttet ut fra barndomshjemmet. Etter at mor døde, har jeg bodd alene. Da jeg var 24 år, møtte jeg Kari. Vi var kjærester, og jeg stolte veldig på henne. Mor og far likte henne også, og flere ganger var Kari på besøk her i huset. Vi kjøpte ringer til hverandre. Den jeg fikk av henne, hadde navnet mitt inngravert på platen. Men så ble hun veldig syk, og forholdet vårt tok slutt. Siden klaffet det aldri med noen ny jente. Årene har gått, og nå tenker jeg ikke mer på det. Men Kari hender det at jeg tenker på fremdeles. Ringen og et bilde av henne har jeg liggende i en skuff.

Julie (36)

– Eg vil at Herren skal vera i front. Difor vil eg ikkje at du skriv det fulle namnet mitt. Ingenting i oppveksten min på Karmøy og i Hemsedal kunne tilseia at eg skulle arbeida for Herren. Men i ungdommen fekk eg eit kall som eg lyt ta på alvor. For to år sidan kom eg til Bergen for å vitna om Jesus, og eg nyttar all ledig tid til oppgåva. Folk er positive når dei møter meg, med nokre unnatak. Det hender eg vert sett på prøve, men det toler eg. Eg er overtydd om at å møte folk i byen og naturen, er beste måten å visa at Jesus er viktigast.

Gustav Haarstad Vabø (6) og Inge Morten Haarstad (65)

– Gustav og jeg har det så kjekt sammen. Å være farfar for ham og lillesøsteren er helt topp! Siden de bor i Bergen og vi i Molde, går det tid mellom hver gang vi er på besøk. Det er litt leit. Når vi er fra hverandre, savner jeg Gustav hver eneste dag. Men så er det desto mer stas når vi er sammen. Gustav gir meg tips om gøye spill på Ipad, og jeg lærer ham en del triks når vi er ute i snekkerboden. Spikring og saging går godt, men det gøyeste er når det skal pusses med sandpapir til slutt, da er Gustav en racer.

Emily Gabrielsen (21)

– I februar skal jeg ta fagprøve. Den skal jeg klare, og da kan jeg kalle meg anleggsgartner. Drømmene mine faller på plass en etter en nå. Jeg har en kjekk kjæreste, og nylig kjøpte vi et småbruk på Ask sammen. Han sier til meg at han er så glad for å ha en dame som er nevenyttig. Selv er han elektriker. Nå jobber vi for fullt med å sette i stand hus og ti mål med jord. Fire sauer er allerede på plass, og får jeg viljen min, skal det ikke gå lenge før vi har hest på bruket også.

Thomas Martin Lee (17) og Henrik Mildestveit (17)

– Vi ser ut som gårdsgutter. Det er vi ikke. Drømmen min er å jobbe med markedsføring, helst av klær og sko. Henrik er fast bestemt på å spille fotball på proffnivå. Ikke sant, Henrik? – Ja, jeg ønsket meg inn på idrettslinjen, men karakterkravene var for høye. Så nå er vi elever på salg, service og sikkerhet på Stend vidaregåande skule. Det er en allsidig linje med fin balanse mellom teori og praksis. Det er et godt miljø. Lærerne er positive og flinke. Det smitter over på oss.

Toril Volden Bye (49) og Stig Einar Bye (47)

- Stig og jeg går nesten alltid likt kledd for å vise at vi tilhører hverandre. Det er sytten år siden vi ble kjærester. Før det hadde begge hatt den andre i kikkerten lenge. Første gang vi reiste til Bergen fra hjembyen Trondheim, var vi nyforelsket og hadde bare øyne for hverandre. Siden har vi reist hit flere ganger, men aldri på slump. En gang var vi her for å oppleve 17. mai-feiringen, og de andre gangene for å gå på konsert. Nå har vi hørt på Rune Larsen og Tor Endresen. Stig og jeg tar alltid toget. Vi liker å se landskapet og å lese bøker underveis.

