Folk i Vest: – De siste årene har diabetesen tatt synet mitt. Men det er ikke verre enn at jeg finner veien.
Folk i Vest: – Ida visste ingenting da jeg ringte henne og sa at hun måtte komme. Heldigvis ble hun jublende glad.
Folk i Vest: – Noen ganger blir jeg forundret fordi mange kunder glemmer å ta med seg varene de har kjøpt
Folk i Vest: – Sant å si trives jeg best på jobb, seks dager i uken. Ferie har vi aldri brydd oss med å ta.
Folk i Vest: – Noen ganger krøp vi nesten oppå hverandre. Mange mente at det var umulig, men vi klarte det.
Folk i Vest: – Det verste er å gå og vente på svar når jeg har sendt et brev. Nå har det gått litt mange dager.
Folk i Vest: – Når jeg venter venner om bord, går jeg i nissedrakt. Men som oftest er jeg alene, bare med selskap av skipskatten min.
Folk i Vest: – Tage er litt sterkere enn meg, så jeg måtte gråte litt to ganger, men da trøstet Tage meg
Folk i Vest: – Når det går litt fort ned en bakke, og pappa tuller og roper at bremsene ikke virker, synger vi bare enda høyere
Folk i Vest: «Ungane her var så frekke, dei stod langs vegen og ropte at eg ikkje måtte glo» abonnent
Folk i Vest: Maria går tur hver dag med kattene sine. – Bortsett fra at de er uvanlig vakre, er de som katter flest.
Folk i Vest: For 65 år siden ble han Kirstens første ordentlige kjæreste. Nå triller Harald henne tålmodig rundt.
Folk i vest: Giovanna (19) dro fra Napoli for å jobbe i Bergen: - Da jeg vinket fra bussvinduet, så jeg at alle gråt.
Folk i vest: – Nå har vi stått kjempelenge i kø sammen med de voksne. De skal velge hvem som skal bestemme i Bergen.
– Jeg håper kirurgene bestemmer seg for å kutte foten rett over kneet, men de sier at jeg er for ung.
Folk i vest: – Å drive et lite hotell krever mye arbeid. Hotellet og ansvaret følger oss døgnet rundt.
Folk i vest: – Båten vår er ein reketrålar frå 1956. Då eg og pappa fann han på finn.no, var det ingen tvil.
Folk i Vest: – Vi lokker med kaffe, brus og kjeks, uten at det ser ut til å ha effekt. Nei, vi har mistet noe på veien.
Folk i Vest: – Vi lokker med kaffe, brus og kjeks, uten at det ser ut til å ha særlig effekt. Nei, vi har mistet noe på veien!
– Vi får ofte smil fra ukjente folk og noen ganger litt negative reaksjoner. Det gidder vi ikke å bry oss om.
