– Vi har en del gutter på besøk, og noen ganger kan det skje ting som ikke er helt greit. Da sier vi fra på en hyggelig måte. Vi kjefter ikke, men sier kanskje at sånn vil vi ikke ha det her hos oss. Hvis det skjer uakseptable ting, som for eksempel at barn krenkes av andre barn ute i offentligheten, tenker jeg det er viktig å våge å si fra. Det handler om å bry seg. Hvis foreldrene er der, er det ofte best å snakke med dem først. Men noen ganger kan det være fint for andre foreldre å få litt hjelp også.

– Det er helt greit at andre korrigerer mine barn, så lenge det skjer på en grei måte. Det største problemet er kanskje at folk vegrer seg for å blande seg. Det må jo være en terskel for å gripe inn, men dersom det skjer noe som åpenbart går ut over andre, bør vi våge å si fra. Vi må bry oss om andre barn også, ikke bare våre egne.

– «It takes a village to raise a child» betyr at lokalsamfunnet bidrar til en god oppvekst. Dersom voksne ser mobbing, hærverk eller brudd på andre normer og regler, er det bra å korrigere uansett om det er andre sine barn.

– Det er forskjell på å kjefte og å korrigere. Barn trenger både å få «stopp», men også beskjed om hva som er ok å gjøre i stedet. Si for eksempel: «Jeg så at du kastet papiret på bakken. Det er ikke greit. Jeg vil at du heller kaster det i bosspannet.»

– Det er også noen forsiktighetsregler. Noen barn opplever stadig å bli korrigert, og til slutt blir det så mye at det bare «preller av» og dermed liten endring. Da kan det være lurt å ta en samtale med barnas foreldre for å finne gode løsninger.

– En huskeregel er at barn lærer mye av å få påpekt når det gjør noe bra. Sier du ifra når barna i nabolaget viser god oppførsel, så vil de oftest gjøre mer av det. «Dere er jammen hjelpsomme med å holde gaten vår fin og ryddig», vil ofte ha like god effekt som å bare påpeke når bosset havner på bakken.