Linh-Chi Nguyen (24)

– Jeg vokste opp i Oslo. Nå har jeg flyttet til Bergen for å studere medisin. Bergen har en mini-Oslo-størrelse jeg liker. I dag er jeg i byen og tar bilder med min venn, som er fotograf. Jeg er kledd som Rem, en figur fra en japansk tegneserie. Dette er en populær aktivitet som kalles cosplay, en sammentrekning av de engelske ordene «costume» og «play». Det innebærer å kle seg i kostymer og utstyr for å etterlikne fiktive rollefigurer fra tegneserier, filmer eller videospill. Cosplay er for meg en måte å uttrykke meg kreativt. Det er et fint avbrekk fra det daglige.

Even Vigeland (21)

– Da jeg var gutt tenkte jeg bare på å bli brannmann. Nå er jeg sikker på at kunsten skal bli mitt levebrød. Jeg har ikke funnet min identitet eller klang om du vil, men det skal komme med tiden. Nå kommer jeg til å male bylandskap, det er spennende. Dessuten liker jeg å jobbe ute. Navnet mitt forplikter litt, også. Emanuel Vigeland var min oldefar, og det er mange flere kunstnere i slekten.

Helge Nicolaysen (74)

- Bare trappen er igjen av huset, slik det stod da besteforeldrene mine kjøpte her i Strangebakken. Første påskedag 1987 var det storbrann her. Huset ble totalt utbrent. Heldigvis ble ingen skadet. Dagen etter stod hele nabolaget utenfor. Da lovet jeg alle at huset skulle bygges opp igjen, nøyaktig slik det var. Jeg er stolt av at jeg klarte å holde løftet.

Saron Berhane (26)

– Vi er på bryllupsreise med bilen vår. Min mann og jeg bor i Tromsø, men vi har venner mange steder. Først kjørte vi til Stockholm via Finland. Det var veldig mange timer, men vi kom fint frem, for han er så flink til å kjøre. Vi har flest venner i Sverige, så der giftet vi oss og hadde fest. Nå har vi kjørt fra Stockholm til Bergen. Det tok atten timer, men turen var fin, og i kveld blir det fest med vennene våre her. I morgen kjører vi til Oslo og feirer der. Så er det bare turen hjem igjen til Tromsø til slutt.

Hajah Passawe (18) og Thomas Størksen (18)

- Vi var klassekamerater på barne- og ungdomsskolen, og gode venner i alle de årene. På 17. mai for to år siden var vi sammen hele dagen med et vennepar. De var nyforelsket og kun opptatt av hverandre. Thomas og jeg følte oss litt beklemt. Da fyrverkeriet var over, reiste jeg hjem. Etter at jeg hadde lagt meg, ble jeg liggende våken. Plutselig gikk det opp for meg at vennskapet med Thomas hadde blitt til kjærlighet. Jeg tok mot til meg og sendte en melding til ham: «Jeg tror at jeg har begynt å like deg. Hajah.» Da skolen var over neste dag, kom han bort til meg og spurte om jeg ville være kjæresten hans. Jeg klarte ikke å svare, men bare gav han en lang og god klem.

Aurora Lothe Telvik (6) og Emma Faye Engevik (7)

- Vi har vært venner siden Aurora lærte å snakke. Pappaene våre er også venner. Men jeg tror ikke at de er bestevenner, fordi voksne ikke passer til å være bestevenner. Det som er fint med å ha en venn, er at vi kan sitte sammen på bussen. Noen ganger må jeg ta bussen alene. Da føler jeg meg litt ensom.

Akop Petros Grigorjan (34)

- Denne Karmann Ghia VW 67 er min store kjærlighet. Og selvfølgelig kjæresten min, da, hun og bilen er like viktig. Biler er jobben og hobbyen min. Motoren i denne er unik og litt min egen oppfinnelse. Kun blokken er original. Resten er deler som jeg har kjøpt og tilpasset til dagens standard. Det er gøy å få til noe som funker. Siden jeg kjøpte min første bil, har jeg hatt mer enn tretti. Om denne blir den siste, er tvilsomt.

Alicia (8) og Juan Pablo Rapella (42)

– Vet du hvor Suarez, Cavani og Godin kommer fra? Fra pappa sitt hjemland, Uruguay. Der elsker alle fotball, og det gjør jeg også. Alle jentene i klassen min på Christi Krybbe skole spiller også. Pappa og jeg trener så ofte vi klarer, for at vi skal bli god. «Fotball er det eneste», sier han til meg. Når jeg blir stor nok til å spille for et land, vil jeg spille for Italia, for der er mamma fra.

Odd Vidar (49) og Jenny Huynh Furubotn (5)

– Jenny betyr alt for meg. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om at jeg kunne bli pappa, da underet skjedde. 44 år og pappa for første gang. Hun skal bli en selvstendig og sterk jente, håper jeg. Det er en vanskelig balanse å ikke overbeskytte henne. Hun har gjort at jeg er så uendelig glad for livet. Jeg ble adoptert til Sveio fra krigen i Vietnam da jeg var baby. Nå kommer Jenny til å være igjen etter meg og føre arven videre. Det er stort.

Per Arne Flatberg (52), Gatsby (3), Anne Birgitte Larsen (50) og Lyder (10mnd)

– 27. oktober 2007 ble en lykkelig dag i våre liv. Brann tok gull, og vi ble kjærester. Gleden over fotball førte oss sammen, og snart viste det seg at Per Arne og jeg hadde en felles interesse for hunder, også. Da forholdet hadde vart så lenge at vi bestemte oss for å satse, var det tid for å utvide familien. Etter mye diskusjon kom vi frem til at babyene våre skulle være to irske ulvehunder. De største hundene som tenkes kan, men også de snilleste. Vi får mange kommentarer når vi går tur i byen, men hundene er så rolige. Ingen bjeffing eller hopping, så vi skremmer ingen.

Inger Kristin (28) og Torbjørn Sollesnes (35)

- Torbjørn og eg er framleis i tvil om kva me skal stemma. Mor vår er lærar, og det er bror min og eg, også. Før var det Venstre som var lærarpartiet, men så enkelt er det ikkje lengre. For oss veg skulepolitikken tyngst. Sist stemde eg på dei grøne og var sikker i mi sak, men no er eg fire år eldre og usikker. At det skal stemmast, er sikkert, så det må takast ei avgjerd. Det bror min og eg diskuterar no, er rett og slett : Kven er til å stola på?

Lars Petersen (90)

- I 1995 flyttet vi til Bergen sentrum. Da solgte jeg bilen og kjøpte meg sykkel. Siden har jeg syklet hver eneste dag året rundt. Det kan jeg ikke tenke meg å slutte med. Faktisk er det lettere for meg å holde balansen på to hjul enn på beina. Nå har jeg fast rute rundt begge Lungegårds-vannene og videre innom flere supermarkeder, for å finne de beste tilbudene. Det har skjedd noen ganger at jeg har ramlet overende, men kun med småskader som resultat. Det er fordi jeg var skiløper i unge år. Da lærte jeg å falle med smidighet, og det sitter i meg ennå, så jeg slår meg ikke. For ti år siden ble jeg æresmedlem i Sportsveteransykkelklubben Cyklus.

Eirik Aardal Lorentzen (22)

- Det er mogeleg at eg er noko seint ute med denne stilen, men eg kjenner meg vel med slik sveis. Det er mange gamlinger som snakkar til meg, og seier at dette var vanleg då dei var unge. Eg er ingeniørstudent og vil arbeide med fornybar energi. Om sveisen tilhøyrer fortida, skal yrket mitt tilhøyra framtida. Då skal eg gjera alt eg kan for å bidra til at den globale oppvarminga vert redusert.

Irene Jørgensen (63) og Inge Løtveit (62)

– Den flottaste gåva eg har fått i livet, var frå Inge. Ikkje lenge etter at me hadde møtt kvarandre på eit kurs for synshemma i 2002 på Askøy, fekk eg ein lydkassett i posten. På den hadde han sett saman ei nydeleg blanding med musikk og si eiga stemme. Stemma hans var så fin, og det han sa, gjekk rett til hjarta mitt. Eg har kassetten liggjande, men ingen andre har fått høyra det han sa til meg. Det skal berre bli mellom meg og han. Det er ein styrke for forholdet vårt at begge er synshemma. Me har meir tolmod med kvarandre, trur eg. Inge er god til å oppmuntra meg. «Dette klarar du, Irene», er fast uttrykk hos oss. Dessutan er han ein meister til å orientera seg etter sola og vinden. Me finn alltid vegen saman.

Joakim Wallmark (39)

– Jeg har reparert sykler på fulltid i fjorten år. Det nye nå er at jeg har droppet å ha fast verksted. I stedet har jeg utstyrt en varebil med komplett verktøy og deler. Kundene ringer og jeg kommer. Når det regner, kan jeg arbeide inne i bilen, men for det meste står jeg rett og slett med stativet mitt på gaten. Siden jeg er singel nå, benytter jeg muligheten til å jobbe lange dager. Det er så gøy å få orden på sykler at jeg tror jeg aldri kommer til å bli lei jobben.

Indira Liseth (31)

– Foreldra mine henta meg på barneheimen i Colombia då eg var seks år. Eg fekk vita at det var nokon som skulle kome og ta meg med seg. Eg trudde at det berre var for ein liten tur. Ikkje ante eg at me skulle til Osterøy i Noreg. Det vart ei stor lykke for meg. Eg er fødd med ryggmargsbrokk og hadde vanskar med å halda same farten som dei andre under oppveksten. Men i bygda vår Mjøsdal var alle så snille med meg. Aldri vart eg mobba eller halden utanfor veneflokken. No er eg på veg frå sentrum til Fløyen. Det er fyrste gongen eg klarar turen. Det vert ein stor siger for meg.

Amornrat Laopomwapee (38) og Oddvar Mæhlum (74)

– «Hvordan våger du å gå over Torgallmenningen med så ung kone», spurte en god venn like etter at jeg hadde giftet meg med Amornrat. Det er uvant for meg at hun gjerne vil leie når vi går tur, men jeg gjør det gjerne og kommer nok til å venne meg til det. Amornrat synger så nydelige sanger fra Thailand. De liker jeg å høre på. Jeg har syv barn fra tre tidligere ekteskap. Hele familien min er så glad i Amornrat. Jeg har arbeidet som overlege og psykiater og vet at livet er vanskelig. Personlig har jeg også opplevd tunge stunder. Men jeg er i god form nå, og kjærligheten som Amornrat viser meg, har gitt meg gløden tilbake.

Even Torleif Grimsrud (73)

– Eg har satsa på sjøvegen heile livet, landevegen er ikkje noko for meg. Denne snekka kjøpte eg ny frå Rolfsnes på Bømlo i 1978. Sidan har me tøffa kysten i lag. Ho er så tung og trygg i sjøen. Båten og songen er mine store gleder i livet. Nesten kvar torsdag syng eg i Peterskirken i Stavanger. Aleine og utan musikk. Mine beste songar er nok «O Store Gud» og «Bred dina vida vinger». På begge kjem tenoren min til sin rett. Nokon kjærast har eg aldri hatt. Det var nære på ein gong, men det tok slutt før det vart alvor. Men når du kjem sjøvegen, er det alltid nokon som vil slå av ein prat, så einsam er eg ikkje.

Ana (24) og Alejandra Sagnz (5)

– For tre år siden levde vi i stor fare i hjemlandet vårt, Colombia. Pappa hadde noe sparepenger og jeg hadde litt, slik at jeg klarte å ta med meg begge døtrene mine og flykte. Det var trist å reise fra mor og far, men jeg hadde ikke noe valg. Norge var målet mitt, fordi jeg hadde hørt og lest at det er så fredelig og trygt her. Det viste seg å stemme. Folk her i Bergen er snille, og jeg føler at det er trygt for meg og jentene. Jeg utdanner meg til hjelpepleier, og gleder meg til jeg blir ferdig og kan arbeide med mennesker. Det eneste som er litt trist, er at det er vanskelig å få nære venner her.

Elisabeth Foss (46)

- Denne sommeren går med til å øvelseskjøre med liten scooter. Siden jeg var ung jente, har jeg drømt om å kjøpe en Harley Davidson. Neste sommer gjør jeg det. Det var en av karene i Harley-butikken som sa til meg at jeg burde lære å krype før jeg kan gå. Derfor øver jeg på scooter. Faktisk tok jeg lappen for stor motorsykkel da jeg var 19 år, men da var det så mange andre ting å tenke på at det ikke ble noe kjøring. Nå er sønnen min voksen og klarer seg uten meg. Endelig skal Harley-drømmen bli virkelighet.

Elin Gullaksen (78)

– Da min mann Bjarne døde for 11 år siden, hadde vi hatt en felles glede og hobby med golf i mange år. Å bli enke var en stor forandring i livet. Det eneste som var sikkert for meg, var at jeg skulle fortsette med golf. Vi er en fast gjeng som spiller sammen året rundt, i Norge og i utlandet. For å kunne ha en god alderdom, er det avgjørende å være aktiv sammen med kjekke folk. Da er alt mulig. Jo mer du er med på, desto flere muligheter åpner det seg. Og sant å si, har jeg ikke gitt opp håpet om at jeg kan treffe en hyggelig mann, og at vi kan bli kjærester. Ingenting stopper en golfer, skal jeg si deg.

Vivian Waldersnes (55), Caroline (7) og Alexandra (5) Bårdsen

– Det er ikke skummelt i det hele tatt å ta Fløibanen. Nå har jeg og Alexandra byferie med mormor. Mamma og pappa er i Nordsjøen, og derfor sover vi åtte netter hos mormor. Ganske ofte spør noen om vi er tvillinger, særlig når vi går med rullesko. Men Alexandra er bare fem. Det beste med mormor er at når vi ikke får sove, eller er litt redde for lyn og torden, får vi alltid kakao. Det hjelper mot alt.

Eva Breitenbach (23) og Juan Luis Sanches (22)

- Jeg flyttet til Bergen i januar, og det første møtet med byen var skremmende. Det var så mørkt, og regnet sluttet aldri. Juan bor i Spania, så jeg savnet ham veldig. Men etter noen uker lysnet det, og humøret mitt ble mye bedre. Jeg har fått mange venner, men dessverre ingen norske. Nå er Juan akkurat kommet på besøk, og vi har planlagt en fantastisk kjærlighetsferie. Lofoten, Trolltunga og Hardangervidda. Alt på en måned. Jeg vil ikke mase på han, men jeg håper at det hele ender opp med et frieri.

Sebastian Kaurel (21)

- Det oppleves som veldig nyttig å gå rundt i Bergen med denne gedigne støvsugeren. Samtidig er det dårlig at mange bare slenger fra seg papir og rusk. Uansett er dette en topp sommerjobb for meg! Støvsugeren lager så mye bråk at jeg går med hodesett og hører på musikk hele dagen. Hiphop og rap. Til høsten fortsetter jeg med filmstudier. Drømmen er kanskje å lage dokumentarfilmer.

Marie Elizabeth Melly (24)

- På slutten av tenårene merket jeg at det var noe som ikke stemte i kroppen min. Det var verking i ryggen og prikking i hendene, men etter en tid gikk det over og jeg tenkte ikke mer på det. Alt gikk fint, jeg studerte og hadde fine år inntil i fjor sommer, da fikk jeg sterke smerter i ryggen og hodet. I tillegg var konsentrasjonen borte. Etter undersøkelser på Haukeland var dommen klar: Jeg har MS. Legene i Norge kan kun tilby medisin som utsetter forverringen. Mitt håp er behandling i utlandet, men det koster fem hundre tusen kroner. De pengene har ikke jeg. Nå har kjente og ukjente satt i gang forskjellige innsamlinger for å hjelpe meg. Til nå har de klart litt over hundre tusen. Det er så rørende at folk er så snille. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å takke alle fra bunnen av mitt hjerte. All omtanken jeg opplever er med å holde motet mitt oppe.

Matilde Kvinge (9)

- Det var tipptippoldefar som kjøpte huset vårt. Mormor, mamma og jeg bor her nå. En dag skal det bli mitt, sier mormor. Da har jeg lyst til å bygge terrasse på taket, og så vil jeg ordne på loftet. Det er koselig å bo i et gammelt hus. En gang i tiden var det 12 personer som bodde her. Da tror jeg det var trangt.

Oliver Stokke Johannessen (9) og Jakob Herrebrøden Valland (9)

- Vet du hva Jakob og jeg har turt i dag? - Tipper at dere har hoppet fra tremeteren? - Nei, vi har faktisk vært på kino helt alene, vi to! Tremeteren er vi vant med. Sist jeg var her, hoppet jeg 23 ganger, og Jakob har hoppet åtte ganger i livet sitt. Vi bor på Nordnes, og derfor er vi alltid i sjøbadet når det er fint vær. Det var her vi lærte å svømme. Vi hopper for å ha det gøy, ikke for å tøffe oss.

Elisabeth Dale Larsen (22)

– Jeg jobbet nesten fem år på kantinen hos Lerøy, men der var det for mange. Derfor måtte jeg slutte. Etterpå var jeg arbeidsledig i ett år. Det var så tungt. Jeg hadde alt for lite å gjøre på og ble veldig lei meg. Men for ikke lenge siden fikk jeg være med på TV BRA, og der fortalte jeg at det er så trasig å ikke ha arbeid. Etter det øste det inn med jobbtilbud til meg. Sjefen min nå, Tore her på Ørnen hotell, var en av de som ringte. Han sa at jeg kunne begynne uten noen intervjugreier. Så nå er jeg frokostkokk i full jobb. Klokken ringer fem, og bussen går kvart på seks. De andre kokkene er så greie med meg og hjelper, hvis det er noe jeg lurer på. Alt med jobben er gøy, jeg steker egg og lager omelett til gjestene. Etter det hjelper jeg på kjøkkenet der det trengs. Livet mitt er blitt så fint. Jeg gleder meg til hver dag som kommer.

Ingrid Synnøve Størseth (48)

- For ti år siden inviterte en venn meg med på fotballkamp her i Fyllingsdalen. Det var en ny verden for meg. Jeg følte meg så velkommen fra første stund at jeg fikk lyst til å være med i klubben. Ingen av barna mine har valgt fotball som fritidsaktivitet, men det har jeg. Jeg lager mat til barna som skal trene, står i kiosken når A-laget spiller, vasker og rydder. Ser på kamper og jubler for spillerne på alle nivå. Det er så herlig, alle barna kaller meg bare for Ingrid. En gang kom en liten guttespiller med en rose til meg. Da kjente jeg virkelig på klumpen i halsen. Jeg elsker virkelig FK Fyllingsdalen og vil være med i gjengen til jeg stuper.

Ingeborg (12) og Runa (15) Vasstrand

- Vi har sommerjobb på Bergens Sjøfartsmuseum. Mamma jobber der, så vi to har omtrent vokst opp i den utstillingen, men det er første gang at vi jobber helt på alvor. To timer om dagen står vi klar ved Johanneskirken for å lokke turistene. Det er mange som vil ta bilder sammen med oss, de spanske kysser oss til og med på kinnet. Ingeborg kom i diskusjon med noen amerikanere om politikk, og vi er litt redd for at hun kanskje var litt vel negativ om Trump. Ellers går det fint, vi frister med gratis kaffi hvis de løser billett. Lønnen vår har vi ikke avtalt enda, men vi håper at det blir litt.

Kirsten Preto (92)

- De siste tretti årene har jeg bodd i Sør-Frankrike. Jeg elsker Frankrike, det er ikke det, men nå er jeg flyttet hjem til Bergen. I Frankrike spør de meg om jeg virkelig vil tilbake til det kalde og mørke landet. Da svarer jeg at nordmenn har så mye menneskelig varme, og solen titter faktisk frem en gang iblant. Det styrtregnet da jeg kom hjem i oktober. Da tok jeg på meg sjøstøvler og regnfrakk og gikk ut i regnet uten paraply og nøt det. En gang bergenser, alltid bergenser. Det er noe med tilhørigheten som er viktig. Folk stopper og snakker her i byen, det er så hyggelig. Det er deilig med buekorps, festspill og heia Brann!

Per Hope (71)

- Sann mine ord. Vi får tre uker kanonvær i august-september. Da skal jeg gå i kortebukse på Lyderhorn. Det er toppen av lykke! Jeg har ingenting imot regn, men når det bøtter ned i uker, er det ikke trivelig. Regnrekorden som vi har fått nå i juni, kunne vi klart oss fint uten, men det gjelder bare å holde motet oppe. Vi er en gjeng kamerater som går tur på fjellet hver tirsdag. Været stopper oss aldri, den turen er hellig.

Basiru Jaiteh (27) og Fredrik Opoku (23)

– Jeg er oppvokst i Bergen og reiser ikke herfra før alle vet hvem jeg er. Og da håper jeg at New York er neste. Basiru er basketspiller, men jeg drømmer om en fremtid på catwalken. Vi får mye positiv oppmerksomhet for stilen vår både fra gutter og jenter. Det er aldri noen som er frekke eller negative. Tvert imot får vi respekt fordi vi prøver noe nytt. Bergen er en stor nok by til at det er rom for å skille seg ut. Mange tar kontakt og sier at det er fet stil dere har.

Unni Fjærestad (60)

– «Det er modige kvinner som går med hatt», var det en som sa til meg en gang. Særlig i årene mellom førti og femti var jeg modig og gikk mye med hatt. Jeg hadde fire til sommer og fire til vinter. Men så kom noen år der jeg fikk store utfordringer i livet. Da sviktet motet til å bruke hattene mine, men nå er lysten og motet tilbake. Jeg har alltid likt å være pyntet, og da er hatten en viktig del. Min mann har aldri vært noe særlig begeistret for hattene, han synes av og til at det blir litt for mye. Men det bryr jeg meg ikke om, fordi så mange smiler til meg og sier at det er så flott.

Tore Linge (50)

- Klubben vår heter Skallebank, og vi kommer fra Askøy. Det er mulig at vi ser litt skumle ut når vi kommer i full mundur, men det kan jeg si deg at vi ikke er. Det farligste som har skjedd, var da ett av medlemmene gikk på rødt lys i Bergen. MC-miljøet er kameratskap, samhold og stor interesse for motorsykler. Min sykkel er selvsagt den tøffeste. Harley Davidson Chopper 1949 modell. Men den er ombygd og skrudd så mye på, at det finnes ikke en eneste del igjen fra den gangen. Jeg elsker min kone. Etter henne kommer sykkelen. Hver gang noen har spurt om å få kjøpe den, har jeg bare svart at Norges Bank ikke har trykket opp nok penger til at noen kan kjøpe sykkelen.

John-Willy Lien (53)

- Jeg er faktisk pastor. Mange tradisjonelle kristne er skeptiske til stilen min, men det bryr jeg meg ikke så mye om. Jeg trives best blant dem som sliter mest, og har særlig omtanke for folk i MC- og Amcar-miljøene. Det er derfor de kaller meg Amcar-pastoren. Jeg fikk kallet da jeg var atten år. Siden har jeg vitnet og talt om Jesus. Når jeg er rundt om på Vestlandet, blir jeg alltid godt mottatt. Jeg vil ikke ta æren for å ha frelst noen, men gjennom meg har Jesus frelst mange.

Ellaheh Rajabi (12) og Chantel Vassbotten (12)

- Vi spiller for Ny-Krohnborg jenter. Det verste vi har opplevd, var kampen mot Frøya for ikke så lenge siden. Da tapte vi 25-0. Da var ikke Chantel med. Men begge var med da vi tapte 13-0 mot Åsane. Da presset tårene litt på, men det var ingen som gråt. Vi ble bare veldig sure. Siden har vi trent godt, og vi blir bedre og bedre. Vi fikk nettopp vår første seier, 5-1 over Fedje. Drømmen vår er å bli proff, kanskje i utlandet. Landslaget har vi ikke noe lyst til å spille for, for de er ikke noe særlig bra. Det er gøyest å spille med alle vennene på Ny-Krohnborg.